oss 100 kroner!
Etter flere års nyliberalistisk styring og ensidig fokus på økonomi er det offentlige helsevesenet i Danmark på sammenbruddets rand, konstaterer Henning Jørgensen, tidligere professor i offentlig forvaltning på Aalborg Universitet.
Fra den danske avisa Arbejderen.
Stort sett alle politikere, eksperter og fagfolk er enige om, at det offentlige sykehusvesen er i ei djup krise.
Ansatte flykter fra sykehusene, det er problemer med at få ansatt fagfolk i ledige stillinger, arbeidspresset er voldsomt, ventelistene er lange, operasjoner blir utsatt, og mange syke lider under lang ventetid og uvisshet.
Det vi ser er et offentlig sykehusvesen i fritt fall, har Jes Søgaard, professor i Helseøkonomi ved Syddansk Universitet, nylig uttalte til Dansk TV2. Han har som forsker fulgt utviklingen på de danske sykehusene i over 40 år og har ikke tidligere sett noe lignende.
Sykehusansatte har lenge forsøkt å rope til politikerne for å få dem til å forstå at de offentlige sykehusene er i ferd med å bryte sammen.
Et nødrop fra kirurger
Under den danske valgkampen kom det et oppsiktsvekkende nødrop fra landets kirurger.
Etter flere år med nedskjæringer og effektivisering etterfulgt av nedstengingen grunnet covid-19 og så sykepleierstreik, står vi nå i en situasjon hvor mangel på helsepersonale er kritisk.
Nå dreier det seg spesielt om pleiepersonale, som med sine mange roller er helt essensielle både før, under og etter operasjoner, skrev Kirurgisk Forum, som representer spesialistene i kirurgi i Danmark. Dette skrev de i en henvendelse til «sundhedsministeren» og alle «sundhedsordførerne» i Folketinget.
Det er stor enighet om at problemene i sykehussektoren er store, men både når det kommer til å peke på årsaker og finne løsninger deler politikerne seg.
Henning Jørgensen, tidligere professor i offentlig forvaltning på Aalborg Universitet, mener at vi finner årsakene i den nyliberalistiske styringsmodellen som i de siste tiåra har dominert både sykehusene og store deler av offentlig sektor. Denne modellen har vært rådende både i Danmark og mange andre land.
Henning Jørgensen. Foto: PN
Nyliberalismen som startet på 80-tallet med president Reagan i USA og statsminister Thatcher i Storbritannia kom også til Danmark. Styringsmodellen New Public Management ble dominerende også etter hvert i offentlige sektor. Offentlig sektor bruker private sektor som et forbilde og etterlikner den sier Henning Jørgensen.
Med New Public Management skal fokus holdes på kostnader og effektivitet. Det blir satt nye og lettere målbare mål for alle deler av offentlig sektor og hovedgrunnen til tjenesten og verdigrunnlaget blir helt fraværende eller drukner i økonomiske mål. Økonomiske mål motiverer ikke offentlig ansatte, de ønsker å levere kvalitet og gode tjenester til befolkningen. Verdistyring er fullstendig underkjent i den nyliberalistiske styringsmodellen, tilføyer han.
Arbeidsgleden forsvinner
Henning Jørgensen peker på at med et mistillitsregime, med vekt på kontroll og konkurranse som er en konsekvens av nyliberalisme og New Public Management, minster mange offentlig ansatte både på sykehusene og i andre sektorer arbeidsgleden og stoltheten. De opplever å bli hindret i å bruke den fagligheten de har tilegnet seg gjennom sin utdanning og velger å forlate jobben i frustrasjon og for noen betyr dette også at de søker seg til jobber innafor helt andre fagområder.
Denne beskrivelsen er helt gjenkjennbar for den erfarne sjukepleier Marianne Priskorn. Hun har vært sjukepleier i over 30 år og er tillitsvalgt på mage-tarmavdelingen på Hvidovre Hospital. Det hele handler om ren og skjær overlevelse, og samtidig må vi prøve å få endene til å møtes. Vi er så presset på jobb at det slett ikke er overskudd til å fokusere på kvalitet og faglighet, sier Marianne Priskorn.
Der jeg jobber mangler vi sjukepleiere, vi har kuttet ti sengeplasser for å spare og samtidig strømmer det på med pasienter. Vi har gjennomsnittlig et overbelegg på 16 pasienter og har nettopp fått beskjed om at vi skal spare 30 millioner kroner innen utgang av året. Dette henger ikke sammen. Det jeg hører fra kollegaer på andre sykehus er at slik er situasjonen stort sett alle steder tilføyer hun.
Henning Jørgensen, som i dag er forskningsansvarlig på profesjonshøgskolen UCN, er bokaktuell med boka “Kollektiv rasjonalitet”, som blant annet beskriver de konsekvenser, nyliberalistiske styringsmodeller har hatt for offentlige sektor. Boka er nettopp kommet ut på Frydenlund Forlag.
I boka argumenterer Henning Jørgensen for at vi som samfunn må bygge videre på de gode erfaringer vi har fra Covid – 19 epidemien, hvor fellesskapet ble satt i sentrum. Da viste vi at vi kunne styre samfunnet med søkelys på kollektiv viten, kreativitet og faglighet framfor kun økonomiske incitamenter og konkurranse.
Vi må tilbake til å sette søkelys på «hvorfor vi egentlig er her», det er det som skal til for at vi kan sikre arbeidsglede og innsatsvilje blant de ansatte på sykehusene og i andre deler av offentlig sektor. Innafor det styringsregimet som er i offentligsektor nå, føler de ansatte seg maktesløse og forsvinner ut både av for- og bakdøra, konstaterer Henning Jørgensen.
Sykehus kan ikke styres som privat virksomhet
Henning Jørgensen finner det helt absurd at tilhengerne av New Public Management ønsker å styre sykehusene som om de var en privat virksomhet.
Offentlig sektor kan ikke sammenlignes med en privat virksomhet. Privat sektor har bare et mål, nemlig å skape profitt, det er det ikke offentlig sektors oppgave. Offentlig sektor skal dekke befolkningens behov.
I privat sektor handler det om å skaffe «flest mulig kunder til butikken». I offentlig sektor og spesielt i helsevesenet kan det være vel så viktig å «holde flest mulig unna» noe som bla betyr å satse på forebygging, forklarer Henning Jørgensen.
Han peker også på at med New Public management blir der ikke arbeidet med å finne løsninger på tvers at områder og sektorer, da alle står i et konkurranseforhold til hverandre. Innafor helsevesenet betyr dette at både sykehus og enkeltavdelinger konkurrerer seg imellom.
Når virksomheter deles opp og hvert resultatområde må rapportere på økonomi vil den enkelte leder kun tenke på sin «butikk», alle enkeltområder skal måles, språket som brukes viser også dette tydelig, det snakkes om «bunnlinje» som om det er snakk om en fabrikk.
Tilhengerne av New Public Management viser til at med disse nyliberalistiske styringsredskapene blir den enkelte ansatte nødt til å tenke effektivitet slik at oppgavene kan bli løst billigere og bedre.
Undersøkelser viser faktisk det motsatte, en britisk undersøkelse av New Public Management i 2015 viste, at servicen var blitt både dårligere og dyrere. Det er dessverre ikke gjort tilsvarende undersøkelser i Danmark, det burde gjøres, men hvem vil sætte i gang en slik, spør Henning Jørgensen.
Han etterlyser en vurderingsmetode i offentlig sektor, hvor man måler samfunnsverdi og slår fast at den «produksjon» som foregår i offentlig sektor og på sykehusene er av stor samfunnsmessig verdi.
Dersom ikke de ansatte på sykehusene reparerte arbeidskrafta, pedagogene ikke tok seg av barna og utdanningssystemet ikke sikret en utdannet arbeidskraft hadde ikke det private arbeidsmarkedet fungert, uttaler Henning Jørgensen videre, og avviser de gjentatte påstandene og at den offentlige sektor er en utgift for samfunnet.
Lars Løkke Rasmussen har ansvar for at det har gått galt
Nå har det vært forhandlinger om ny regjering, helsesektoren og sykehus er også blitt diskutert. Lars Løkke Rasmussen var en av drivkreftene i å innføre en rekke av de tiltakene som har vært med på å skape sykehuskrisen vi står i fortsetter Henning Jørgensen.
Lars Løkke Rasmussen var innenriks- og helseminister fra 2001-2007. I denne perioden stod han bak innføringen av fritt sykehusvalg, behandlingsgarantien, overbetaling av de private sykehusene, kravet om årlige produktivitetsstigninger på de offentlige sykehusene og strukturreformen, hvor amtene ble erstattet av regioner, som ikke hadde mulighet til å selv skaffe seg inntekter. Regionene fikk overført ansvaret for sykehusene og var avhengig av statlige overføringer gjennom statsbudsjettet.
Fra 2002 og helt fram til 2018 fikk sykehusene krav om årlige økninger i produktiviteten og med de samme antall ansatte skulle de utføre mer «helsetjenester». De første fire årene var kravet en årlig produktivitetsstigning på 1,5 prosent, etterpå ble kravet 2 prosent årlig.
Etter langvarige protester fra ansatte på sykehusene ble 2 prosentkravet avskaffet i 2018, men det kom andre og nye former for effektiviseringstiltak.
Effektiviseringstankegangen har også preget byggingen av de nye supersykehusene som også er Lars Løkke Rasmussens prosjekt. Her har man tatt utgangspunkt i at de nye store sykehusene vil kunne fungere mere effektivt enn andre sykehus. Disse har sjølsagt et sparekrav på mellom fire og otte prosent på driftsomkostningene noe som betyr betyder nedskjæringer og ytterligere forverringer av sykehustjenestene i landet.
I Danmark ble utvidet fritt sykehusvalg innført i 2002, noe som betyr at den som er syk har rett til utredning, undersøkelse eller behandling på et privat sykehus dersom ventetida i det offentlige er mer enn 30 dager. Dette er sjølsagt under forutsetning at det er et privat sykehus som kan og vil behandle pasienten.
Det har også kommet fram at Lars Løkke Rasmussen i sin iver etter å legge om helsesektoren fra et offentlig til et privat har stått bak en overbetaling av de private sykehusene . En undersøkelse fra Sundhedsministeriet i 2009 viste en overbetaling av de private sykehusene på 25 prosent. Denne skandalen ble først rettet opp etter at Riksrevisjonen hadde blitt satt på saken.
De private sykehusene skummer fløten
Den krisen vi nå opplever i de offentlige sykehusene betyr at det blir henvist flere pasienter til de private sykehusene enn det noen gang har vært gjort. Fra 2019 til 2021 steg antallet av årlige henvisninger fra 132.000 til 172.000 viser tal fra Danske Regioner, og tendensen bare fortsetter.
De private sykehusene tar kun de lette og enkle operasjoner som de kan tjene lette penger på, de skummer fløten. Dersom de gjør feil sendes pasientene tilbake til det offentlige helsevesen, forklarer Henning Jørgensen videre.
Dersom det skjer noe med pasientene mens de er i i de private sykehusene, en infeksjon eller en overskåren blodåre, får vi dem tilbake igjen på det offentlige sykehuset uten å få ekstra tilførsel av penger for det. De private sykehusene tar mange av pasientene med de letteste behandlingene, noe som også betyr at de som er minst syke kommer foran de mer alvorlig syke. De offentlige sykehusene drukner i kreftpasienter, pasienter med kompliserte og sammensatte utfordringer og de med alvorlige lidelser, mens alle som godt kunne ha ventet noe lenger får plass på de private sykehusene, noe som blir helt skjevt, sier Marianne Priskorn.
Når vi også ser at de private sykehusene lokker til seg helsepersonell med høyere lønn og bedre betingelser er dette med på å utarme det offentlige helsevesen for fagpersonell også, tilføyer hun.
Det er den avdeling på det det offentlige sykehus som «må sende» pasienter til de private på grunn av kapasitetsproblemer som må betale for de behandlinger som skjer ved de private sykehus.
I det offentlige helsevesen har vi et såkalt populasjonsansvar, noe som vil si at dersom et inngrep flyttes ut av det offentlige og utføres i privat regi skal den kirurgiske avdeling i det offentlige sykehus som ville hatt dette ansvaret betale for dette. Avdelingen ved det offentlige sykehus straffes på denne måten for sin manglende kapasitet og personellmangel.
Det har kommet et krav fra både kirurger, andre ansatte ved sykehusene og en rekke fagpersoner som Jes Søgaard, professor i sykehusøkonomi, om at behandlingsgarantien skal stilles i bero i den krisen sykehusene nå er oppe i.
Legemiddelindustrien suger penger ut av sykehusene
Marianne Priskorn støtter opp om kravet om å la behandlingsgarantien bero, hun oppfordrer også politikerne til å ta grep om de stigende medisinprisene som også er en avgjørende faktor i sykehusenes trange budsjetter.
De store legemiddelfirmaer setter hvilke priser de vil på medisiner de har patent på, her må de kunne stilles krav og dokumentasjon på kostnadene knytta til produksjon og utvikling og så settes et tak på fortjeneste, sier hun.
Marianne Priskorn. Foto: Klaus-Henrik Andreasen
Kenneth Haar fra Corporate Europe Observate, som kaller seg en lobby-vakthund arbeider med å holde øye med hvilke metoder industrien bruker for å få innflytelse i EU-systemet, har en stor kunnskap om legemiddelindustriens fortjeneste.
På en konferanse på Christiansborg i september 2020 fortalte han om dette.
For et par år siden undersøkte WHO, hva som egentlig ligger bak kostnadene for legemidler, de fant ut at kostnadene for utvikling og produksjon egentlig ikke spiller noen rolle i prissettingen. Legemidler blir solgt for den pris man kan få for det i markedet, sa Kenneth Haar.
Den gang kom han med to eksempler, legemiddelet Imatinib som brukes i kreftbehandling koster rundt 600.000 kroner i innkjøp, men bare omtrent 1000 kroner at produsere, mens preparatet Sofosbuvir som brukes mot leverbetennelse har en pris på en halv million kroner, men rundt 900 kroner å produsere.
Professor i helseøkonomi, Jes Søgaard har skrevet i et innlegg i Altinget i mars 2020, at dersom en ny familiebil hadde fulgt samme prisutvikling som kreftmedisin de siste 50 årene ville den koste 22 millioner kroner, og en alminnelig, ny sykkel ville kostet 400.000 kroner.
Det er nødvendig å bryte med nyliberal styring
En suspendering eller avskaffelse av behandlingsgarantien og en gjennomgang og et pristak på legemiddelindustrienes profitt er noe som kan være med å løse den pågående sykehuskrisen, men det er helt avgjørende å bryte med den nyliberalistiske styringsformen, mener Henning Jørgensen.
Vi må vekk fra nuværende tenkning og styringsform å heller sette søkelys på hvilke behov som sykehusene skal dekke, vi må se helhet, samarbeide og finne løsninger på tvers av avdelinger konstaterer forskeren.
Vi må gå over til en faglig og verdibasert ledelse, slik at vi kan få de ansatte med oss igjen. Vi må gå vekk fra byråkratiske og standardiserte løsninger og overlate beslutningene til de som er tett på pasientene, det kan gjenskape arbeidsglede og faglig stolthet, men det krever at vi både anerkjenner og belønner ansatte både med økt lønn og bedre arbeidsvilkår, føyer han til.
Marianne Priskorn peker også på høyere lønn som helt nødvendig for at stanse flukten av sykepleiere til private sykehus eller til Norge, hvor de kan tjene mere. Så må det det arbeides med hvordan vi kan lette arbeidspresset, slik at de ansatte ønsker å bli i jobben.
Vi er nødt til å sikre at vi kan beholde de sykepleiere, som er på sykehusene nå. Det vil bety et vi må bedre både lønn og arbeidsvilkår. Så må vi arbeide for at ansatte igjen kan være stolte av å være sjukepleiere og gi god omsorg, sier hun.
Fra Arbejderen 11. NOVEMBER 2022
Oversatt til norsk for steigan.no av Romy C. Rohmann.
