oss 100 kroner!
Den 7. -19. desember avholdes FNs konferanse om biologisk mangfold: COP15 i Montréal.
Av Romy Rohmann
Den avtalen som skal forhandles fram kalles av mange «Paris-avtalen» for naturen, med en henvisning til klimaavtalen.
På den 15. partskonferansen (COP15) til FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD) samles regjeringer fra hele verden til et internasjonalt møte. Hensikten med møtet er å bli enige om nye mål og utvikle en handlingsplan for naturen det neste tiåret.
Konferansen blir holdt i Montreal, Quebec, sete for FNs CBD-sekretariat, fra 7. – 19. desember 2022.
På sin webside skriver Canadas myndigheter om denne konferansen at; konferansen skal holde fokus på å beskytte naturen og stanse tap av biologisk mangfold rundt om i verden. Canadas regjerings prioritet er å sikre at COP15 blir en suksess for naturen. Det er et presserende behov for internasjonale partnere for å stoppe og reversere det alarmerende tapet av biologisk mangfold over hele verden.
Det biologiske mangfoldet forsvinner i alarmerende tempo. I 2011 vedtok FN ambisiøse mål for å sikre biodiversiteten, nedfelt i Aichi-målene.
De skriver videre at disse målene fra 2011 dessverre ikke er nådd og at presset for å oppnå konkrete resultater på det nå 15 partsmøtet som skal holdes i Montreal (CBD COP15) er derfor stort.
https://www.canada.ca/en/services/environment/wildlife-plants-species/biodiversity/cop15.html
GMO-nettverket har kommet med et innspill til regjeringen i forkant av dette møtet.
GMO-nettverkets mandat er knyttet til genmodifiserte organismer. Vi har gitt følgende innspill som vi ber regjeringen arbeide for:
Internasjonalt moratorium mot all utsetting av gendrivere. Et slikt midlertidig forbud skal ikke være til hinder for videre forskning i lukkede systemer.
Internasjonale retningslinjer for risikovurdering av genredigerte organismer.
1. Internasjonalt moratorium mot all utsetting av gendrivere
Gendrivere skiller seg fra andre GMO-er ved at de er utviklet for å spre seg i naturen. Dette gjøres ved å øke sannsynligheten for at “a specific allele will be transmitted to offspring more efficiently than at the Mendelian ratio (higher than the natural 50% probability)”. Som oftest er hensikten å utrydde eller redusere bestander for å hindre sykdomsspredning eller annen skade.
Usikkerheten knyttet til utsetting er stor, ikke minst hvis gendrivere settes ut i et økosystem der det er få hindringer for ukontrollert spredning, eller hvis organismen som skal utryddes dekker store landområder. Denne usikkerheten understrekes også i NINA-rapporten «Gendrivere i naturen».
Utryddelse kan føre til negative endringer i økosystemet, blant annet ved at andre populasjoner med skadepotensial erstatter den som utryddes. Det kan også oppstå negative konsekvenser for andre arter i økosystemet, spesielt hvis arten som utryddes, er en nøkkelart.
Gendriverteknologien reiser en rekke juridiske problemstillinger, blant annet ved ukontrollert spredning over landegrenser. GMO-nettverket viser i den forbindelse til FN-konvensjonen om biologisk mangfold, der det er nedfelt bestemmelser om at ingen aktivitet skal kunne medføre skade på andre nasjoners landområde.
EU-parlamentet vedtok 16. januar 2020 å be kommisjonen og medlemsstatene om å arbeide for et globalt moratorium på COP15. EU-parlamentet ber om et midlertidig forbud mot all utsetting av gendrivere, også åpne feltforsøk.
Alternative løsningsstrategier
GMO-Nettverket mener det er viktig at spørsmålet om et moratorium ikke drøftes isolert, men i en politisk kontekst der også alternativer til gendrivere blir drøftet. På en del områder finnes det alternativer som fører til betydelige forbedringer, blant annet når det gjelder myggbårne sykdommer.
Et eksempel er kampen mot malaria der dødsraten er halvert siden årtusenskiftet. og hvor WHO nå anbefaler omfattende vaksinering. Et annet eksempel er bruk av en bakterie (Wolbachia) som finnes naturlig hos mange insektarter. Wolbachia reduserer myggens evne til å spre denguefeber. En studie fra 2021 viser en betydelig reduksjon i forekomsten av denguefeber ved hjelp av denne metoden.
GMO- nettverket mener at selv om utsetting av gendrivere potensielt kan bidra til å løse store utfordringer, er kunnskapen om mulige effekter for økosystemer og sosioøkonomiske forhold svært begrenset. Disse effektene kan være svært negative, blant annet fordi de kan vise seg å være irreversible. I tråd med føre-var-prinsippet bør derfor Norge arbeide for et internasjonalt moratorium mot all utsetting.
2. Internasjonale retningslinjer for risikovurdering av genmodifiserte organismer
Cartagenaprotokollen definerer Living Modified Organisms (LMO) som en organisme som har fått en ny kombinasjon av genetisk materiale ved bruk av moderne bioteknologi. Det er nært definisjonen av GMO i den norske genteknologiloven og i EUs utsettingsdirektiv (Direktive 2001/18). Både genteknologiloven og utsettingsdirektivets definisjoner av GMO omfatter alle genredigerte organismer. I tråd med dette ber GMO-nettverket Norge bidra til at det utvikles internasjonale retningslinjer for risikovurdering av genredigerte organismer innenfor Cartagenaprotokollen.
GMO-nettverkets fokus på gendrivere har sjølsagt ikke bare med nettverkets mandat å gjøre, gendrivere ses på i mange miljøer som redningen for de ødeleggelser vi har forårsaket på naturen.
Gendrivere har blitt muliggjort av genredigeringsteknologien CRISPR. Metoden, en slags molekylær «saks», gjør det mulig å lage målrettede endringer i arvestoffet i alle celletyper i alle levende organismer.
Vi har skrevet om hvordan EU vil tillate mer bruk av genmodifisering for å løse matkrisa.
Det foregår nå et massivt press for å akseptere endringer i EUs regelverk. Noen går så langt at de mener at EUs regelverk for genredigering hindrer innovasjon og konkurransekraft, og kan skape handelskonflikter. Det hevdes også at flere av produktene som er fremstilt med genredigering har mulighet til å gjøre landbruket mer klimavennlig, og vil kunne bidra EUs Green Deal og FNs bærekraftsmål om et mer robust og bærekraftig landbruk. Og nå med matmangelspøkelset hengende over oss spørs det hva de bestemmer seg for i EU.
Bioteknologirådet skriver på sine nett sider om både hvordan gendrivere kan brukes og hva dette er og knytter dette sammen med genredigeringsteknologien CRISPR.
Genetisk variasjon i en populasjon styres i hovedsak av to prinsipper: tilfeldig mutasjon og naturlig seleksjon. Ulike mekanismer, både ytre faktorer som stråling og miljøgifter og normale prosesser i en celle, kan føre til at det oppstår mutasjoner i arvestoffet. De aller fleste mutasjoner har enten ingen effekt eller negative konsekvenser for organismen, og vil som regel forsvinne ut av populasjonen over tid. Dersom en mutasjon derimot gir organismen et konkurransefortrinn, er det sannsynlig at den over tid kan øke i forekomst ved at avkommene som arver den klarer seg bedre og får flere levedyktige etterkommere enn dem som ikke får den. Dette kalles naturlig seleksjon.
Hvor raskt en egenskap sprer seg i en populasjon, er likevel begrenset av at en organisme kun bidrar med halvparten av det genetiske materialet til sitt avkom – såkalt mendelsk arv. At enhver organisme får genene sine fra to ulike foreldre, er med på å bidra til genetisk variasjon i en bestand.
Gendrivere er en teknologi som kan overstyre de normale arvelovene fordi den øker sannsynligheten for at en genvariant går i arv fra forelder til avkom til over 50 prosent. Slik kan mutasjoner som ikke gir noen konkurransefordel til organismen likevel spres i en populasjon, og mye raskere enn under normale betingelser.
Gendrivere har blitt muliggjort av genredigeringsteknologien CRISPR. Metoden, en slags molekylær «saks», gjør det mulig å lage målrettede endringer i arvestoffet i alle celletyper i alle levende organismer (se temaside om genredigering). Ved å sette hele CRISPR-systemet inn i arvestoffet sammen med den ønskede genvarianten, vil «saksen» også kutte tilsvarende gen på kromosomet som er arvet fra den andre forelderen. Dermed vil begge versjonene av genet være av den ønskede varianten, og vil arves av alle avkom i neste generasjon. Og slik fortsetter kjedereaksjonen som en uendelig rekke med dominobrikker som velter: CRISPR-systemet arves sammen med den ønskede genvarianten og konverterer så tilsvarende gen på det andre kromosomet, og går i arv til alle avkom i neste generasjon. I praksis innebærer dette systemet, kalt en gendriver, at man overstyrer begge prinsippene for genetisk variasjon i en populasjon; mutasjoner kan målrettes, og er derfor ikke tilfeldige, og naturlig seleksjon er ikke lenger en avgjørende faktor for om en egenskap kan øke i frekvens i populasjonen. Gendrivere basert på genredigeringsteknologi gjør det derfor i teorien mulig for første gang å modifisere genene i så godt som alle individene i en vill populasjon.
Forskere ønsker å lage gendrivere som kan hindre spredningen av malaria, det har vist seg effektivt å bruke teknologien til å lage sterile hunnmygg, som over tid fører til at en populasjon utslettes. Dette har vist seg å fungere svært godt både i laboratoriet, og i forsøk i større skala i lukkede bur.
Andre forskere jobber med å utvikle gendrivere for myggarter tilhørende Aedes-slekten, spesielt Aedes aegypti, som er arten som står for spredning av dengue-feber, gulfeber og zikafeber.
Flere steder i verden ønsker man å utrydde skadedyr med gendrivere for å bevare andre arter. Dette en kan redusere bruken av gift som sjølsagt vil skade andre dyrearter og sjølsagt andre ting i naturen.
I New Zealand vurderer man å ta i bruk gendrivere for å bli kvitt rotter som ikke naturlig hører hjemme i landet. Ett eksempel er en gendriver som kan gjøre at det bare fødes hanner, og som derfor vil utslette populasjonen over tid.
Prinsippet om dyrevelferd brukes også som et argument for bruk av gendrivere siden den ikke innebærer lidelse for organismene.
Denne utviklingen av gendriver-teknologien går raskt, men studier på hvordan bruken vil kunne påvirke økologi og evolusjon dersom gendrivere settes ut i naturen er ikke gjort. For eksempel vil det kunne antas at en gendriver kan få store konsekvenser for miljøet dersom den brukes på en nøkkelart med viktige roller i et økosystem, mens den vil ha mindre påvirkning brukt på en art som ikke er naturlig hjemmehørende der den settes ut. Det vi heller ikke veit nok om er om gendriveren kan spres til andre arter. Dette kan teoretisk skje dersom det forekommer formering på tvers av artsgrenser.
Da man veit for lite om konsekvensene diskuteres det også hvordan man kan utvikle ulike kontrollmekanismer for å begrense spredningen av gendrivere.
Ett forslag er at man må ha klar en ekstra gendriver som kan reversere den første, med andre ord endre genet tilbake til den originale versjonen.
Et annet forslag er at det arbeides videre med et system der gendriveren stanser etter et visst antall generasjoner fordi den er designet til å miste deler for hver gang den kopieres.
Et tredje forslag er at man bør bevare originale eksemplarer av den arten som skal endres, slik at de kan settes ut igjen på nytt hvis noe går galt.
Mange uttrykker også stor bekymring for at gendrivere skal misbrukes. Ett eksempel er bruk i krigføring, for eksempel ved å ødelegge avlingene til motparten.
Et annet eksempel er bioterror, der gendrivere kan tenkes brukt til å gjøre mygg eller andre organismer som livnærer seg på mennesker mer egnet til å spre sykdom, eller til å sette inn giftgener i insektene.
Det er også stor bekymring for utilsiktede utslipp av gendrivere fra forskningslaboratorier. Teknologien er derfor på radaren hos en rekke politiske organer og forsvarsorganisasjoner, og det er satt i gang egne forskningsprogrammer for å utvikle mottiltak for slike hendelser.
Forskningen på gendrivere og diskusjon om bruken avstedkommer sjølsagt debatt.
Det står sjølsagt også store pengesterke aktører bak forskningen for eksempel har Bill & Melinda Gates Foundation gitt 75 millioner dollar til forskerne som utvikler gendriveren som skal utrydde malariamyggen.
Mange mener at gendrivere kan gi oss en rekke nye muligheter til å løse eller begrense vesentlige helsemessige og økologiske problemer, og at vi bør utvikle denne teknologien. Mens andre igjen reiser spørsmål om det er forsvarlig, både vitenskapelig, politisk og etisk, å ta den i bruk. Er dette å «leke Gud», skal vi overstyre evolusjonen og de naturlige betingelsene så direkte og fundamentalt som med gendrivere.
Vi får håpe at disse diskusjonene tas både i offentligheten og på konferansen i Montréal, for debatten om gendrivere vil bli viktig i årene som kommer.
