Hvordan lockdowns gjorde oss sjukere 

0

Av Jeffrey A. Tucker, Brownstone Institute.

Tidlig under lockdowns i 2020, da alle mediene marsjerte i gåsegang for den mest forferdelige offentlige politikken i våre levedager, gikk to leger fra Bakersfield i California ut og protesterte. 

Deres navn: Dan Erikson og Artin Massihi fra Accelerated Urgent Care. De holdt en pressekonferanse der de hevdet at nedstengninger bare ville forsinke, men ikke endelig kontrollere viruset. Dessuten spådde de at vi på slutten av dette også ville bli sjukere enn noen gang på grunn av vår mangel på eksponering for endemiske patogener. 

Du kan si at de var modige, men hvorfor skulle det kreve tapperhet bare å dele konvensjonell visdom som er en del av enhver medisinsk bakgrunn? Faktisker det slik at ideen om at reduksjon av eksponering for patogener skaper mer sårbarhet for sykdom er et poeng hver generasjon de siste hundre årene har lært på skolen. 

Så godt jeg kan huske forargelsen! De ble behandlet som opprørske krumspring, og nye medier raserte kommentarene deres som radikalt heterodokse, selv om de ikke sa noe jeg ikke hadde lært i biologitimen i 9. klasse. Det var helt merkelig hvor raskt nedstengninger ble en ortodoksi, håndhevet, slik vi nå lærer, av media og teknologiske plattformer som jobber tett med offentlige etater for å fordreie offentlige oppfatninger av vitenskap. 

Blant disse vridningene var en utrolig blackout angående det grunnleggende om naturlig immunitet. Herregud, hvorfor skjedde dette? Det er ikke en konspirasjon å trekke fram en åpenbar grunn: de ønsket å selge en vaksine. Og de ønsket å presse fram ideen om at Covid var universelt dødelig for alle, slik at de kunne rettferdiggjøre sin «hele samfunnet»-tilnærming til nedstengninger. 

Her er vi tre år senere og overskriftene er over alt. 

Og så videre. 

Er det ikke på tide å gi disse legene litt ære og kanskje angre på den ondsinnede behandlinga de fikk i pressens hender?

I mellomtida er det på tide at vi får klarhet i noen grunnleggende ting. Det er ingen som er bedre til å forklare dette enn den største nålevende teoretiske epidemiologen, Sunetra Gupta. Jeg tror en måte å forstå hennes bidrag på er å se henne som Voltaire eller Adam Smith innen infeksjonssykdom. Selve essensen av liberal politisk økonomi og liberal teori generelt fra opplysningstida til i dag er observasjonen av at samfunnet styrer seg selv. Det trenger ikke en ovenfra og nedad plan, og forsøket på å sentralt planlegge økonomien eller kulturen gir alltid utilsiktede konsekvenser. 

Så også for spørsmålet om infeksjonssykdommer. Dr. Guptas observasjon er at vi utviklet oss med patogener i en delikat dans der vi deler den samme økosfæren, både lider og drar nytte av vår sammenfiltring med dem. Å forstyrre balansen kan ødelegge immunsystemet og gjøre oss mer sårbare og sjukere enn noen gang før. 

Hun skriver i Telegraph:

«Jeg er vant til å se på infeksjonssykdommer fra et økologisk perspektiv. Derfor kom det ikke så mye som en overraskelse for meg at noen ikke-Covid sesongbetingede luftveissykdommer nesten umiddelbart fikk en nedgang under lockdown. Mange tok dette som en indikasjon på at nedstengninger fungerte for å stoppe spredningen av sjukdom, og glemte at virkningen av nedstengninger på allerede etablerte eller ‘endemiske’ sykdommer er helt annerledes enn virkningen på en ny sykdom i dens ‘epidemifase.»

Hun forklarer at å unngå et samfunnsomfattende patogen skaper en «immunitetsgjeld», et gap i beskyttelsesnivået du har utviklet fra tidligere eksponering. Det er en «terskel for immunitet i befolkninga der antallet nye infeksjoner begynner å synke – kjent som flokkimmunitetsterskelen. Hvis vi er under denne terskelen, er vi i immunitetsgjeld; hvis vi er over det, er vi i kreditt – i det minste for en stund.»

Med normale sjukdommer opplever vi immunitetsgjeld om vinteren, og dermed stiger flokkimmunitetsterskelen. Det er da vi opplever mer smitte. Som Fr. Naugle påpeker at denne virkeligheten gjenspeiles i vår liturgiske kalender i vintermånedene når budskapet er å se opp for fare, holde seg frisk, være sammen med venner og familie, og intensivere bekymringen for spørsmål om liv og død. 

Denne perioden med konvensjonelle sjukdommer gir imidlertid opphav til et overskudd av immunitet når vi går inn i våren, og vi kan gå videre med livet vårt med mer sjøltillit og en bekymringsløs holdning, og derav symbolikken til påsken som begynnelsen på et nytt liv. Og likevel bidrar månedene med sol og trening og festtid gradvis til å bygge opp enda en immunitetsgjeld i befolkningen som skal betales igjen i vintermånedene. 

Legg merke til at dette mønsteret gjentar seg hvert år og hver generasjon, alt uten hjelp fra offentlige helseorganer. Imidlertid, skriver Gupta, «å forstyrre denne ordren kan ha en djup innvirkning på et individs evne til å motstå sykdom. Mer enn noe annet er det tydelig at vi opplever en fullstendig forutsigbar forstyrrelse i vårt fint balanserte økologiske forhold til organismene som er i stand til å forårsake alvorlig sykdom.»

Lockdowns endret ingenting ved disse sesongmessige og naturlige prosessene bortsett fra å gjøre immunitetsgjelden vår djupere og skumlere enn noen gang. For det bør være klinkende klart at nedstengninger til sjuende og sist ikke stanset patogenet som forårsaker Covid. I stedet tvang de bare én gruppe til å bli eksponert tidligere og oftere enn andre grupper, og denne eksponeringa skjedde helt basert på en politisk manusmodell.

Som vi så, opplevde arbeiderklassen eksponering først og de herskende klassene opplevde eksponering senere. Politikken forankret et dystert og middelaldersk politisk infeksjonshierarki. I stedet for å oppmuntre de sårbare befolkningene til å søke ly og alle andre til å få immunitet gjennom å leve normale liv, presset lockdownpolitikken arbeiderklassen foran patogenet som en beskyttelsesordning for de herskende klassene. 

Og likevel ligger nå resultatene på bordet. De som forsinket infeksjonen så lenge som mulig, eller på annen måte prøvde å spille den forsiktige økologiske balansen med nylig oppfunne stikk, fikk ikke bare Covid til slutt, men gjorde seg enda mer sårbare for sjukdommer som allerede er endemiske i befolkningen. 

Det Gupta har forklart med en slik innsikt var faktisk tidligere generasjoners vanlige forståelse. Og ingenting ved den farlige innovasjonen av lockdownideologi har endret disse naturlige prosessene. De endte bare opp med å gjøre oss sjukere enn noen gang. Så det er en viss ironi i å lese historier om alarm i high-end media. Det riktige svaret på en slik alarm er ganske enkelt å si: hva annet forventet du?

Bakersfieldlegene hadde rett hele tida. Det samme hadde min mor, hennes mor og hennes mor før henne. Sammen hadde de langt mer visdom om infeksjonssykdommer enn Anthony Fauci og alle hans kohorter.


Originalen:

How Lockdowns Made Us Sicker 


Jeffrey A. Tucker, grunnlegger og president for Brownstone Institute, er økonom og forfatter. Han har skrevet 10 bøker, inkludert Liberty eller Lockdown , og tusenvis av artikler i vitenskapelig og populær presse. Han skriver en daglig spalte om økonomi i Epoch Times, og snakker bredt om emner som økonomi, teknologi, sosial filosofi og kultur.

Forrige artikkelGahr Støres oppsummering av 2022 – uforståelige vurderinger
Neste artikkelDe fattige med 10 billioner dollar i ekstern gjeld
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.