oss 100 kroner!
Kommentarene til «Debatten» på NRK 8. november har vært knusende mot argumentene til statssekretær Andreas Bjelland Eriksen, stortingsrepresentant Nikolai Astrup og dir. Toini Løvseth i Energi Norge. Her skal jeg kort kommentere enkelte av argumentene. Ingen sa egentlig noe nytt – alt var en repetisjon av gamle lekser – det er ufattelig at de stadig tar sjansen på å tabbe seg ut:
Av Odd Handegård.
Bjelland Eriksen: Eriksen begynte med at det er «feil å tro at Norge kan selge kraft til utlandet bare når det passer Norge» – uten at utlandet har «noe de skulle sagt». Summert: Hvis Norge regulerer eksporten etter norske behov, risikerer vi at ingen vil selge oss kraft til Norge når vi trenger strøm.
Svar: Problemstillingen er naturligvis meningsløs: Norges eksport av 20-30 TWh fornybar kraft årlig betyr omtrent ingenting i EU. Det som betyr noe, er 1100 TWh gass, og nesten like mye olje. Vi kan regne med at EU skjønner dette, og at hele EU jubler for den økte norske gasseksporten. Den viktigste grunnen til at EU er interessert også i norsk vannkraft, er den liberalistiske ideologien om fri flyt av varer og tjenester. Den norske ja-til-EU-bevegelsen er dessuten interessert i å forkludre ønsket om norsk medlemskap i EU. – Ellers er det norske behovet for import av EU-energi mikroskopisk. Målet for den norske energipolitikken er jo å redusere klimagassutslippene, og det oppnår man ikke når man importerer kraft som i hovedsak er lagd og kull og gass.
Astrup: Den aktuelle strømkrisen skyldes konflikten i Ukraina.
Svar: Bare tull: Den norske strømprisen steg umiddelbart da de to siste kablene til Europa kom i drift – trekvart år før krigsutbruddet i Ukraina.
Astrup: Det er ikke markedet som styrer den norske kraftprisen – kraftkablene til EU er ikke bygd for å forsyne EU med strøm. Kablene er bygd for å «sikre forsyningssikkerheten i Norge» der det er store «variasjoner mellom tørre og våte år». «Vi må kunne ta imot kraft» i tørrår, og særlig fordi det norske forbruket kommer til å stige kolossalt de nærmeste årene.
Svar: Heller ikke dette stemmer. De kablene vi hadde før kablene til Tyskland og England («Putin» 1 og «Putin 2») ble bygd, hadde mer enn stor nok kapasitet til å frakte all tenkelig eksport og import (40-50 TWh). Variasjoner i nedbør har vi hatt i alle år, og blir effektivt administrert av kraftmagasinene våre. «Tørrår» kan bare oppstå når kraftbransjen ikke gjør jobben sin, dvs. eksporterer mer kraft enn vi burde. Påstanden om et framtidig kraftunderskudd er basert på bransjens eventyrfortelling om at det er et enormt, potensielt kraftbehov i norsk industri – en påstand som ikke er dokumentert, selv om også Statnett bidrar med udokumenterte eventyr.
Løvseth: Hvis vi skal løse de norske energiproblemene, må vi «få fart på utbyggingen av ny, fornybar energi».
Svar: Med det nåværende markedssystemet, er det sannsynlig at ny norsk energi (evt. eksisterende vannkraft) vil bli eksportert, dvs. solgt på markeder der prisen er maksimal, pga myndighetenes motvilje mot å regulere eksporten. – For øvrig trenger ikke Norge mer vindkraft. Vi har flere alternativer.
Løvseth: Et «reint norsk kraftsystem» (?) vil «kreve en massiv utbygging» av mye mer kraft enn vi trenger de fleste år. Dette blir dyrt og vil være i konflikt med EU-avtalen. Hun spør også hvordan vi i all verden skal klare å styre den omleggingen den Alternative Energikommisjonen har foreslått.
Svar: Jeg trodde det var en «massiv utbygging av ny, fornybar kraft» Løseth ville ha. Så her må det være litt forvirring. Styringen av en eventuell reorganisering av kraftbransjen, kan skje ved at eksisterende direktører må byttes ut – hvis de ikke klarer å gjøre jobben sin.
