oss 100 kroner!
Sjefen for det amerikanske atomvåpenarsenalet har utvetydig uttalt at krigen i Ukraina bare er en oppvarmingsøvelse for en mye større konflikt som allerede er under oppseiling.
Av Caitlin Johnstone, 7. November.
Antiwars Dave DeCamp rapporterer:
«Kommandanten som har tilsyn med amerikanske atomstyrker leverte en dyster advarsel på en marinekonferanse i forrige uke ved å kalle krigen i Ukraina en «oppvarming» for den «store» som skal komme.
«Denne Ukraina-krisen som vi er i akkurat nå, er bare oppvarmingen,» sa marineadmiral Charles Richard, sjefen for USAs strategiske kommando. «Den store kommer. Og det kommer ikke til å ta veldig lang tid før vi kommer til å bli testet på måter som vi ikke har blitt testet på lenge.»
Richards advarsel kom etter at USA ga ut sin nye Nuclear Posture Review (NPR), som bekrefter at den amerikanske doktrinen tillater første-bruk av atomvåpen.
Gjennomgangen sier at formålet med det amerikanske atomvåpenarsenalet er å «avskrekke strategiske angrep, forsikre allierte og partnere, og oppnå amerikanske mål dersom avskrekkingen mislykkes».
Ikke bare synes Richard å tro at en varm krig mellom verdens stormakter er en selvfølge, han har også tidligere uttalt at en atomkrig med Russland eller Kina nå er «en veldig reell mulighet».
Igjen, dette er ikke noen lenestolkriger som synser fra skrivebordet sitt i en bedriftsavis eller tenketank i Washington, dette er lederen av STRATCOM. Richard ville personlig overvåke selve krigføringen han her snakker om.
Det jeg finner mest slående med bemerkninger som disse er hvor passivt de alltid får det til å høres ut. Richard snakker om «The Big One» som andre mennesker snakker om jordskjelv i California, som om en varm krig med Kina ville være en slags naturkatastrofe som bare skjedde ut av ingenting.
Denne typen retorikk blir mer og mer vanlig. Å beskrive en verdenskrig i atom-alderen, som noe som ville skje med det amerikanske imperiet, snarere enn det direkte resultatet av konkrete A-eller-B-beslutninger tatt av imperiet, blir sin egen sjanger av utenrikspolitiske forståsegpåere.
Dette passive, oopsy-poopsy narrative overlegget, som er plassert på toppen av det amerikanske imperiets militarisme, er ikke noe nytt. Tilbake i 2017 dokumenterte Fair.orgs Adam Johnson hvordan vestlige medier alltid beskriver USA som «snubler» inn i kriger og blir «sugd inn» til militære intervensjoner, som en utro ektefelle som finner på dårlige unnskyldninger etter å ha blitt tatt i akten:
«Denne vinklingen tjener til å smigre to følelser: en høyre og en vagt venstre. Det tilfredsstiller den høyreorienterte nasjonalistiske ideen om at Amerika bare går til krig fordi det er tvunget til det av krefter utenfor sin egen kontroll; den motvillige krigeren, den milde kjempen som bare vil angripe når han blir provosert til å gjøre det. Men det spiller også på en nominelt liberal, hipster-forestilling, om at det amerikanske militæret faktisk er inkompetent og velmenende, og er generelt dårlig til å lage krig.
Dette kommer tydeligst til uttrykk i ideen om at USA er «trukket inn i» krig til tross for sine ellers uforsiktige intensjoner. «Vil USA bli trukket videre inn i syrisk borgerkrig?» spurte Fox News (4/7/17). «Hvordan Amerika kunne snuble inn i krig med Iran,» avslørte The Atlantic (2/9/17), «What It Would Take to Pull the US Into a War in Asia,» spekulerte Quartz (29.04.17). «Trump kan lett få oss sugd inn i Afghanistan igjen,» spådde Slate (5/11/17). USA «snubler inn i en bredere krig» i Syria, advarte New York Times’ redaksjonsråd (5/2/15). «En flekse-konkurranse i Syria kan fange USA i en endeløs konflikt,» la Vice News (19.06.17) til.
Så la oss bli virkelig klare på dette her og nå: Hvis det er en varm krig mellom USA og en stormakt, vil det ikke være fordi den krigen ble «snublet inn i». Det vil ikke være som et jordskjelv eller en annen naturkatastrofe. Det vil ikke være noe som skjer med eller blir påført det amerikanske imperiet mens det bare passivt står der i Bambi-aktig uskyld.
Det vil være et resultat av konkrete valg gjort av imperiets ledere. Det vil være et resultat av at USA velger eskalering fremfor de-eskalering, eskalering over avspenning – ikke bare en gang, men om og om igjen, mens de avslår utvei etter utvei. Det vil være resultatet av virkelige materielle beslutninger tatt av virkelige materielle mennesker som bor i virkelige materielle hus mens de mottar ekte materielle lønnsslipper for å ta de valgene de gjør.
En annen ting som slår meg om kommentarer som de fra Charles Richard er hvor avvikende og sinnssykt det er at ikke alle svarer på dem med, «Ok, vel, så la oss endre alle de tingene vi gjør, fordi atomkrig er det verste som muligens kan skje.»
Og ikke misforstå: det er absolutt et alternativ. Muligheten til å vende seg bort fra kollisjonskursen med den potensielt mest forferdelige krigen gjennom tidene, er tilgjengelig akkurat nå, og den vil være tilgjengelig en stund inn i fremtiden. Dette er ikke 1939 da krigen allerede er over oss; om noe er det mer som forløperne til første verdenskrig i begynnelsen av det 20. århundre og alle de dumme aggresjonene og forviklingene som til slutt ga opphav til begge verdenskrigene.
En av de mange måtene vår kulturelle fascinasjon for andre verdenskrig har gjort oss dumme og gale, er at det har fått oss til å glemme at det var den verste enkelthendelsen i menneskets historie. Selv om en varm krig med Russland og/eller Kina ikke ble kjernefysisk, ville den fortsatt utløse ubeskrivelige grusomheter på denne jorden – som ville gi gjenlyd i hele vår kollektive bevissthet i generasjoner.
Den skrekken bør vi vende bort fra. Og tiden for å begynne å snu er nå.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Caitlin Johnstone:
Let’s Be Clear: If WW3 Happens It Will Be The Result Of Choices Made By The US Empire
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
