oss 100 kroner!
Besøket til Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock i New Delhi endte i et antiklimaks. Baerbock snakket veltalende om Tyskland som et forbilde for demokratiske verdier og hevdet tilknytning til India. Hun håpet å overtale Modi-regjeringen til å løsrive seg fra strategisk partnerskap med det «autoritære» Russland.
Av M. K. Bhadrakumar.
Men da Baerbock kom hjem, var katten ute av sekken – et (påstått) kuppforsøk i landet hennes av den høyreekstreme nasjonalistiske gruppen kalt «Reichsbürger»-bevegelsen, som fornekter den moderne tyske staten og dens demokrati.
Reichsbürgers bruker elementer av de antisemittiske konspirasjonsmytene som ble formidlet av nazistene og har en forestilling om at Tysklands grenser bør utvides til å omfatte territorier i Øst-Europa, som ble okkupert under nazistenes styre.
Den aktive tilstedeværelsen av høyreorienterte nettverk innen Tysklands sikkerhetsbyråer og de tyske væpnede styrkene har vært kjent i årevis. I juli i fjor oppløste daværende forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer et helt elitekompani av den tyske hærens spesialkommandostyrker etter flere høyreekstreme hendelser, der den forbudte Hitler-hilsenen angivelig var blitt brukt, og hvor høyreekstrem musikk ble spilt på fester.
Det er en åpen hemmelighet at tilhengere av nazistisk ideologi fant ly i det tyske samfunnet i årene etter andre verdenskrig. Mange mennesker med nazistisk bakgrunn steg etter hvert til høye stillinger. Og de hjalp hverandre i all hemmelighet med å rehabilitere seg selv og gjenopprette sin legitimitet og posisjoner. Slike incestuøse forhold mellom de tidligere nazistene gjorde dem i stand til å skaffe seg en slags privilegier som langt overgikk hva gjennomsnittlige tyskere kunne oppnå.
Den ekstremistiske ideologien og revansjismen fant fruktbar jord på 1920- og 1930-tallet i Tyskland. Hvis den økonomiske krisen blir dypere i Tyskland, kan lignende forhold oppstå igjen. Ganske sikkert er ekstremisme på vei opp i Tyskland.
Når det er sagt, mistenker de fleste at razziaene mot Reichsbürger i stor grad er politisk teater. Er et høyreekstremt kupp mulig i Tyskland – en væpnet oppstand «for å eliminere den frie demokratiske grunnleggende orden» ved å angripe politikere, storme parlamentariske bygninger, styrte den føderale regjeringen, oppløse rettsvesenet og tilrane seg kontroll over militæret? Umulig!
Så, hva er det koalisjonsregjeringen under kansler Olaf Scholz driver med? Ærlig talt tjener det å skape slike konspirasjonsmyter til å fragmentere den politiske oppfatningen, som hoper seg opp mot Scholz-regjeringens politikk. For det andre kan anslaget mot Reichsbürger bidra til undertrykkelse av det politiske partiet Alternative for Democracy (AfD), som stadig forbedrer sine valgresultater og er kjent for sin motstand mot EU og atlantismen. For det tredje er det en nyttig distraksjon i en tid der sosial uro på grunn av den økonomiske krisen (tilbakeslag på grunn av Russland-sanksjoner) kan utløse politisk uro. Det er rapportert at regjeringen har satt politistyrkene i beredskap.
I en artikkel i magasinet Foreign Affairs forrige uke, talte Scholz åpent for militarismens sak. Han skrev: «Tyskerne er innstilt på å bli garantisten for europeisk sikkerhet… Den avgjørende rollen for Tyskland i dette øyeblikk er å ta steget opp som en av de viktigste leverandørene av sikkerhet i Europa ved å investere i militæret vårt, styrke den europeiske forsvarsindustrien, bygge opp vår militære tilstedeværelse på NATOs østlige flanke… Tysklands nye rolle vil kreve en ny strategisk kultur, og den nasjonale sikkerhetsstrategien som min regjering vil vedta om noen måneder vil gjenspeile dette faktum…
«Denne avgjørelsen markerer den sterkeste endringen i tysk sikkerhetspolitikk siden etableringen av Bundeswehr i 1955… Disse endringene reflekterer en ny tankegang i det tyske samfunnet… Zeitenwende [ tektonisk skifte] førte også til at regjeringen min omgjorde en flere tiår gammel, veletablert prinsipp for tysk politikk for våpeneksport. I dag, for første gang i Tysklands nyere historie, leverer vi våpen inn i en krig som utkjempes mellom to land… Og Tyskland vil fortsette å opprettholde sin forpliktelse til NATOs atomdelingsordninger , inkludert ved å kjøpe dobbeltkompatible F-35 jagerfly…» [Uthevelse lagt til.]
Han skriver: «Tyskland står klar til å nå ordninger for å opprettholde Ukrainas sikkerhet som en del av en potensiell fredsoppgjør etter krigen. Vi vil imidlertid ikke akseptere den ulovlige annekteringen av ukrainsk territorium… For å få slutt på denne krigen, må Russland trekke tilbake sine tropper.»
Scholz strekker seg for langt og overser ikke bare Tysklands tidligere historie med aggresjon i Øst-Europa, men også dets svakheter som militærmakt når han presenterer landet som et bolverk mot Russland. Selv forutsatt at Scholz kan finne penger til et så ambisiøst militariseringsprogram, ville Tyskland forårsake sjokkbølger over hele Europa hvis det skulle gå videre med en slik plan.
Mens Tyskland slår inn på denne militaristiske veien, kobler Tyskland fra Frankrike. Den fransk-tyske aksen har vært bærebjelken i europeisk politikk de siste tiårene. Men Scholz’ European Sky Shield Initiative med 14 andre europeiske stater om å skape et felles luftforsvarssystem i Europa ekskluderer Frankrike! Når det gjelder forsvarstekniske spørsmål, er Tysklands samarbeid med Frankrike raskt i ferd med å forsvinne i bakgrunnen.
Paris er også opprørt over at Scholz’ 200 milliarder euro tilskudd til tysk industri ble annonsert uten å konsultere Frankrike. Igjen, Scholz sitt besøk i Beijing i november som signaliserte beredskap til å akseptere kinesiske investeringer, ignorerte Frankrikes president Emmanuel Macrons forslag om å planlegge et felles fransk-tysk initiativ overfor Kina.
Alt dette signaliserer Berlins ambisjon om å påta seg foreningen av europeisk ledelse på tyske hender, både politisk og økonomisk. Et stort spørsmålstegn henger over fremtiden til Aachen-traktaten fra 2018 undertegnet av Macron og daværende kansler Angela Merkel. Scholz går inn for at EU bør gå over til flertallsvedtak i stedet for enstemmighet. Som et økonomisk kraftsenter har Tyskland enorm innflytelse, og Scholz plan er å utnytte det for å etablere landets dominans i Europa.
Men det vil møte motstand. Ungarn motsetter seg ytterligere EU-sanksjoner mot Russland. Den la ned veto mot EU-kommisjonens iver etter å låne penger (akkumulere gjeld) for å finansiere Ukrainas sviktende økonomi og for å bekjempe Russland. Den nylige uttalelsen fra den franske presidenten Emmanuel Macron om at enhver europeisk sikkerhetsarkitektur bør «garantere» Russlands interesser fremhever også bruddlinjene.
Interessant nok har vetoet mot Schengen-medlemskapet i Romania og Bulgaria kommet fra Nederland og Østerrike. Argumentet er at de to landene ikke har implementert tilstrekkelig robuste systemer til å registrere flyktninger på sine grenser til ikke-EU-land. Flyktningpolitikken er der Europa er på sitt mest sårbare og splittende.
I mellomtiden har tyngdepunktet i europeisk politikk og geostrategi i det siste skiftet mot « Mitteleuropa » – Tyskland og dets østlige naboer – ettersom konflikten i Ukraina akselererer. Mens den fransk-tyske tandem pleide å være motoren for europeisk integrasjon, står Paris og Berlin nå overfor behovet for å lete etter nye støttepunkter innenfor EU, til og med velge alternative samtalepartnere.
I tiden fremover vil Tysklands hovedfokus rettes mot de nordøstlige grensene til EU – Polen, de baltiske statene og Finland – som, kombinert med fortsatt militær bistand til Ukraina, vil bety større «atlantisering» av den tyske strategien.
Fra et indisk perspektiv innebærer Zeitenwende som Scholz snakker om i sitt essay også at Tysklands tilnærming til Indo-Stillehavet vil være preget av en motvilje mot å søke konfrontasjon med Kina.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
