oss 100 kroner!
Av Vladimir Petrovitsj Fedorov.
Per i dag, 11.10.2022, har Ukraina lidd rakettangrep mot militært og sivilt infrastruktur to dager på rad, på tross av flere nyhetsoppslag med uttalelser fra britisk og amerikansk etterretning om at Russland er i ferd med å gå tom for våpen. ”I den daglige oppdateringen fra britisk etterretning skriver det britiske forsvarsdepartementet at Russland i økende grad begynner gå tom for egenproduserte våpen.” meldte Dagbladet 14. September.
Rådgiveren til Ukrainas presidentkontor, Aleksiy Arestovich, som er fungerende talsmann for- og en nær venn av president Zelensky, har ved flere anledninger sagt at Russland ikke har anledning til å ”skyte mer enn 40 raketter om gangen, med antallet minkende for hver dag som går”. Den typen uttalelser er tiltenkt ukrainske og vestlige seere og blir gjengitt av lokale medier, som på ingen måte rapporterer noe som vil slå sprekker i den lokale nyhetsforbrukers forestilling om det foreliggende i verden, og til enhver pris holde den ukrainske troen om seier ved like. Det er ikke uten grunn at russiske medier ble bannlyst i Vesten før konflikten tilspisset seg til krigshandlinger fra russisk side (fra den ukrainske siden begynte de i 2014 da hæren begynte å bombe sivilbefolkningen i øst). Hvordan ellers få befolkningen til å tro at det de støtter er riktig. Dog i disse tider hvor informasjonen flyter fritt i alle retninger til tross for strenge mottiltak skinner sannheten igjennom tåken av politisk korrekthet, sensur og den rådende politiske konsensus.
Et iøynefallende eksempel på dette er det Nettavisen beskriver som ”propagandaintervjuer” – dvs et kort innslag kringkastet på NRK av et gateintervju som ble gjennomført av nyhetsbyrået Reuters med hele to personer i Luhansk-regionen som stilte seg positive til å gjenforenes med Russland i forkant av folkeavstemningene. Dette førte til en klagestorm mot NRK og påfølgende apologistiske uttalelser fra såkalte forskere og eksperter som erget seg over at innslaget ble vist. NRK føyde seg og utenrikssjefen Sigurd Falkenberg Mikkelsen ytret at det kunne gjøres mer for å gi intervjuene bedre kontekst.
Problemet er at denne typen kontekst-rammer er manglende når det gjelder rapportering om den ukrainske siden, både når det gjelder Zelenskis totale nedbryting av politisk opposisjon, drap på journalister og politiske motstandere og nedleggelsen av samtlige TV-kanaler unntatt presidentens egen. Man kan lese intervjuer av russiske menn som flykter for å unngå mobilisering, men man kan ikke lese det samme fra ukrainske flyktninger, hvis antall overstiger de russiske med millioner.
Denne partiske, ensidige dekningen kan de vestlige mediene kun komme seg unna med da de tar utgangspunkt i at leserne ikke setter seg inn i materialet og overlater tenkningen til disse overfor nevnte forskerne og ekspertene. Som et eksempel kan dekningen av kampen om Azovstal nevnes, hvor etter harde, vedvarende sammenstøt ble det rapportert at Azov-gruppen var evakuert fra stålverket. Denne evakueringen var en kort affære gjennomført av allierte styrker fra folkerepublikkene i Øst, Tjetsjenia og Russland til en nærliggende fengsel. Bombingen av atomkraftverket i Zaporizhia er et annet iøynefallende eksempel, da det var en ubestridt enighet i mediene om atomkraftverket, hvor russiske styrker er etablert, ble bombet men stillhet om hvem som stod bak bombingen.
Denne typen rapportering strekker seg også til dekningen av ukrainas, og dermed indirekte også Vestens egen krigsinnsats. Fra starten av russlands militære operasjon har kun overskrifter om at Russland taper krigen preget medielandskapet. Enda Russland nå kontrollerer om lag tjue prosent av tidligere ukrainsk territorium, har enda ikke en artikkel direkte påpekt russiske seire.
Den ukrainske motoffensiven i Kharkov-regionen i september ble presentert som en stor militær seier, derimot, med uttalelser fra flere forskere og eksperter om at den vil avgjøre krigens utfall.
Brian Berletic, en tidligere marinesoldat i det amerikanske forsvaret som nå gjør geopolitisk analyse ved kanalen The New Atlas sammenligner Ukrainas fremstøt med Ardenneroffensiven, den siste tyske offensiven på vestfronten under 2. verdenskrig, hvor Tyskland formet en angrepsstyrke av det lille de hadde igjen av en fungerende militære og ferske, nytrente tropper. Styrkene møtte lite motstand i begynnelsen og moralen til de tyske soldatene var ekstatisk og troen på seier var urokkelig. Etter 6 uker var frontlinjen tilbake til utgangspunktet og dette initiativet blottla resten av landet for et motangrep. Tyske veteraner har i ettertid uttalt at enda dette fremstøtet hadde vært vellykket, ville utfallet blitt den samme etter noen måneder.
Videre påker Brian Berletic at medier som blant annet Bild, NY Times og Washington Post indirekte røper de enorme tapene som ukrainske styrker led under Kharkov-offensiven. Man er nødt til å lese mer enn bare overskriften. Julian Röpcke, en kontributør til Bild, skriver ”Putins horder trekker seg tilbake med 90% av deres utstyr og nærmest ingen drepte, så trusselen fra øst er langt ifra over.” I tillegg til bedre utstyr, en nærmest utømmelig forsyning av drivstoff, ammunisjon og reservedeler til våpenplattformer, høypresisjons langdistanse raketter, støtte fra luftstyrker og marinen og tilgang på 300 000 nye soldater etter den partiske mobiliseringen i Russland i tillegg til de allerede utplasserte styrkene og med vinteren like rundt hjørnet mot Ukrainas enorme tapstall, avhengighet av vestlige våpenforsyninger, ødelagte økonomi og nå gjennom rakettnedslag også utslettet energinett er Ukrainas sjanser til å vinne konflikten militært om lag like stor som Tysklands i 1945.
Men hva med diplomati? Trusselen mot USAs og NATOs hegemoni kommer tydeligvis i mange former og fra mange hold. Nylig bestemte Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) for å kutte produksjonen med to millioner fat per dag som et svar på svekkelsen i den globale økonomien og planlagt innføring av makspris på russisk olje. Dette vakte sterke reaksjoner i USA som anså steget som en aggressiv handling og lover represalier. Det er ikke til å unngå å trekke tråder mellom kuttet i oljeproduksjonen og det forverrede forholdet mellom USA og Saudi-Arabia. Andre dagen etter massive russiske rakettangrep i Ukraina besøker presidenten av De forente arabiske emirater Vladimir Putin i den sistnevntes hjemby, og spankulerer fra møtet til bilen ikledd Putins frakk som beskyttelse mot regnet. India og Kina, to av verdens mektigste og folkerike land nekter å fordømme Russlands handlinger ovenfor Ukraina.
Heller ikke på kontinentene Afrika og Sør-Amerika møter russlands handlinger store fordømmelser eller sanksjoner. Hvorfor? Vel, muligens er det fordi ingen sanksjonerte USA, Storbritannia, Frankrike eller lille Norge da denne alliansen på falske premisser dro på en plyndringstokt i Midt-Østen som resulterte i millioner drepte, hvis konsekvenser Europa sliter med den dag i dag i form av flyktninger. Kanskje er det fordi etter så mange organiserte kupp over hele verden at USA har terget på seg vreden til verdenssamfunnet, eller har NATO-ekspansjonen forårsaket frykt blant landene utenfor alliansen over hvem som skal bli den neste Jugoslavia? En ting er sikkert – en vestlig-sentrisk verdenspolitikk med dollaren som utgangspunkt er for de fremvoksende supermakter ikke et foretrukket alternativ. For USA og dets 31 trillioner i statsgjeld er avhengigheten av at dollaren sirkulerer i verdensøkonomien av ypperste betydning. Det er Russland som nå står i spissen for et verdensomfattende skifte av maktsentrum ved å stikke kjepper i hjulene på den allerede vaklende kjempen. En ordning som 85% av verden som ikke sanksjonerte Russland ser ut til å være nøyd med.
Brian Berletic https://www.youtube.com/watch?v=pONjlORXdFQ
Brian Berletic https://www.youtube.com/watch?v=_AE8X-G-p94&t=1124s
Putin gir sin frakk i gave til Al Hayan https://youtu.be/JRr0Hj631Es
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
