Reduksjon av CO₂ – klimaeffekt og til hvilken pris?

Gjennom et intervju publiserte jeg nylig noen tall på konsekvensene av naturgassutslippene fra Nord Steam 1 og 2 i Østersjøen, og gjorde et poeng av at konsekvensene er ubetydelige.

Av Helge Hellevang, professor Universitetet i Oslo.

Les: Nord Stream 1 og 2: Ingen grunn til å krisemaksimere klimaeffekten

Samtidig krisemaksimerer norske og internasjonale miljø- og klimaorgnisasjoner, slik som Cicero og Greenpeace, og de slipper lett til i hovedstrømsmedia.

Les: Greenpeace: Gasslekkasjene tilsvarer åtte måneder dansk CO2-utslipp

Ingenting selger bedre enn kriser og dommedag. Dette vet både miljø- og klimaorganisasjonene og media, som begge er økonomisk avhengige av krisene.

I denne saken skal jeg forsøke å sette tiltak for CO₂ reduksjon i perspektiv og sette det opp mot konsekvens, som er storskala miljøødeleggelse. Noe jeg mener er alt for lite belyst. Norge har vedtatt å redusere CO₂ utslipp med 50-55% innen 2030, og konsekvensene blir alt for sjelden belyst. Jeg avslutter så med noen filosofiske tanker rundt hvor vi kanskje ender hvis klimahysteriet får videre momentum. 

Hva er klimapåvirkningen av norske CO2-utslipp?

I saken om naturgassutslippene satte jeg utslippene opp mot globale CO₂-utslipp, og beregnet klimaeffekten. Vi kan gjøre det samme med norske utslipp.

Hvis vi tenker oss at klimaeffekten av dagens globale utslipp er 1 grad (°C) over 50 år, vil det tilsvare 0.02 grader hvert år. Norske utslipp år 2021 var på 49.1 millioner tonn CO2-ekvivalenter (også andre gasser inngår og er omregnet til CO₂-ekvivalenter). Globale utslipp var på 36.4 milliarder tonn CO₂ i 2021. Norske utslipp tilsvarer dermed 0.135% av de globale. Vi kan da litt forenklet si at klimaeffekten fra norske utslipp også er 0.135% av de globale, som tilsvarer 0.000027 grader hvert år, eller 0.00135 grader over 50 år.

For hvert tonn med CO₂ vi klarer å redusere, reduserer vi klimaavtrykket med 0.00003 grader.     

Hva er kostnadene for norsk CO2 reduksjon?

Kostnader kommer som direkte utgifter fra statskassa (dvs. indirekte fra skatter og avgifter, eller reduserte avgifter gjennom subsidier), som naturødeleggelse, og som redusert levestandard. CO₂ reduksjon og klimaavtrykk (0.00003 grader/tonn CO₂) må sees i sammenheng med disse kostnadene. 

Først til statlige kostnader ved CO₂ reduksjon. Det kan illustreres med to eksempler som kan tallfestes.

Først lagring av CO₂ i havbunnen, eller Langskip-prosjektet som det i dag heter. Norge har lagret 1 million tonn CO₂ i Utsira (Sleipner) siden 1996. Dette er CO₂ som naturgass i området inneholdt, og som måtte fjernes før salg til Europa. På grunn av avgifter på CO₂-utslipp (innført på 90-tallet) har det vært lønnsomt å heller lagre CO₂ fra Sleipner. Det nye prosjektet, som har fått navn Langskip, er langt fra lønnsomt. Planen er i første omgang å lagre 1.5 millioner tonn CO₂/år. Dette kan økes etter mer investeringer i fremtiden, og målet er å importere CO₂ fra Europa og lagre i havbunnen, og at det I fremtiden blir butikk av det. Kostnadene for første trinn (1.5 millioner tonn CO₂/år) er stipulert til 17.1 milliarder kroner i investeringer samt 8 milliarder I driftskostnader over et 10 års perspektiv. Samlet koster prosjektet ca. 25 milliarder kroner. Og kostnadsestimatene øker for hver dag som går.   Kostnadene vil dermed være 600 millioner kroner/tonn CO₂ reduksjon, eller 600 millioner kroner for hver 0.00003 grader i redusert klimapåvirkning. Netto CO₂ reduksjon vil være enda litt mindre siden det går med en hel del energi for å fange CO₂ i fabrikkene, samt noe for å transportere CO₂ i skip, og pumpe den ned gjennom stålrør.

Det andre eksempelet er subsidier til innføring av el-biler. I 2020 kom regjeringa med tall som viser at staten hvert år subsidierer el-biler med 19.1 milliarder kroner. I 2017 sto veitrafikken for 8.8 millioner tonn CO₂ hvert år. For Norge sin del, som ikke produserer el-biler, vil en overgang til 100% el-biler over de neste 10-20 årene kunne regnes som en overgang til null-utslipp fra veitrafikk. Hvis subsidieringen fortsetter på samme måte (noe redusert for de dyreste bilene) de neste 10 årene (økning I andel el-biler importert, og noe reduksjon i subsidier), vil man totalt subsidiere i størrelsesorden 200 milliarder kroner og redusere 8.8 millioner tonn CO₂. Det tilsvarer 22.7 milliarder/tonn redusert CO₂, eller altså 22.7 milliarder/0.00003 grader redusert klimaavtrykk. Også dette regnestykket må sees i en internasjonalt sammenheng. El-biler er ikke null-utslippsbiler. Det er en bløff. Det finnes små og lette el-biler som i livsløpet slipper ut mindre CO₂ enn en tilsvarende liten diesel-drevet bil. Men mange av de store luksus-el-bilene i dag har livsløps-CO₂-utslipp som tilsvarer en diesel-bil. En storskala skifte av bilparken betyr også behov for mer strøm, og stort press for å bygge vindturbinparker, som også er assosiert med betydelige CO₂ utslipp og naturødeleggelse.      

Naturødeleggelse og «det grønne skiftet»

Så til naturødeleggelse, som henger sammen med at det “grønne skiftet” medfører enormt behov for mer el-kraft. Jeg nevnte overgang til el-biler på norske veier, men enda mye værre er overgangen til et «hydrogensamfunn”. Det er behov for store mengder hydrogen hvis transport på veier (tungtransport) og til havs skal bli “CO₂-fri”. Hvis vi bare ser på skipsfart isolert vil det i fremtiden kreve i området 3000 TWh elektrisk kraft, noe som tilsvarer dagens globale energiproduksjon fra fornybar energi. Det tilsvarer også ca 20 ganger mer enn Norges årlige normalproduksjon av ren energi. Dette for å redusere globale CO₂ utslipp med ca. 2% (hvis alt fra skipsfart fjernes, noe som ikke er mulig). Jeg tror dette er et veldig optimistisk scenario. Årlig energikonsum ved sjøtransport er rundt 2200 TWh (omregnet fra energiforbruket fra olje). For å lage én energienhet (f.eks TWh) hydrogenenergi, kreves 3 ganger mer strøm, hvis hydrogenet er dannet ved elektrolyse. Hvis man i stedet ønsker å bruke ammoniakk (NH3) så tar det enda 3 ganger elektrisk energi for å omdanne hydrogen og nitrogen. Da er vi oppe i 9 energienheter for å danne én energienhet. Mest sannsynlig vil både hydrogen og ammoniakk bli brukt i fremtidens skipsfart (hvis man skal tro på grønne forskere og politikere). Hvis man tar et mellomscenario, hvor det benyttes 5 ganger energi for å danne én energienhet, er vi oppe i et behov på over 10.000 TWh, bare for skipsfart. Hvor mye natur skal ødelegges for å produsere disse enorme mengdene energi? Hvor kommer alt kobber, betong, stål, etc. fra for å produsere denne energien? Og hvor store CO₂ utslipp er koblet til en økning av fornybar energiproduksjon på 10.000 TWh? Det er sannsynlig at en slik økning til føre til økt CO₂-utslipp heller enn reduksjon. Det finnes i dag ingen gode estimat på dette, og det er komplisert siden gode fremtidige livsløps-CO₂-utslipp for fornybar teknologi vanskelig kan bli gjort (utvinning av metaller vil kreve mer og mer energi, siden de høyverdige ressursene blir brukt opp. Den økonomiske byrden vil også øke). Det som jeg vil kalle nærmest en perversitet, er at hydrogen- og ammoniakk-satsingen fører til et tilsynelatende enormt behov for mer energi. Men det er et konstruert problem siden man ikke er villig til å enten akseptere fortsatt bruk av fossilt brensel, eller en kraftig reduksjon i varehandel (som krever et annet økonomisk system). Et sentralt spørsmål er om man skal tillate massiv utbygging av vindenergi (på land eller hav) og ødeleggelse av norsk natur. Det virker å være stor enighet blant både miljøorganisasjoner og politikere at dette må gjøres i kampen mot klimaendringer. Akkurat i dette er Rødt et hederlig unntak.       

Vil norsk reduksjon være inspirasjon og gi en internasjonal klima-domino-effekt?

Svaret er nei! Vi ser at norske kutt vil være symbolkutt uten virkning. Spørsmålet bli da om utvikling og innføring av ny teknologi vil være til inspirasjon for andre, og at vi indirekte vil være en bidragsyter for å få ned globale CO₂ utslipp i mengder som monner. Fangst og lagring av CO₂ er ett område hvor det har blitt hevdet at norsk teknologisk utvikling kan både bli en eksport vare, og være til inspirasjon for prosjekter i andre land.

Tanken om at Norge skal være en inspirasjonskilde for en global teknologiutvikling og store reduksjoner i CO₂ utslipp er i beste fall naiv. Jeg kjenner litt til fagmiljøer i f.eks Kina, Iran, India, Russland og USA , og hvilken enorm faglig kompetanse de har. Forskere fra disse landene besøker Norge (f.eks for å ta doktorgrad), og selvfølgelig tar de med seg noe ny teknologisk forståelse. Men disse landene har både ressurser, ønske og evner til å utvikle teknologi selv. I den siste tiden har det blitt vanskeligere å ta imot gjestestudenter fra bl.a. Kina og Iran. Jeg tror dette henger sammen med en redsel for at studentene tar med seg teknologien hjem og utvikler den videre der, og at Norge dermed ikke blir en førende nasjon i utvikling av “grønn teknologi”, som en fremtidig eksport vare. Jeg tror de har helt rett. Men jeg vil ikke stenge ute internasjonale studenter av den grunn. Kunnskapsmessig, og spesielt innenfor teknologiske fag overgår de oss på en del områder, og vi trenger de for selv å kunne utvikle egne fagfelt. Troen på at vi er de andre overlegne er en gammel imperialistisk idé som ikke har livets rett. 

Videre, for at Norge skal bli førende i teknologiutvikling er det helt nødvending med hemmelighold, og etter hvert patentering. Som forsker er jeg sterkt i mot dette! Forskning skal være til beste for alle, og det fortrinnet rike vestlige land har, sammenlignet med store deler av globale sør, skal ikke føre til at utviklingen i det globale sør fortsatt blir holdt nede.      

Kan krisemaksimering av CO2 og klimaforandringer føre til revolusjon?

Vi ser at klimasaken samler store grupper i demonstrasjon for å stoppe all leting og bruk av fossil brensel. Grupper som Extinction Rebellion fører en ganske aggressiv kamp, spesielt mot petroleumsnæringen, og har tre hovedmål: 1) at myndighetene må fortelle sannheten om det livstruende klimasammenbruddet og den økologiske krisa; 2) myndighetene må handle for å stoppe ødeleggelsene av biosfæren og masseutryddelse av arter, og redusere klimagassutslippene til netto null innen 2025; og 3) at myndighetene må etablere og lytte til avgjørelsene fra et rådgivende, representativt borgerråd for å sikre en rettferdig omstilling til et bærekraftig samfunn. Dette er ganske radikale forslag, og det kan se ut til at det er mange i dagens samfunn som tror på dommedagsprofetier og at det er nødvendig med et mer autoritært styre for å få presset gjennom en radikal klimapolitikk for å nå utopiske mål. Det har vi også sett fra ledende Blindern-akademikere.

Misforstå meg rett. Jeg ønsker en revolusjon hjertelig velkommen. Vi må bli kvitt det kapitalistiske systemet vi har og erstatte det med et bærekraftig system, en form for sosialisme/kommunisme. Jeg ønsker ikke et autoritært grønt system med fascistiske kjennetegn. Et system hvor folk med makt endrer sin måte å leve på, med bare ett mål – å redusere CO₂-utslipp. Netto null-CO₂-utslipp visjonen til grupper som Extinction Rebellion er helt umulig å nå, og det ville måtte medføre ekstremt inngripende tiltak. Jeg kan ikke se for meg hverken energi-krevende industri uten massiv ødeleggelse av norsk natur for mer kraftproduksjon, husdyrhold, eller et levedyktig bygde-Norge. En tvangs-urbanisering ville trolig være påkrevd. Og det vil være mange andre inngripende tiltak.

Nå er jeg FOR en revolusjon, og hvis jeg tar på meg filosof-hatten kan vi kanskje tenke oss en to-trinns rakett. Først revolusjon og innføring av et grønt autoritært (fascistisk?) styre, fra en folkebevegelse som nå har momentum (med en gruppe som Extinction Rebellion i spissen). Dette ville føre til utålelige forhold for folk, mobilisering; og ville kunne bli etterfulgt av en sosialistisk revolusjon. Som kommunist kan vi derfor støtte folkebevegelser for endring (antikapitalisme), men vi må hele tiden være klare på at det er sosialisme/kommunisme som er målet, og vi må være en motkraft mot et autoritært styre basert på reduksjon av CO₂.

Når det gjelder potensielle skadelige konsekvenser av høye nivåer av CO₂ i atmosfæren mener jeg vi må bruke pengene våre på å hjelpe folk, i stedet for ekstremt kostbare tiltak som uansett ikke hjelper. Sannheten er at forhøyede nivåer av CO₂ også fører med seg positive virkninger. For eksempel vil trolig større deler av sørlige Sibir bli dyrkbart for matkorn. Vi får en global “greening”, og vannforbruk av planter (transpirasjon) går ned. Det kan føre til rikelig med mat til verdens befolkning (noe vi jo også i prinsippet har i dag…). Noen mega-byer i vesten og globale sør kan potensielt drukne. De må flyttes, og det er godt mulig å gjøre hvis milliardene blir brukt til det i stedet for symboltiltak nasjonalt.

Så helt til slutt til forslag til nasjonalbudsjettet som ble lagt frem i går (7.oktober). Her leverer regjeringa langt under det som er nødvendig for å nå målene med 50-55% reduksjon av CO₂ innen 2030. Nå skal jo SV få inn sine krav, så kanskje det blir noen mindre endringer. Men det er uansett ikke nok. Heldigvis! Dette vil føre til sterk kritikk, mer mobilisering mot statsmakta som for CO₂-alarmistene virker helt handlingslammet. Ett skritt nærmere revolusjon.