oss 100 kroner!
Av Julia Schreiner Benito, redaktør i hemali.no, 7. desember 2022.
– Om du ikke våger å si hva du tenker og mener, så kan det ende med at du slutter å tenke, sier psykolog Silje Schevig. Hun ser unge som sliter og meningsrom som krymper.
Når så mye er feil å mene og si, da tilpasser vi oss normen. Spesielt for unge kan det være vanskelig at de må være lik andre for å bli akseptert. Forskjellen mellom «feil» meninger er klarere definert nå enn før. Og når du mener feil, da er du feil. Faren er at du slutter å reflektere over hva du mener. Det kan skape maktesløshet og at vi nærmest slutter å tenke fordi det ikke er noen vits, sier Silje Schevig (35).
Å temme tanken er et preg ved totalitære styrer, påpeker hun.
– Plutselig så jeg at gode mennesker oppførte seg ufint
Silje trodde aldri at nordmenn kunne styres av gruppetenkning slik hun mener vi gjorde etter mars 2020.
– Det var faglig interessant for deg?
– Ja, jeg så i praksis flere av de gruppeprosessene som vi lærte om i sosialpsykologi. Før pandemien hadde jeg ikke reflektert mye over sosialpsykologisk atferd. Plutselig så jeg at folk som jeg betrakter som gode mennesker oppførte seg ufint mot andre. Jeg tenkte at vi ikke kunne legge det ansvaret på individet.
Vi må akseptere at vi kan dø av sykdom. Og finne tilbake til hverandre.
Silje jobber som psykologspesialist i Bærum kommune, én dag i uken tar hun imot klienter i egen praksis. Oslo sentrum er tent av førjul og forventning, det er nesten så en kan glemme krisen vi som samfunn og medmennesker har gjennomlevd.
– Vi må akseptere at vi kan dø av sykdom. Og finne tilbake til hverandre.
– Jeg gjør ikke alltid det som er best for meg
Selv handler hun ikke alltid som hun taler. I eget liv kan avstanden mellom teori og praksis være stor. Silje bor alene og har ikke barn.
– Jeg vet at det ikke er lurt å sitte alene med vanskelige tanker, vet at det hjelper å søke trøst og støtte. Jeg gjør ikke alltid det som er best for meg. Jeg øver meg på å gi litt mer f og komme tilbake til det som betyr noe i livet. Som å skrive hva jeg tenker og mener om det som skjer, da føler jeg meg mer som et autentisk menneske. Jeg skriver selv om det provoserer.
Som da Silje 4.11. skrev ytringen «Mediene påfører barn klimaangst» i kulturavisen Subjekt. Debatten ble heftig. «Silje Schevigs alternative og forskjønnede forestilling av global oppvarming preges av velkjente myter fra klimaskeptisk hold,» svarte Ole Jacob Madsen og Erik Nakkerud.
Silje Schevig: – Krav om konsensus
– Før kunne du ha interessante samtaler uten å konkludere, nå handler det mer om «hvem har mest rett». Selv der svarene ikke er svarthvitt, skal vi ha konsensus. Kulturen for «faktasjekk» har bidratt til det. Den hevder at feilinformasjon er farlig, men hvor går grensen mellom feil og uenighet?
– Artikler blir diskreditert fordi en liten del av den er omdiskutert. Eller en ny teori blir det fordi den ikke er forenlig med definert konsensus. Om vi ikke utfordrer vitenskapen, kan vi gå glipp av faglige gjennombrudd. At fagmyndigheter må ha en slags konsensus mot beslutningstakere er en selvfølge, men ikke krav om konsensus i den offentlige debatten. Et slikt symptom ved gruppetenkning har historisk vist å gi fatale konsekvenser.
Silje ser barn og unge som strever. Hun ser angst, depresjon, skolevegring, spisevegring og økning i henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien. Noe av det de har blitt eksponert for minner om propaganda, mener hun.
Om vi ikke utfordrer vitenskapen, kan vi gå glipp av faglige gjennombrudd.
Kulturen for «faktasjekk» har bidratt til krav om konsensus
– Som søylene fra FHI (Folkehelseinstituttet) som skulle skremme folk til å «velge riktig» i vaksinespørsmålet. Når går budskapet fra folkeopplysning til at det skal vekke følelser for å fremprovosere det myndighetene mener er riktig adferd?
Silje er vaksinert mot covid-19, men ville ikke valgt det samme i dag.
– Jeg har alltid tenkt at vaksiner er trygge og effektive. Men med det jeg nå vet, så angrer jeg på at jeg tok mRNA-vaksinen. For ingen vet langtidskonsekvensene av dette forhastede valget.
Det ble tegnet et bilde av de uvaksinerte som smittefarlige. Det er naturlig å støte unna dem vi anser som farlige.
Senhøsten 2021 vil trolig bli stående som et historisk bilde på splid og forakt mellom nordmenn. Mange uvaksinerte satt alene den julen. Når mennesket fylles av frykt, slår instinktene inn, forklarer Silje.
– Å peke ut en syndebukk er dypt menneskelig. Frykt er en potent følelse som beskytter oss mot farer. Vi fikk inntrykk av at viruset var veldig dødelig. I alarmberedskap er det vanskeligere å tenke rasjonelt.
– Det ble tegnet et bilde av at de uvaksinerte var mer smittefarlige. Det er naturlig for oss å støte unna dem vi anser som farlige. Overlevelse er viktigere enn alt og følelsene er primitive, de har vært der siden før språket. Følelsesdelen av hjernen er ikke alltid i kontakt med den tenkende, følelsen av frykt «henger igjen», selv når virkeligheten endrer seg. Når du først har blitt skremt, er det derfor vanskelig å korrigere bildet, til tross for ny informasjon. Selv om vi nå vet at vaksinen mot covid-19 ikke hindrer smitte, kan det kjennes umulig å si unnskyld for urett som ble begått.
Jeg beundret dem som klarte å stå imot presset.
– Mange måtte velge mellom kroppslig autonomi, eller å bli utstøtt av flokken. Enten gjøre noe som føltes feil for egen del, eller tilpasse seg. Jeg tror mange ikke forstår hvor jævlig det valget kunne kjennes. Å være del av et sosialt fellesskap er et av våre mest grunnleggende behov.
– Jeg beundret dem som klarte å stå imot presset. Det ble tegnet et bilde av at «alt» var de uvaksinertes feil. Om du i ettertid ser at du ikke hadde grunn til å dømme, må du enten justere bildet av deg selv som en god person og innrømme at du gjorde feil. Eller du må bortforklare fakta og holde på ditt standpunkt. Det er lettere å skylde på andre enn å ta ansvar. Kognitiv dissonans kan oppstå når dine verdier ikke står i stil til dine handlinger. Dessuten er det flaut å bli lurt. Mange innser heller ikke at hetsen mot de uvaksinerte var grunnløs, mener Silje.
Dessuten gikk stereotypiene begge veier.
– De vaksinerte ble stemplet som «en sovende saueflokk». Noen av dem opplever nå hat og hovering. På begge sider ble individer sett som en homogen gruppe: Hvis du ikke er vaksinert, da er du automatisk konspirasjonsteoretiker, antivitenskapelig, egoistisk og kanskje farlig. Slik gikk vi glipp av nyanser som vi ellers ville lagt merke til.
Totalitære tendenser
– Dessuten så vi noen totalitære tendenser?
– Ja. Folk anga hverandre, og de varslet arbeidsgiver om ansattes holdninger til helsevalg. Jeg er redd det må bli verre før vi innser hvor feil slikt er, og jeg lurer på hvor vi er på vei. Holdningen er at maktkritiske spørsmål truer demokratiet. Jeg mener det motsatte.
Nettopp i kriser trenger vi en djevelens advokat for å unngå gruppetenkning, mener Silje.
Nettopp i kriser trenger vi debatt
– I stedet var holdningen at fordi det var erklært krise, så måtte alle være enige. Det er nettopp i kriser at vi ikke bør handle med krisepuls uten å drøfte alle aspekter. Grunnlaget for nedstenging, for eksempel. Det var en tenkt krise, en modellering om hva som kunne skje om vi ikke handlet. Det samme ser vi nå når det kommer til klimakrisen. Hva om premissene er feil? Silje savner en fri og uavhengig presse som ikke bare videreformidler makthavernes narrativ.
– Hva skal til for å oppnå forsoning?
– Vi må prøve å forstå den andres perspektiv. Begge må sette seg inn i hvordan den andre har hatt det og jobbe med egen empati. Bitterhet og angrep gjør forsoning vanskelig, men det er ikke alt som skal glemmes og tilgis.
Silje forundrer seg over hvor lite begrepet helse har blitt.
– Plutselig handler helse bare om å ikke dø av virus. Hvor ble det av budskapet om at helseangst, isolasjon og ensomhet påvirker immunsystemet?
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
