Russland, India, Kina, Iran: Kvartetten som virkelig betyr noe

0

Sørøst-Asia var i sentrum av internasjonale relasjoner i november, via tre påfølgende toppmøter: Toppmøte i Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN) i Phnom Penh, gruppen av tjue (G20) toppmøtet i Bali, og toppmøte i Asia-Pacific Økonomisk Samarbeid (APEC) i Bangkok.

Av Pepe Escobar, 18. november 2022: Information Clearing House 

Atten nasjoner som står for omtrent halvparten av den globale økonomien var representert i Kambodsja, på det første personlige ASEAN toppmøte siden Covid-19-pandemien: ASEAN 10, Japan, Sør-Korea, Kina, India, USA, Russland, Australia og New Zealand.

Med karakteristisk asiatisk høflighet, ledet den kambodsjanske statsmininister Hun Sen møtet, (eller «den colombianske statsminister», ifølge den såkalte «lederen av den frie verden»), Hun Sen sa plenumsmøtet var noe opphetet, men atmosfæren var ikke anspent: «Ledere snakket på en moden måte, ingen forlot møtet.»

Det var opp til den russiske utenriksministeren, Sergej Lavrov å gi uttrykk for hva som var veldig viktig på slutten av toppmøtet.

Mens man roser «inkluderende, åpen, lik struktur av sikkerhet og samarbeid i ASEAN», understreket Lavrov hvordan Europa og NATO «ønsker å militarisere regionen for å begrense Russland og Kinas interesser i Indo/Stillehavet.«

En manifestasjon av denne politikken er hvordan «AUKUS er åpent rettet mot konfrontasjon i Sør-Kinahavet,» sa han.

Lavrov understreket også hvordan Vesten, via militæralliansen NATO, aksepterer ASEAN «bare nominelt» mens de fremmer en helt «uklar» agenda.

Det som likevel er klart er hvordan NATO «har beveget seg mot russiske grenser flere ganger og erklærte nå under toppmøte i Madrid at de har tatt globalt ansvar.»

Dette fører oss til faktumet: «NATO flytter sin forsvarslinje til Sør-Kinahavet.» Og, Lavrov la til, Beijing har samme vurdering.

Her i kortform, er den lett synlige «hemmeligheten»–  vårt nåværende geopolitiske brennpunkt. Washingtons førsteprioritet er inneslutningen og oppdemmingen av Kina. Det innebærer å blokkere EU fra å komme nærmere nøkkelen til de Eurasiske pådrivere – Kina, Russland og Iran – alle engasjert i å bygge verdens største frihandelsområde og tilkoblingsmiljø.

Legg til den flere i tiår-lange hybridkrigen mot Iran, uendelig bevæpning av det ukrainske sorte hullet, det passer inn i de innledende stadiene av kampen.

For imperiet, kan ikke Iran tjene på å bli en leverandør av billig, kvalitetsenergi til EU. Og parallelt, Russland må avskjæres fra EU. Det neste skrittet er å tvinge EU til å avskjære seg fra Kina.

Alt som passer inn i de villeste, forvridde Straussiske/nykonservatives våte drømmer: Å angripe Kina, ved å oppmuntre Taiwan, men først må Russland svekkes, via instrumentalisering (og destruksjon) av Ukraina.

Og hele tiden langs dette scenario, Europa har rett og slett ingen handlefrihet.

Putin, Raeisi og Erdogan-sporet

Det virkelige livet i Eurasias nøkkelområder, avslører et helt annet bilde. Ta den avslappede sammenkomsten i Teheran mellom Russlands øverste sikkerhetstjenestemann Nikolai Patrushev og hans iranske motpart Ali Shamkhani i forrige uke.

De diskuterte ikke bare sikkerhetsspørsmål, men også seriøs handelsvirksomhet – som turboladet handel.

Irans nasjonale oljeselskap (NIOC), vil neste måned signere en avtale på 40 milliarder dollar med Gazprom og omgå amerikanske sanksjoner. Utbyggingen omfatter to gassfelt og seks oljefelt, bytte i naturgass og olje produkter, LNG-prosjekter og bygging av gassrørledninger.

Umiddelbart etter Patrushev-Shamkhani-møte, ringte president Putin president Ebrahim Raeisi for å holde oppe «samspill i politikk, handel og økonomi, inkludert transport og logistikk», ifølge Kreml.

Irans president skal ha mer enn «ønsket velkommen» «styrkingen» av båndene mellom Moskva og Teheran.

Patrushev støttet utvetydig Teheran i det nyeste kapitlet i eventyret om fargerevolusjonene, begått innen rammeverket til imperiets endeløse hybridkrig.

Iran og EAEU er i forhandlinger om en frihandelsavtale (FTA), parallelt med bytteavtaler med russisk olje. Snart kan betalingssystemet SWIFT bli fullstendig omgått. Hele det globale sør følger med.

Samtidig med Putins telefonsamtale, gjennomførte Turkiyes Recep Tayyip Erdogan – sitt eget hektiske diplomati, og nettopp hjemkommet fra et toppmøte av tyrkiske nasjoner i Samarkand – understreket Erdogan at USA og kollektive Vesten angriper Russland «nesten uten grenser».

Erdogan gjorde det klart at Russland er en «mektig» stat og berømmet dens «store motstand».

Responsen kom akkurat 24 timer senere. Tyrkisk etterretning kom fort til sakens kjerne, og påpeker at terrorbombingen i den evig travle gågata, Istiklal i Istanbul, ble utformet i Kobane i Nord-Syria, som i hovedsak betyr USA.

Det utgjør en de-facto krigshandling og kan få alvorlige konsekvenser, inkludert en dyp revisjon av Turkiyes tilstedeværelse i NATO.

Irans strategi for flere spor

En strategisk allianse mellom Russland og Iran manifesterer seg praktisk talt som en historisk uunngåelighet. Det minner om tiden da den tidligere Sovjetunionen hjalp Iran militært via Nord-Korea, etter en påtvunget USA/Europa blokade.

Putin og Raeisi tar det til neste nivå. Moskva og Teheran utvikler en felles strategi for å beseire bevæpningen av sanksjoner fra det kollektive Vesten.

Iran har tross alt en helt fantastisk rekord for å knuse varianter av «maksimalt trykk» i biter. Dessuten er landet nå knyttet til en strategisk atomparaply som tilbys av «RICs» i BRICS (Russland, India, Kina).

Så, Teheran kan nå planlegge å utvikle sitt enorme økonomiske potensial innen rammen av BRI, SCO, INSTC, Eurasia Economic Union (EAEU), og det russisk-ledede Større Eurasia-partnerskapet.

Moskvas spill er rent raffinement: engasjere seg i en strategisk oljeallianse på høyt nivå med Saudi-Arabia, og samtidig utdype sitt strategiske partnerskap med Iran.

Umiddelbart etter Patrushevs besøk, kunngjorde Teheran utvikling av en iransk bygget hypersonisk ballistisk missil, ganske lik den russiske KH-47 M2 Khinzal.

Og den andre signifikante nyheten var tilkoblingsmessig: fullføringen av en jernbane fra strategiske Chabahar havn, til Turkmenistans grense. Det betyr nært forestående, direkte jernbaneforbindelse til sentralasiatiske, russiske og kinesiske sfærer.

Legg til den dominerende rollen til OPEC+, utviklingen av BRICS+, og den pan-eurasiske drivkraften til prising av handel, forsikring, sikkerhet, investeringer i rubelen, yuan, rial, osv.

Det er også det faktum at Teheran ikke kunne brydd seg mindre om den endeløse utsettelsen fra det kollektive Vesten på den felles omfattende handlingsplanen (JCPOA), vanligvis kjent som atomavtalen for Iran: Hva som egentlig teller nå, er det dypere forholdet til «RICs» i BRICS.

Teheran nektet å signere et utkast til EUs atomavtale i Wien, som var tuklet med. Brussel var rasende; ingen iransk olje vil «redde» Europa med å erstatte russisk olje under et ufornuftig pristak, som skal innføres neste måned.

Og Washington var rasende fordi de satset på interne spenninger for å splitte OPEC.

Tatt i betraktning alt ovenfor, er det ikke rart amerikanske ‘Think Tankland’ oppfører seg som en gjeng hodeløse kyllinger.

Køen for å bli med BRICS

Under toppmøte i Shanghai gruppen (SCO), i Samarkand i september i fjor, var det allerede en stilltiende forståelse blant alle spillere om hvordan Imperiet kannibaliserer sine nærmeste allierte.

Og samtidig, hvordan den krympende NATO-sfæren vender seg innover, med fokus på Den Indre Fiende, nådeløst driver gjennomsnittlige borgere til å marsjere i takt bak en total etterlevelse av en todelt krig – hybrid og ellers – mot jevnbyrdige imperier, konkurrentene Russland og Kina.

Sammenlign det nå med Kinas president Xi Jinping i Samarkand, som presenterer Kina og Russland, sammen, som topp «ansvarlige globale makter», fast bestemt på å sikre fremveksten av multipolaritet.

Samarkand bekreftet også det strategiske politiske partnerskapet mellom Russland og India (Indias statsminister Narendra Modi kalte det et ubrytelig vennskap).

Det ble bekreftet av møtet mellom Lavrov og hans indiske motpart, Subrahmanyam Jaishankar, forrige uke i Moskva.

Lavrov roste strategisk partnerskap på alle viktige områder – politikk, handel og økonomi, investeringer, og teknologi, samt «tett koordinerte handlinger» i FNs sikkerhetsråd, BRICS, SCO og G20.

Om BRICS, helt avgjørende, bekreftet Lavrov at «over et dusin land» står i kø for medlemskap, inkludert Iran: «Vi forventer at arbeidet med å koordinere kriteriene og prinsipper som bør ligge til grunn for BRICS utvidelse å ikke å ta mye tid».

Men først, de fem medlemmene må analysere de banebrytende konsekvenser av en utvidet BRICS+.

Nok en gang: kontrast. Hva er EUs «svar» på denne utviklingen? EU kommer opp med enda en sanksjonspakke mot Iran, rettet mot tjenestemenn og enheter «knyttet til sikkerhetssaker» så vel som selskaper, for deres påståtte «vold og undertrykkelse».

«Diplomati», i det kollektive vesten, merkes knapt som mobbing.

Tilbake til realøkonomien – som på gassfronten – de nasjonale interessene til Russland, Iran og Turkiye er i økende grad sammenvevd; og er bundet til å påvirke utviklingen i Syria, Irak og Libya, og vil være en nøkkelfaktor for å legge til rette for Erdogans gjenvalg neste år.

Som det nå står, Riyadh har for alle praktiske formål, utført en fantastisk 180-graders manøver mot Washington via OPEC+. Det kan bety, selv på en vridd måte, begynnelsen på en prosess for forening av arabiske interesser, styrt av Moskva.

Merkeligere ting har skjedd i moderne historie. Nå ser tiden endelig ut til å være inne for at den arabiske verden er klar for å bli med i kvartetten som virkelig betyr noe: Russland, India, Kina og Iran.


Originalen:

Russia, India, China, Iran: The Quad That Really Matters

Denne artikkelen ble også publisert på:

www.presstv.ir

www.presstv.co.uk

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.

Forrige artikkelNytale om mat, landbruk og menneskeheten – økomodernismens utopia
Neste artikkelDen globale økonomiske krisa og den geopolitiske reaksjonen på den
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.