oss 100 kroner!
Av Colin Todhunter, Off-Guardian, 23. november, 2022
Økomodernister tilbyr ingen løsninger på moderne problemer annet enn teknisk innovasjon og videre integrering i private markeder som er strukturert systematisk av sentralisert statsmakt til fordel for de rike …»
Chris Smaje
I 2017 hevdet daværende Monsanto Chief Technology Officer Robb Fraley, at selskapet hans gjorde en feil ved ikke å nå ut til offentligheten om genmodifiserte organismer (GMO) da de først dukket opp på markedet på 1990-tallet.
Han følte at forbrukerne hadde blitt unødig påvirket av en anti-GMO-bevegelse, og industrien hadde feilet med sin PR-kampanje i første omgang.
Fraley sa at industrien og universitetene som for tiden er involvert i å rulle ut teknologi for redigering av genomer, har gjort en mye mer omfattende kommunikasjon til både publikum og viktige regulatorer og beslutningstakere.
Bransjens budskap er at redigering av gener nettopp kan slette og sette inn gener i en organismes DNA og ikke utgjøre noen risiko.
Det er imidlertid tilstrekkelig forskning som indikerer at teknologien er utsatt for feil, effekten av redigering er ikke kontrollerbar, og det er ingen enkel vei mellom gen og egenskap. Genredigering har uventede utfall og risikoer, og utilsiktede mutasjoner og utilsiktede effekter oppstår.
Disse problemene har blitt notert i ulike artikler, rapporter og dokumenter som er oppført på GMWatch sitt nettsted. Selv tilsiktede modifikasjoner kan resultere i egenskaper som kan øke bekymringer for mattrygghet, miljø eller dyrevelferd.
Ulike vitenskapelige publikasjoner viser at nye teknikker for modifisering av genene, tillater utviklere å gjøre betydelige genetiske endringer, noe som kan være svært forskjellig fra de som skjer i naturen. Disse nye GMO-ene utgjør lignende eller større risiko enn GMO i eldre utgaver.
Til tross for at genredigering blir utpekt av industrien som «presisjonsavl», er det alt annet enn det.
I tillegg til disse bekymringene, sier forskere at det vi kan forvente er bare mer av det samme – GM avlinger tolerante for plantegifter og økt bruk av disse sprøytemidlene.
Bransjen søker imidlertid uregulert kommersiell bruk av sin nye teknologi.
EU-domstolen har avgjort at organismer fremstilt med nye teknikker for genmodifisering må reguleres under EUs eksisterende GMO-lover. Men det har vært intens lobbyvirksomhet fra landbrukets bioteknologiindustri for å svekke lovgivningen.
Siden EU-domstolens beslutning i 2018 har topp agrobusiness og bioteknologiske selskaper brukt nesten € 37 millioner på lobbyvirksomhet i EU systemet. De har hatt 182 møter med EU-kommissærer, deres kabinetter og generaldirektører. Mer enn ett møte i uken.
Da er det ikke overraskende at EU-kommisjonens hemmelige politiske scenarier viser at full GMO-deregulering ligger i kortene, og kommisjonen vurderer å avslutte sikkerhetskontroller, sporbarhet og GMO-merking for GMO-mat, frø og avlinger.
Uavhengig av dette, er det noe behov for GMO i utgangspunktet? Det ser ut til å være en teknologi på jakt etter et problem. En viktig artikkel av PC Kesavan og MS Swaminathan i tidsskriftet Current Science, sier at det er tilstrekkelig bevis for å stille spørsmål ved effekten av GM-avlinger når det gjelder produktivitet, bruk av plantevernmidler, effekter på bønder og på miljøet, etc.
En viktig artikkel, ikke bare på grunn av bevisene, men også på grunn av statusen til begge forfatterne, spesielt Swaminathan, som er betraktet som den grønne revolusjonens far i India.
De to forskerne argumenterer for at GM-teknologien er supplerende og må være behovsbasert. I mer enn 99% av tilfellene sier de derfor at det ikke er behov for det – hevdvunnen konvensjonell avl er tilstrekkelig.
Dystopisk visjon
Vi må huske på dette fordi det er et urovekkende syn som dukker opp, til en fremtid basert på et økomodernistisk perspektiv og en tekno-utopi basert på GM-avlinger, laboratoriekonstruert «mat» og 90 prosent av menneskeheten blir stappet inn i mega-byer.
Akademikere skriver rapporter og bøker om denne visjonen, men blant de høyprofilerte fotsoldatene som fremmer den, er slike som The Guardians George Monbiot og den industrifinansierte GMO-lobbyisten Mark Lynas.
Følgende danner en økomodernistisk fremtidsvisjon (oversatt fra nederlandsk) og vises på nettsiden til RePlanet.nl:
«I 2100 er planeten hjem til rundt ti milliarder mennesker. Over 90 prosent av disse bor og arbeider i byen, mot 50 prosent i 2000. Rundt byen er store gårder fulle av genmodifiserte avlinger som oppnår fire ganger så høy avkastning som i begynnelsen av det 21. århundre.»
Det fortsetter med å fastslå:
Utover jordbruksmarken begynner naturen, som nå opptar det meste av overflaten på planeten vår. Mens i 2000 var halvparten av jordens overflate fortsatt i bruk av mennesker, er det i dag bare en fjerdedel. Resten har blitt tilbakeført til naturen. Både biologisk mangfold og CO2-utslipp er tilbake på nivåene fra før 1850. Knapt noen lever i ekstrem fattigdom lenger.»
De som presser på for denne overgangen, vil ha store statlige inngrep for å hjelpe «markedet» til å nå målene som er satt, inkludert massive statlige investeringer i «spillskiftende innovasjoner innen presisjonsfermentering og bioteknologi» (presisjonsfermentering = laboratoriekonstruert «mat»).
Veldig likt den typen «stakeholder capitalism – interessentkapitalisme» vi hører så mye om fra World Economic Forum og likesinnede organer, når de diskuterer «klimakrisen» og «resetting – tilbakestiller» økonomier og samfunn i tråd med markedsdrevne «økonomiske, sosiale og styringsmål for bedrifter».
Hva dette egentlig betyr er at regjeringer blir juniorinteressenter og tilretteleggere, og baner vei for privat kapital til å dele opp planeten som den finner passende – imperialisme i ny innpakning og nymerket med et ferniss av «grønt», eller i dette tilfellet – gi verden mat.
Økomodernistene ser på sine løsninger som «fremgang» – som progressiv – som om deres visjon er den eneste visjonen som er verdt å vurdere fordi den på en eller annen måte representerer toppen av menneskelig evolusjon. Et slikt syn på menneskelig utvikling er arrogant, ahistorisk og lite praktisk.
Hvis historien lærer oss en ting, er det at menneskeheten endte opp på sitt nåværende tidspunkt på grunn av en rekke kamper og konflikter, hvis utfall ofte var uvisst. Med andre ord, like mye tilfeldighet som design.
Vi trenger ikke se lenger enn til Robert Brenner (Agrarian Class Structure and Economic Development in Pre-industrial Europe, 1976) og Barrington Moore (Social origins of dictatorship and democracy: lord and peasant in the making of the modern world, 1966) for å forstå dette. Deres forskning var basert på brede komparative sosiologiske analyser av de kulturelle, historiske, jordbruksmessige og økonomiske faktorene og (klasse) konfliktene som førte til fremveksten av ulike former for modernitet og sosiale strukturer.
Deres arbeid har viktige implikasjoner: den økomodernistiske visjonen for fremtiden bør ikke aksepteres som gitt – som et forhåndsbestemt fast endepunkt. Det finnes alternative visjoner, potensielle utfall og motstand som kan utfordre den verden disse elitistene har i tankene.
I 2021 ga for eksempel det internasjonale ekspertpanelet for bærekraftige matsystemer ut en rapport med ETC Group, som skisserte en helt annen fremtid for matsystemer, mennesker og planeten.
Rapporten spør: hva om initiativet blir gjenvunnet av sivilsamfunn og sosiale bevegelser – fra grasrotorganisasjoner til internasjonale frivillige organisasjoner, fra bonde- og fiskergrupper til kooperativer og fagforeninger?
Den forestiller seg hva en «lang matbevegelse» kan oppnå innen 2045, hvis disse bevegelsene lykkes i å samarbeide tettere for å transformere økonomiske strømmer, styringsstrukturer og matsystemer fra grunnen av.
Den økomodernistiske visjonen er også ahistorisk på en annen måte. Tilbake i 2015 skrev bonden og forfatteren Chris Smaje at et ord du ikke finner i det økomodernistiske vokabularet er ulikhet. Mens det er overflatiske referanser til fattigdom, fattige mennesker og fattige nasjoner, i den økomodernistiske visjonen om modernitet, er fattigdom likestilt med mangel på modernisering.
Chris Smaje sier:
Det er ingen følelse av at moderniseringsprosesser forårsaker noen fattigdom … Det er ingenting om ujevn utvikling, historiske kjerner og periferier, proletarisering, kolonial landtilegnelse og implikasjonene av alt dette for sosial likhet. Den økomodernistiske løsningen på fattigdom er rett og slett mer modernisering.
Smaje forklarer også hvorfor den økomodernistiske forestillingen om at ingen vil drive jordbruk, og at alle ønsker å flytte til byen, passer godt sammen med nyliberal ideologi.
Han hevder også at alternative visjoner ikke handler om å «undertrykke» mennesker ved å holde dem i landsbyer og engasjere seg i livsopphold:
Det handler om å velge politikk som best støtter folks realistiske ambisjoner – alle menneskers, både landlige og urbane. EM, og andre økomodernistiske nøkkelverk som Brand’s Whole Earth Discipline, er påfallende tause om global økonomisk styringspolitikk. De sier ingenting om IMF, WTO, fri flyt av global kapital og innsnevringene i flyten av globalt arbeid.»
Med andre ord, hvis du bevisst kjører ned landbrukssektoren, for eksempel via handelspolitikk, og trekker tilbake viktige utvidelsestjenester som støtter bønder og gjør slutt på garanterte minimumspriser til støtte for avlinger, så er det en god sjanse for at landlige beboere vil strømme til byer for å leve i en slum, i håp om et bedre liv.
Folk «velger» ikke nødvendigvis å slutte i landbruket. De blir veldig ofte tvunget ut og landet deres tatt. Vi ser dette i India i dag, hvor motstanden allerede er fruktbar.
Og det må være fordi intensjonen til global agrokapital og Verdensbanken er å fordrive hundrevis av millioner fra landsbygda, slå sammen landområdene deres og flytte dem til byene. Nasjonens agro-mat sektor skal omstruktureres for behovene til globale forsyningskjeder og global agrokapital.
I 2016 sa FN-reporter Felix Creutzig at Delhis befolkning vil være 37 millioner innen 2030:
De fremvoksende megabyene vil i økende grad stole på landbruks- og supermarkedkjeder i industriell skala, og fortrenge lokale matkjeder.
Hvis dette ikke blir imøtegått, vil utfallet bli et land avhengig av industrielt landbruk og alt det innebærer – konstruerte elementer fra laboratoriet, næringsfattig mat, monolittiske dietter, den massive bruken av agrokjemikalier og mat forurenset av hormoner, steroider, antibiotika og en rekke kjemiske tilsetningsstoffer.
Et kartell av foredlingsbedrifter innen frø-, kjemiske og matproduksjons- og foredlingsbedrifter, med total kontroll over matproduksjonen og forsyningskjeden i India og over hele verden.
Og det blir totalt. Store globale bioteknologiske selskaper som Bayer og Corteva patenterer i stor grad planter. Slike patenter på planter vil begrense bøndenes tilgang til frø og hindre oppdrettere i å utvikle nye planter, da begge må be om samtykke og betale avgifter til bioteknologiselskapene.
Mute Schimpf, matforkjemper i Friends of the Earth Europe, sier om de store bioteknologigigantene:
De vil fylle lommene sine fra bønder og planteoppdrettere, som igjen vil ha begrenset tilgang til hva de kan dyrke og jobbe med.
Dette er ‘økomodernisme’ i aksjon. Det går hånd i hånd med eliteinteresser som vil håve inn enorme profitter mens de søker å kontrollere alle aspekter av mat, jordbruk og faktisk selve livet.
I India ser vi ulike taktikker i sving for å få dette til – den bevisste strategien for å gjøre småbruk økonomisk ikke-levedyktig (avfolke landsbygda), forsøk på å demontere offentlige distribusjonssystemer og støtte for minimumspriser, det ustoppelige kjøret for å få dyrket GM avlinger, Agristacks initiativ til datainnsamling, overvåket av Microsoft og den økende kontrollen av detaljhandelen, fra Walmart, Amazon, Facebook og Google (alle beskrevet i eBok nevnt på slutten av denne artikkelen).
Mumbai-baserte Research Unit for Political Economy sier at den indiske regjeringen prøver å etablere et system for «avgjørende titulering» av alt jordbruksland i India, slik at eierskap kan identifiseres og land deretter kan kjøpes eller tas bort. Etter hvert som bønder mister tilgang til land eller kan identifiseres som juridiske eiere, vil rovgriske institusjonelle investorer og store agrokonsern kjøpe opp og slå sammen beholdninger, noe som letter videre utrulling av industrielt landbruk.
Agristack-initiativet (datainnsamling) vil være nøkkelen til dannelsen av et marked for jordbruksland.
I denne vidunderlige nye verden har forestillinger om matsuverenitet og frøsuverenitet ingen plass. En versjon av deg vil ikke eie noe, være lykkelig og spise en diett av genetisk og biokjemisk konstruert «mat» – søppelmat for å utfylle eksisterende søppelmat, som årlig krever hundretusener av liv over hele verden.
«Mat» produsert fra gigantiske «gjæringskar» og gårder bemannet av førerløse maskiner, overvåket av droner og dynket med kjemikalier for å produsere avlinger fra patenterte GM-frø for industrielt «biomateriale» som skal konstrueres, behandles og konstitueres til noe spiselig. En AI-drevet, bedriftskontrollert ‘Solyent green’* dystopi, der markedet er utryddet og en håndfull selskaper og plattformer for e-handel kontrollerer den globale økonomien. *(Am. spillefilm: økologisk, dystopisk thriller, 1973)
Men motstanden er fruktbar. Bøndenes protest i India førte til opphevelsen av konsernstøttet lovgivning som ville ha akselerert trendene beskrevet ovenfor, og som Vandana Shiva bemerker, har mer enn 150 samfunnsfrøbanker blitt etablert i landet – lokale frø, tilpasset lokale kulturer som gir bedre ernæring og er mer motstandsdyktige mot klimaendringer.
På Navdanya Farm and Earth University har vi trent mer enn en million bønder som nå praktiserer økologisk landbruk basert på biologisk mangfold og uten bruk av syntetiske kjemikalier. Skiftet fra globalisering drevet av multinasjonale selskaper til en progressiv lokalisering av våre økonomier har blitt et økologisk og sosialt imperativ, avgjørende for matsuverenitet.
Hun konkluderer:
«Matsuverenitet betyr å fø oss selv ekte, virkelig, biologisk mangfoldig mat og frigjøre oss fra de falske løftene om kunstig mat.»
Selvfølgelig er Monbiot, Lynas og sektoren for agro-bioteknologi, avvisende til det organiske landbrukets evne til å fø verden og av en verden beskrevet av Shiva, som avviser korporasjonenes dominans og nye former for imperialisme.
Deres anti-organiske, pro-syntetisk holdning til mat, bør sees for hva det er – frykthissing (verden vil sulte uten GM landbruk) og pro-konsern ideologi og en tilslutning til sentralisert makt, som kolliderer med faste bevis som indikerer at organisk mat, støttet av et hensiktsmessig politisk rammeverk, er mer enn i stand til å møte utfordringene fremover.
Originalen:
Reimagining Food, Farming & Humanity: Ecomodernism’s Dystopia
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Colin Todhunter spesialiserer seg på utvikling, mat og landbruk og er forskningsassistent ved Centre for Research on Globalization i Montreal. Du kan lese hans «mini e-bok», Food, Dependency and Dispossession: Cultivating Resistance , her.
