oss 100 kroner!
Intervju med John Bellamy Foster – Del 3
Oversatt og redigert av Erik Plahte
«John Bellamy Foster forklarer den ‘løsninga’ mesterhjernene i global finans har tenkt ut for å løse den overhengende miljøkrisa: Skape aktiva [eiendeler, formuesgjenstander] til en verdi på mange kvadrillioner dollar av alt naturen gjør og ekspropriere naturen fra den globale allmenningen for å skape profitt. Verre enda: Det skjer allerede.» Slik introduserer det sveitsiske nettstedet GPEnewsdocs et langt intervju med John Bellamy Foster.
Foster er redaktør for det amerikanske tidsskriftet Monthly Review og forfatter av en lang rekke bøker og artikler om de djupe sammenhengene mellom kapitalisme og sosialisme, natur, økonomi og økologi og veien ut av den klima-, miljø- og naturkrisa som vi allerede er på full fart inn i.
Intervjuet er langt, så jeg har delt det i fire deler. I denne tredje delen snakker Foster om hvordan begrepene naturkapital og økosystemtjenester oppstod blant økologiske økonomer, og hvordan de blei kapra av neoklassiske økonomer og omgjort fra økologiske til markedsøkonomiske begrep.
Du finner alle delene ved å skrive @FosterIntervju i søkefeltet på steigan.no. Fotnoter og forklaringer i skarpe klammer [slik] er mine.
FRIES: Det kapitalistiske produksjonssystemet er, som vi alle veit, basert på vareproduksjon for bytteverdi og endeløs kapitalakkumulasjon. Altså en tredemølle av varebytte, profitt og akkumulasjon. Artiklene dine i Monthly Review klargjør hvordan begrepet naturkapital opprinnelig oppstod som et forsvar mot det kapitalistiske systemet med produksjon for bytteverdi. Forklar kort begrepet Lauderdale-paradokset som dette henger sammen med.
FOSTER: Vi må egentlig tilbake til det 19. århundret. Begrepet naturkapital ble introdusert av sosialister og radikalere som opponerte mot at naturen på den tida ble ekspropriert, mot at natur ble omgjort til bytteverdi. Som ut fra våre begreper skjedde i ganske grovt omfang. Men land ble overtatt og omgjort til bytteverdi, omgjort til kapital.
Begrepet naturkapital stod i motsetning til å omgjøre hele naturen (og på den tida mente de bare jord og råvarer) til kontanter, til bytteverdi, til å gjøre kontanter til hovedpoenget. De hevda at vi har en beholdning av naturkapital, og at den måtte vi beskytte. Og de så den som uttrykt i bruksverdier. Det vil si, uttrykt som materielle bruksverdier. Vi måtte beskytte denne beholdninga av natur.
De hevda at hvis naturen – som var det essensielle grunnlaget for menneskelig eksistens (materiell natur og jorda og ressursene og skogene og så videre) – ble trukket inn i systemet med bytteverdi under kapitalen (som de så at skjedde på deres egen tid, og at jord ble trukket inn på markeder for fast eiendom og så på private markeder for fast eiendom), så ville dette rasere grunnlaget for den naturlige eksistensen som vi er avhengige av.
Du ser størrelser som Ebenezer Jones i hans berømte bok om jorda i England.[1] Og størrelser som Karl Marx som argumenterer for en oppfatning av naturkapital som er basert på bruksverdi og ikke bytteverdi. Marx gikk seinere bort fra begrepet naturkapital fordi han mente at det førte til en forestilling om at kapitalismen var naturlig.
Så han tok i bruk et annet ordvalg som skiller mellom Jorda som naturlig materie og Jorda som kapital, det er når kapitalen overtar naturen og omgjør den til bytteverdi.
Og det er et uttrykk kjent som Lauderdale-paradokset, oppkalt etter jarlen av Lauderdale i begynnelsen av det 19. århundret. Han utvikla denne idéen om at kapitalisme – han brukte ikke begrepet kapitalisme, men det var implisitt. Jeg mener, begrepet eksisterte egentlig ikke på den tida. Han snakka om naturlige, materielle bruksverdier som utgjør den felles rikdommen, som vannet, skogene, avlingene.
Han hevda at fordi kapitalismen – eller systemet med privat [vare]bytte – avhenger av [vare]bytte, avhenger den av knapphet. At ting bare virkelig har verdi eller kan bli markedsført dersom de har en pris. Og pris avhenger av knapphet.
Slik at vann som var fritt tilgjengelig i rikelig monn, ikke hadde noen pris, hadde ingen bytteverdi. Og lufta hadde ingen bytteverdi fordi den var fantes rikelig, fritt tilgjengelig. Og du kunne bruke dette på andre deler av naturen, og de var faktisk en slags gratis gaver.
Kapitalismen kom inn, og en av tingene den gjør for å skape en bytteverdiøkonomi og tjene på den, er at den ønsker å gjøre disse ressursene knappe. Og en måte du gjør dem knappe på, er nettopp ved å skape privat eierskap og private monopoler, som da kan begrense andres tilgang til ressursene. Hvis det er vannkilder og hvis noen kommer og overtar dem og det blir et privat monopol, kan de kreve penger for vann.
Så den private økonomien jobber med å avskaffe offentlig rikdom på forskjellige måter. Og jobber systematisk med det for å skape private markeder. Og Ebenezer Jones i The Land Monopoly snakka om: Hva ville skje hvis lufta omkring London ble omgjort til et privat marked? Han skreiv på begynnelsen av det 19. århundret, så i virkeligheten skjedde jo ikke dette, men vi kan forstå det nå.
Alle disse tenkerne hevda at naturen måtte sees på som en naturlig, materiell bruksverdi, grunnlaget for vår eksistens. Og den kunne ikke bli redusert til bytteverdi, til å bli hovedpoenget på markedet, uten å rasere grunnlaget for vår eksistens. Og det var slik begrepet naturkapital oppstod. Hovedvekta ble lagt på naturlig. At dette var en beholdning i naturen og en permanent beholdning som vi er avhengig av.
FRIES: Som du skriver i din artikkel Nature as a Mode of Accumulation, er dette begrepet naturkapital forankra i bruksverdi: «Ble gjeninnført i den økonomiske diskusjonen i 1970- og 1980-årene, først i [Ernst F.] Schumachers Small is Beautiful, og representerte synet til den økologiske økonomien. Målet var å sette søkelys på at å ‘likvidere’ beholdninga av ‘naturkapital’ var et feilslag av av første rang i det moderne økonomiske systemet.»
Du forklarer også at økologiske økonomer, som opprinnelig var inspirert av Nicholas Georgescu-Roegens publikasjon fra 1971, The Entropy Law and the Economic Process, også omfavna denne forestillinga om naturkapital i en tradisjon basert på termodynamikk. Og knytta den, som du sier, til forestillinga om «kritisk naturkapital» i samsvar med det som er kjent som det sterke bærekraftpostulatet.[2]
Det er ei tilnærming som etablerte grenser for veksten og uttrykte bærekraft i biofysiske, altså bruksverdibegreper. Og avgjørende for dette var de tre prinsippene for bærekraft som blei introdusert av Herman Daly, og som du hadde vist til tidligere. Det første prinsippet gjelder for fornybare kilder, det andre for ikke-fornybar kilder og det tredje for forurensninger.
I den samme artikkelen fortsetter du med å skrive at: «De grunnleggende elementene i Nicholas Georgescu-Roegens termodynamiske kritikk av neoklassisk økonomi ble helt fra starten av akseptert av marxistiske økonomer og ansett for å være i samsvar med marxistisk tradisjon, selv om de mangla en sosial kritikk.»
Så la oss nå få høre litt om den neoklassiske responsen på alt dette og andre tilnærminger inspirert av andre fremtredende, likesinnede personligheter som for eksempel Howard Odum. Med andre ord, si litt om den neoklassiske responsen på den økologiske økonomiske tradisjonen der begrepet naturkapital var forankra i bruksverdiuttrykk.
FOSTER: Neoklassiske økonomer arbeida med å gjøre dette til et bytteverdibegrep. I begynnelsen av dette århundret tok neoklassisistisk økonomi på en måte i stor grad over den økologiske økonomien, som hadde vært en opposisjonell tradisjon. Og reduserte begrepet naturkapital til et begrep om bytteverdi som skal måles som kapital, uttrykt i penger, for å bli eiendom som har fått en pengeverdi.
Forestillinga om bruksverdi, om at naturen utgjør en bruksverdi, finnes egentlig ikke i det hele tatt i neoklassisk økonomi, som ikke bruker begrepet bruksverdi. Så dette grunnleggende omskiftet skjedde.
En del av omskiftet var knytta til beregningene de gjorde av økosystemtjenester og av naturlig rikdom. Og når først disse beregningene hadde blitt gjort, på stort sett falskt grunnlag siden de gjorde om ting som ikke var markeder i det hele tatt, til hypotetiske markeder. Men når de først hadde satt en prislapp på dem, begynte kapitalen å innse, vel, hvordan kan vi faktisk gjøre disse til markeder som vi så kan kapitalisere på.
FRIES: Si litt om hvordan de kom fram til disse beregningene som setter en prislapp på naturen.
FOSTER: Hvis du ser på hvordan dette skjedde, så var det faktisk en stor debatt om dette i økologisk økonomi. Men det var de som ville redusere naturen til bytteverdi eller i det minste beregne dette, som vant. Og hovedmannen i dette var [Robert] Costanza som også var redaktør for Ecological Economics.
I 1997 kom de med den første beregninga av hva verdens økosystemtjenester var verdt i pengeverdi. Nå er det viktig å forstå at dette ikke er faktiske markeder. Så de gjorde alle slags fiffige krumspring for å konvertere det naturen gjør til markeder.
Så de delte det som naturen gjør globalt inn i 17 økosystemtjenester som finnes over hele planeten. Og de kom fram til verdier for hver av disse økosystemtjenestene basert på metoder som hedonistisk prissetting, som i bunn og grunn bare er en måte å tillegge naturen en verdi på basert på sammenlikninger med rådende praksis.
Så de bruker denne typen teknikker, og de bruker det de kaller betinga verdsetting der de finner opp hypotetiske markeder og deretter gjør forbrukerundersøkelser for å finne ut hva forbrukerne er villige til å betale. De bruker denne typen teknikker for å verdsette [sette en pengeverdi på] et eller annet økosystem. Og så ekstrapolerer de studiene til det samme økosystemet globalt og kommer fram til verdien. Dette gjorde de på den samme måten for de 17 forskjellige økosystemtjenestene globalt, og det blir da verdien av økosystemtjenestene over hele planeten.
Tilsynelatende gjorde de dette for å sette en verdi på naturen slik at folk ville beskytte den. Men i det øyeblikket dette begynte å skje, og det kunne man forutse, begynte kapitalen å innse at disse økosystemtjenestene kunne gjøres om til markeder. Verdsatt og omgjort til markeder og finansiert ved gjeld, ender de opp som oppkjøpt og et grunnlag for finansiell akkumulasjon.
Denne samme gruppa til Costanza kom med et annet estimat på verdens økosystemtjenester som var enda høyere. Og vi fikk alle disse svære møtene mellom konsernene og at det ble fastsatt naturkapitalprotokoller [dvs regelverk for å sette en verdi på naturkapital] og ulike måter å organisere og studere og finne ut hvordan man kan skape markeder ut av disse økosystemtjenestene som dukket opp, der alle de gigantiske konsernene var direkte involvert.[3]
Fotnoter
[1] Ebenezer Jones (1820–1860): The Land Monopoly: The Suffering and Demoralization Caused by It; and the Justice and Expediency of its Abolition, 1849.
[2] Økonomene skiller mellom svak og sterk bærekraft (J. Pelenc m.fl. Weak Sustainability versus Strong Sustainability, notat til Global Sustainable Development Report 2015).
Prinsippet om svak bærekraft bygger på at naturkapital og produsert kapital kan erstatte hverandre, og at det ikke finnes noen vesentlig forskjell på hva slags velferdsgoder de skaper. Det eneste som teller er den totale verdien av den samlede kapitalen. Ut fra dette synet antas det at den teknologiske utviklinga hele tida skaper tekniske løsninger på de miljøproblemene som følger av den økende produksjonen av varer og tjenester.
Forfattere som skriver om sterk bærekraft, har vist at naturkapital ikke kan sees på utelukkende som en beholdning av ressurser. Naturkapital er derimot et sett av komplekse systemer som er sammensatt av biotiske og abiotiske elementer i utvikling og som vekselvirker på måter som bestemmer økosystemets evne til å forsyne det menneskelige samfunnet direkte og/eller indirekte med en lang rekke funksjoner og tjenester. Sterk bærekraft ser visse elementer i naturkapitalen som kritiske fordi de yter et unikt bidrag til menneskelig velferd.
[3] George Monbiot skreiv et svært kritisk (og lesverdig!) innlegg om dette i Guardian med tittel The UK government wants to put a price on nature – but that will destroy it. Se også min omtale på steigan.no.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International License.
De to foregående delene av intervjuet:
