‘Samarkand-ånden’ skal drives av de ‘ansvarlige kreftene’ Russland og Kina

0
Illustrasjon: The Cradle

SCO-toppmøtet for asiatiske maktaktører skisserte et veikart for å styrke den multipolare verden


Av Pepe Escobar. – 16. september 2022

Midt i alvorlige rystelser i geopolitikkens verden, er det så passende at årets toppmøte for statsoverhoder i Shanghai Cooperation Organization (SCO) fant sted i Samarkand – det ultimate silkeveikrysset i 2500 år.

Da Alexander den store i 329 fvt. nådde den daværende sogdiske byen Marakanda, en del av det første perserriket, ble han lamslått: «Alt jeg har hørt om Samarkand er sant, bortsett fra at det er enda vakrere enn jeg hadde forestilt meg.»

Spol så frem til en kronikk av Usbekistans president Shavkat Mirziyoyev publisert i forkant av SCO-toppmøtet, hvor han understreker hvordan Samarkand nå «kan bli en plattform som er i stand til å forene og forsone stater med ulike utenrikspolitiske prioriteringer».

Tross alt har historisk verden sett fra Silkeveiens landemerke alltid blitt «oppfattet som én og udelelig». Dette er essensen av et unikt fenomen – «Samarkand-ånden».

Registan, an old public square in the heart of the ancient city of Samarkand, Uzbekistan. Shutterstock.

Og her knytter Mirziyoyev «Samarkand-ånden» seg til den originale SCO «Shanghai-ånden» etablert tidlig i 2001, noen måneder før hendelsene 11. september, da verden ble tvunget inn i stridigheter og endeløs krig, nesten over natten.

I alle disse årene har kulturen til SCO utviklet seg på en særegen kinesisk måte. Opprinnelig var Shanghai Five fokusert på å bekjempe terrorisme – måneder før den amerikanske terrorkrigen (min kursiv) spredde seg fra Afghanistan til Irak og utover.

I løpet av årene endte de første «tre nektelsene» – ingen allianse, ingen konfrontasjon, ingen målretting mot noen tredjepart – opp med å utstyre et raskt, hybridkjøretøy hvis ‘fire hjul’ er «politikk, sikkerhet, økonomi og humaniora», komplett med et globalt utviklingsinitiativ, som alle står i skarp kontrast til prioriteringene til et hegemonisk, konfronterende Vesten.

Uten tvil er det største budskapet fra denne ukens Samarkand-toppmøte at Kinas president Xi Jinping presenterte Kina og Russland sammen som «ansvarlige globale makter» som er opptatt av å sikre fremveksten av multipolaritet, og nekte den vilkårlige «orden» pålagt av USA og dets unipolært verdensbilde.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov proklamerte Xis bilaterale samtale med president Vladimir Putin som «utmerket». Xi Jinping hadde allerede før møtet understreket de felles målene for Russland og Kina til Putin:

«I møte med vår tids kolossale endringer på global skala uten sidestykke i historien, er vi klare sammen med våre russiske kolleger til å sette eksempel som ansvarlig verdensmakt og spille en ledende rolle for å sette en så raskt skiftende verden på veien til bærekraftig og positiv utvikling.»

Senere, i ingressen til statsledermøtet, gikk Xi rett på sak: det er viktig å «hindre forsøk fra eksterne krefter på å organisere ‘fargerevolusjoner’ i SCO-landene». Vel, Europa ville ikke være i stand til å se det da det har blitt fargerevolusjonert uten stans siden 1945.

Putin sendte på sin side en melding som vil runge over hele det globale sør: «Fundamentale transformasjoner har blitt tegnet opp i verdenspolitikk og økonomi, og de er irreversible». (min kursiv)

Iran: teppet går opp

Iran var gjestestjernen i Samarkand-forestillingen, offisielt tatt opp som det niende medlemmet av SCO. Før han møtte Putin, understreket president Ebrahim Raisi betydningsfullt at «Iran anerkjenner ikke sanksjoner mot Russland». Deres strategiske partnerskap vil bli styrket. På forretningsfronten vil en stor delegasjon bestående av ledere fra 80 store russiske selskaper besøke Teheran neste uke.

Den økende interpolasjonen mellom Russland-Kina-Iran – de tre viktigste driverne for Eurasia-integrasjon – skremmer skitten ut av de vanlige mistenkte som kanskje begynner å forstå hvordan SCO på lang sikt representerer en alvorlig utfordring for deres geoøkonomiske spill. Som alle forstår vil derfor det geopolitiske presset mot trioen nå øke eksponentielt.

Og så var det den avgjørende Samarkand-triaden Russland-Kina-Mongolia. Det var ingen offisielle lekkasjer, men denne trioen diskuterte uten tvil gassrørledningen Power of Siberia-2 – sammenkoblingen som skal bygges over Mongolia; og Mongolias utvidete rolle i en viktig tilkoblingskorridor for Belt and Road Initiative (BRI) nå som Kina ikke bruker den transsibirske ruten for eksport til Europa på grunn av sanksjoner.

Putin orienterte Xi om alle aspekter av Russlands spesialmilitære operasjon (SMO) i Ukraina, og svarte uten tvil på noen virkelig tøffe spørsmål, mange som har sirkulert vilt på det kinesiske nettet i flere måneder nå.

Noe som bringer oss til Putins pressekonferanse på slutten av toppmøtet – hvor praktisk talt alle spørsmålene forutsigbart nok dreide seg rundt militæroperasjonen i Ukraina.

Nøkkelbudskapet fra den russiske presidenten: «Det er ingen endringer i SMO-planen. Hovedoppgavene blir utført.» Når det gjelder fredsutsikter, er det Ukraina som «ikke er klar til å snakke med Russland». Og totalt sett, «er det beklagelig at vesten hadde ideen om å bruke Ukraina for å prøve å kollapse Russland».

Når det gjelder såpeoperaen rundt gjødsel, bemerket Putin at «matforsyning, energiforsyning, de (vesten) skapte disse problemene, og prøver nå å løse dem på bekostning av noen andre» – hvilket betyr de fattigste nasjonene. «Europeiske land er tidligere kolonimakter, og de har fortsatt dette paradigmet av kolonifilosofi. Tiden er inne for å endre oppførselen deres, til å bli mer sivilisert.»

Om møtet hans med Xi Jinping: «Det var bare et vanlig møte, det har vært en stund siden vi har hatt et møte ansikt til ansikt.» De snakket om hvordan man kan «utvide handelsomsetningen» og omgå «handelskrigene forårsaket av våre såkalte partnere», med «utvidelse av oppgjør i nasjonale valutaer som ikke går så raskt som vi ønsker».

Styrket multipolaritet

Putins bilaterale møte med Indias statsminister Narendra Modi kunne ikke vært mer hjertelig – på «veldig spesielt vennskap» -skalaen – med Modi som ba om seriøse løsninger på mat- og drivstoffkrisene, hvilket i realiteten var rettet mot vesten. I mellomtiden vil State Bank of India åpne spesielle kontoer for å håndtere Russland-relatert handel.

Dette er Xis første utenlandsreise siden Covid-pandemien. Han kunne gjøre det fordi han er helt sikker på å bli tildelt en tredje periode under kommunistpartiets kongress neste måned i Beijing. Xi kontrollerer nå og/eller har allierte plassert i minst 90 prosent av politbyrået.

Den andre tungtveiende grunnen var å fornye appellen til BRI i tilknytning til SCO. Kinas ambisiøse BRI-prosjekt ble offisielt lansert av Xi i Astana (nå Nur-Sultan) for ni år siden. Det vil forbli det overordnede kinesiske utenrikspolitiske konseptet i flere tiår fremover.

BRIs vektlegging av handel og sammenslutning henger sammen med SCOs utvikling av multilaterale samarbeidsmekanismer – nasjoner som kommer sammen for å fokusere på økonomisk utvikling uavhengig av den diffuse, hegemoniske ‘regelbaserte ordenen’. Selv India under Modi tviler nå på om landet kan stole på vestlige blokker, der New Delhi i beste fall er en nykolonisert ‘partner’.

Så i Samarkand skisserte Xi og Putin etter alle målestokker et veikart for å styrke multipolaritet – som understreket av den endelige Samarkand-erklæringen signert av alle SCO-medlemmene.

Det kasakhiske puslespillet

Det vil være rikelig med humper på veien. Det er ingen tilfeldighet at Xi startet sin reise i Kasakhstan – Kinas megastrategiske vestlige bakre del, hvilket deler en veldig lang grense med Xinjiang. Tri-grensen ved tørrhavnen i Khorgos – for lastebiler, busser og tog, hver for seg – er ganske spesiell og en helt sentral BRI-node.

Administrasjonen til president Kassym-Jomart Tokayev i Nur-Sultan (som snart får tilbake sitt gamle navn Astana) er ganske vanskelig da det veksler mellom østlige og vestlige politiske orienteringer, og er like mye infiltrert av amerikanere som under forgjengeren Nursultan Nazarbayev, Kasakhstans første president etter Sovjetunionen.

Tidligere denne måneden ble for eksempel Nur-Sultan, i samarbeid med Ankara og British Petroleum (BP) – som praktisk talt styrer Aserbajdsjan – enige om å øke volumet av olje på Baku-Tblisi-Ceyhan (BTC) -rørledningen med opptil 4 millioner tonn i måneden innen utgangen av dette året. Chevron og ExxonMobil, svært aktive i Kasakhstan, er med på avtalen.

Den erklærte agendaen til de vanlige mistenkte er å «til slutt koble økonomiene i sentralasiatiske land fra den russiske økonomien». Siden Kasakhstan ikke bare er medlem av den russisk-ledede Eurasia Economic Union (EAEU), men også BRI, er det rimelig å anta at Xi – så vel som Putin – diskuterte noen ganske alvorlige problemer med Tokayev, ba ham forstå hvilke vei vinden blåser, og rådet ham til å holde den interne politiske situasjonen under kontroll (se det avbrutte kuppet i januar, da Tokayev de facto ble reddet av den russisk-ledede Collective Security Treaty Organization [CSTO]).

Det er ingen tvil om at Sentral-Asia, historisk kjent som en «edelsten» i hjertet av kontinentet som går langs de gamle silkeveiene, og velsignet med enorm naturrikdom – fossilt brensel, sjeldne jordmetaller, fruktbare jordbruksland – vil bli brukt av de vanlige mistenkte som en Pandoras eske for å slippe ut alle slags skitne triks mot legitim eurasisk integrasjon.

Det står i skarp kontrast til Vest-Asia, der Iran i SCO vil turbolade sin nøkkelrolle som korsveiforbindelse mellom Eurasia og Afrika, i forbindelse med BRI og International North-South Transportation Corridor (INSTC).

Så det er ikke rart at De forente arabiske emirater, Bahrain og Kuwait og alle i Vest-Asia skjønner hvilken vei pilene peker. De tre statene i Persiabukta fikk offisiell SCO ‘partnerstatus’ i Samarkand, sammen med Maldivene og Myanmar.

Les om politikken til SCO her.

Sammenfallende mål

Samarkand ga også en ekstra impuls til integrering av det russiske konseptet Greater Eurasia Partnership – som inkluderer den eurasiske økonomiske union (EAEU) – og det bare to uker etter det banebrytende Eastern Economic Forum (EEF), holdt i Vladivostok på Russlands strategiske stillehavskyst.

Moskvas prioritet ved EAEU er å implementere en unionsstat med Hviterussland (som ser ut til å bli et nytt SCO-medlem før 2024), side om side med tettere integrasjon med BRI. Serbia, Singapore og Iran har også handelsavtaler med EAEU.

The Greater Eurasian Partnership foreslått av Putin i 2015 blir stadig styrket ettersom EAEU-kommisjonen, ledet av Sergey Glazyev, aktivt utformer et nytt finanssystem basert på gull og naturressurser hvilket motvirker Bretton Woods-systemet. Når det nye rammeverket er klart til å bli utprøvd er nøkkelformidleren sannsynligvis SCO.

Så her ser vi den fulle sammenhengen av endemålene – og samhandlingsmekanismene – satt i sving av Greater Eurasia Partnership, BRI, EAEU, SCO, BRICS+ og INSTC. Det er en gigantisk oppgave å forene alle disse organisasjonene og ta hensyn til de enkelte geoøkonomiske prioriteringene til hvert medlem og tilsluttede partnere, men det er akkurat det som skjer, og i en rasende fart.

I denne sammenslutningsfesten spenner praktiske avgjørelser fra å bekjempe lokale flaskehalser, til å sette opp komplekse flerpartskorridorer – fra Kaukasus til Sentral-Asia, fra Iran til India – alt diskutert i flere rundebordssamtaler.

Suksessene er allerede bemerkelsesverdige: fra Russland og Iran innførte direkte oppgjør i rubler og rialer, til Russland og Kina som har økt sin handel med rubler og yuan til 20 prosent og mer. En Eastern Commodity Exchange kan snart etableres i Vladivostok for å lette handel med futures og derivater med Asia-Stillehavsområdet.

Kina er den ubestridte primære kreditor/investoren i infrastruktur over hele Sentral-Asia. Beijings prioriteringer kan være import av gass fra Turkmenistan og Usbekistan og olje fra Kasakhstan, men tilslutning til nettet er ikke langt unna.

Byggingen av den 600 km lange jernbanen Pakistan-Afghanistan-Usbekistan (Pakafuz) til 5 milliarder dollar vil levere last fra Sentral-Asia til Det indiske hav på bare tre dager i stedet for 30. Og den vil igjen bli knyttet til Kasakhstan og den BRI-ledede, 4380 km lange kinesisk bygde jernbanen fra Lanzhou til Tasjkent som allerede er i gang.

Nur-Sultan er også interessert i en Turkmenistan-Iran-Tyrkia-jernbane, som vil forbinde havnen i Aktau ved Det kaspiske hav med Persiabukta og Middelhavet.

I mellomtiden prøver Tyrkia, fortsatt en SCO-observatør og som vanlig med bein i flere leire, sakte men sikkert å fremme sin egen Pax Turcica, fra teknologisk utvikling til forsvarssamarbeid i en slags politisk-økonomisk-sikkerhetspakke. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan diskuterte dette i Samarkand med Putin, da sistnevnte senere annonserte at 25 prosent av russisk gass kjøpt av Ankara vil bli betalt i rubler.

Velkommen til Great Game 2.0

Russland, enda mer enn Kina, vet at de vanlige mistenkte satser alt. Bare i 2022 var det et mislykket kupp i Kasakhstan i januar; problemer i Badakhshan, i Tadsjikistan i mai; problemer i Karakalpakstan i Usbekistan i juni; de stadige grensetrefningene mellom Tadsjikistan og Kirgisistan (begge presidentene i Samarkand ble i det minste enige om en våpenhvile og å fjerne tropper fra sine grenser).

Og så er det nylig frigjorte Afghanistan med ikke mindre enn 11 provinser på kryss og tvers av ISIS-Khorasan og dets tadsjikiske og usbekiske avdelinger. Tusenvis av kommende jihadister herfra har tatt turen til Idlib i Syria og deretter tilbake til Afghanistan – ‘oppmuntret’ av de vanlige mistenkte, som vil bruke alle triks i boka for å trakassere og ‘isolere’ Russland fra Sentral-Asia.

Så Russland og Kina burde være klare til å bli involvert i et slags uhyre komplekst, bevegelig Great Game 2.0 på steroider, med USA/NATO som kjemper mot forente Eurasia og Tyrkia i midten.

Oppløftende nok beviste Samarkand at det i det minste eksisterer konsensus blant alle aktørene ved de forskjellige institusjonelle organisasjoner om at: teknologisk ledelse vil bestemme suverenitet; og at regionalisering – i dette tilfellet eurasisk – er nødt til å erstatte USA-styrt globalisering.

Disse aktørene forstår også at Mackinder- og Spykman-æraen nærmer seg slutten – da Eurasia ble ‘omsluttet’ i en semi-demontert form slik at vestlige maritime makter kunne utøve total dominans, i strid med de nasjonale interessene til aktørene fra det globale sør.

Det er nå et helt annet spill. Så mye som Greater Eurasia Partnership støttes fullt ut av Kina, favoriserer begge sammenkoblingen av BRI- og EAEU-prosjekter, mens SCO former et felles miljø.

Ja, dette er et eurasisk sivilisasjonsprosjekt for det 21. århundre og utover. Under ægiden til «Samarkand-ånden».


Denne artikkelen ble først publiser i The Cradle: ‘Samarkand Spirit’ to be driven by ‘responsible powers’ Russia and China

Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.