oss 100 kroner!
Tysk diplomati presenterte et gripende syn i form av et av «kontrapunkt» med utenriksminister Annalena Baerbock som vert for sine G7-partnere i Münster 3.-4. november, akkurat da kansler Olaf Sholz reiste fra Berlin på et endagsbesøk i Beijing.
Av M. K. Bhadrakumar.
Fotosesjonen viste USAs utenriksminister Antony Blinken som flankerer Baerbock ved hovedbordet med understatssekretær Victoria Nuland – best kjent som seremonimesteren ved «Maidan»-kuppet i 2014 i Kiev i 2014 – som kikket bakfra.
Tyskland er i ferd med å ta igjen fotojournalistikken. Seriøst, bildet kunne ikke ha fanget noe mer meningsfullt for verdenspublikummet for å vise den splittede karakteren til tysk diplomati når den nåværende koalisjonsregjeringen trekker i forskjellige retninger.
I hovedsak har Baerbock framhevet sin misnøye med Scholz’ besøk i Kina ved å samle likesinnede G7-kolleger rundt seg. Selv etter koalisjonspolitikkens normer er dette en overdreven gest. Når et lands øverste leder er på besøk i utlandet, undergraver en demonstrasjon av dissonans diplomatiet.
På samme måte valgte Baerbocks G7-kolleger å ikke vente på at Scholz skulle komme hjem. Tilsynelatende har de et lukket sinn, og nyhetene om Scholz’ diskusjoner i Beijing vil ikke endre på det.
Som første sak på mandag bør Scholz be om Baerbecks avgang. Enda bedre, sistnevnte bør sende inn sin oppsigelse. Men ingen av delene kommer til å skje.
I forkant av Scholz’ Kina-besøk, møtte han rasende kritikk for å påta seg et slikt oppdrag til Beijing med en forretningsdelegasjon av mektige tyske administrerende direktører. Det er klart at Biden-administrasjonen la opp til at Baerbock og de innflytelsesrike «atlantiske» kretsene som er innebygd i Tysklands politiske økonomi skulle føre an i angrepet på Scholz.
Har Scholz gapt over mer enn han kunne tygge? Svaret avhenger av et motspørsmål: Ser Scholz en arv i den store tradisjonen til hans forgjengere i det sosialdemokratiske partiet, Willy Brandt (1969-1974), Helmut Schmidt (1974-1982)?
Disse to gigantiske skikkelsene i tysk politikk tok banebrytende initiativer overfor henholdsvis det tidligere Sovjetunionen og Kina under avgjørende øyeblikk i moderne historie, og trosset atlantisismens lenker som begrenset Tysklands strategiske autonomi og gjorde det landet til en adjutant i det USA-ledede alliansesystemet.
Hovedforskjellen er at Brandt (som navigerte Ostpolitik og ignorerte de rasende amerikanske protestene over den første gassrørledningen som forbandt sovjetiske gassfelt med Tyskland) og Schmidt (som grep øyeblikket til å hente fortjeneste fra normaliseringen mellom USA og Kina) – og kansler Gerhard Schroeder også (1998-2005), som utvidet og fordypet av forretningsforbindelsene med Russland og innledet et enestående samarbeidsforhold med Kreml-ledelsen, til stor irritasjon i Washington – var selvsikre ledere. I motsetning til dagens tyske ledelse.
Sagt på en annen måte, alt avhenger av Tysklands kollektive vilje til å bryte NATOs glasstak, som Lord Ismay, Alliansens første generalsekretær, kortfattet hadde formulert da han sa at den var ment å «å holde Sovjetunionen ute, amerikanerne inne og tyskerne nede.» For tiden påvirker samspillet mellom tre faktorer tysk politikk.
Først Indo-Stillehavsstrategien: Det er viktig å skjønne at proxy-krigen i Ukraina er en generalprøve for den uunngåelige konfrontasjonen mellom USA og Kina i aspørsmålet om Taiwan. I begge tilfeller handler det om den strategiske globale balansen, og innsatsen er ekstremt høy i konflikten mellom USAs globale hegemoni og den multipolare verdensordenen.
Tyskland har en sentral rolle i denne skjellsettende kampen, ikke bare i kraft av å utgjøre den svært flyktige arenaen midt i Europa som også bærer på rester av historien, men også som det økonomiske kraftsenteret på kontinentet på terskelen til å bli en supermakt.
Angsten i Washington er åpenbart at Scholz’ Kina-besøk kan svekke USAs geopolitiske plan for å gjenta den imponerende bragden med vestlig enhet om Ukraina hvis spenningene koker over i Asia-Stillehavet og Kina blir tvunget til å handle.
Selvfølgelig er dette ingen fullstendig analogi ettersom Kina sannsynligvis ikke vil gå inn for en 9 måneder lang, gradvis militær spesialoperasjon slik Russland har gjort for å «male» det taiwanske militæret i stykker. Det blir verdenskrig fra dag én.
Analogien er imidlertid fullstendig når det kommer til sanksjonene fra helvete som Biden-administrasjonen vil pålegge Kina, og deretter inndragningen av Kinas «frosne eiendeler» (som i det minste overstiger en billion dollar), i tillegg til å lamme Kinas forsyningskjeder.
Det er nok å si at «å gjøre et Ukraina» på Kina er nøkkelen til å opprettholdele USAs globale hegemoni, ettersom Kinas finansielle eiendeler blir stjålet for å fylle opp Amerikas skrantende økonomi og underbygge dollarens status som verdensvaluta og for at ny-merkantalismen og kontrollen over kapitalbevegelser osv. skal forbli intakt.
For det andre, det har vært en stor diplomatisk seier for Biden-administrasjonen i transatlantisk politikk så langt der den lyktes i å konsolidere sin dominans over Europa ved å erobre den sentrale arenaen i Russland-spørsmålet. De europeiske landenes manikeiske frykt for en historisk gjenoppblomstring av russisk makt ble vekket til live.
Få forventet en russisk gjenoppblomstring så kort tid etter president Vladimir Putins berømte tale på sikkerhetskonferansen i München i februar 2007.
Den vestlige fortellingen på den tiden var at Russland rett og slett manglet kapasitet til å gjenoppstå som en global makt, ettersom en modernisering av det russiske militæret var umulig. Hele kansler Angela Merkels diplomati mot Russland (2005-2021) var uten tvil knyttet til den enkle fortellingen.
Da Putin så uventet kunngjorde på et møte i Forsvarsdepartementets ledelse i Moskva den 24. desember 2019 at Russland har blitt verdensledende innen hypersoniske våpen og at «ikke et eneste land besitter hypersoniske våpen, enn si hypersoniske våpen med kontinental rekkevidde» hørte Vesten det med utilslørt skrekk.
Biden-teamet innkasserte gevinst på den dype uroen i de europeiske hovedstedene for å samle dem og tromme opp «vestlig enhet» om Ukraina. Men det dukker nå opp en hårfin sprekk i enheten i form av Scholz’ besøk i Berlin. Blinken stormet inn på banen for å presse Scholz tilbake i folden.
For det tredje, etter det ovennevnte, har en grunnleggende motsetning dukket opp nå da Vestens «sanksjoner fra helvete» mot Russland har slått tilbake mot europeerne, og presset dem inn i resesjon. Tyskland har blitt hardt rammet, og stirrer nå på spøkelset i form av sammenbruddet av hele sektorer av sin industri, påfølgende arbeidsledighet og sosial og politisk uro.
Det tyske industrielle miraklet var basert på tilgangen til billig, ubegrenset, sikker forsyning av energi fra Russland, og forstyrrelsen skaper kaos. På toppen av det utelukker sabotasjen av Nord Stream-rørledninger en gjenoppliving av energiforbindelsen mellom Tyskland og Russland (som den tyske opinionen ønsker.)
For det kan ikke være tvil om at med alle data tilgjengelig fra havbunnen i Østersjøen, må Schulz være godt klar over de geopolitiske konsekvensene av det USA har gjort mot Tyskland. Men han er ikke i stand til å skape bråk og valgte i stedet å ta å svelge bitterheten, spesielt ettersom Tyskland er i en ydmykende posisjon av å måtte kjøpe fryktelig dyr LNG fra amerikanske selskaper for å erstatte russisk gass.
Det eneste alternativet som er igjen for Tyskland er å strekke seg ut til Kina i et desperat forsøk på å gjenopplive økonomien. Forresten var Scholz’ oppdrag primært rettet mot flytting av produksjonsenheter for BASF, det tyske multinasjonale kjemiske selskapet og den største kjemikalieprodusenten i verden, til Kina.
Det er imidlertid høyst usannsynlig at Washington vil gi Scholz frie hender. Tilfeldigvis for Washington er Scholz’ koalisjonspartnere – De Grønne og FDU – unyanserte atlantikere og er villige til å spille det amerikanske spillet også.
Brandt eller Schroeder ville ha kjempet tilbake, men Scholz er ikke en gatekjemper, selv om han fornemmer USAs store design for å transformere Tyskland til et vedheng av den amerikanske økonomien og integrere den i en samlet forsyningskjede. Enkelt sagt forventer Washington at Tyskland skal være et uunnværlig tannhjul i det kollektive Vesten.
I mellomtiden holder Washington en sterk hånd, ettersom Tysklands industrisektor også er et delt hus med mange selskaper som er godt posisjonert til å dra nytte av det økonomiske modellskiftet som Washington fremmer, og viser motvilje mot å støtte Scholz – enda han sjøl er en korporativ kansler.
USA er flinke til å utnytte slike situasjoner. Etter sigende godtok ikke noen av Tysklands høyteknologiske selskaper Scholz’ invitasjon til å følge ham til Beijing, inkludert administrerende direktører for Mercedes-Benz, Bosch, Continental, Infineon, SAP og Thyssen Krupp.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
