oss 100 kroner!
Beskytning av ambulanser, brannbiler og redningsarbeidere i Donbass-republikkene – i likhet med israelere og USA-støttede terrorister i Syria.
Av Eva Bartlett – 23. September, 2022
Lokale innbyggere beskriver gjerningsmennene bak disse forbrytelsene – mottakerne av overdådig amerikansk finansiering – som «skamløse», «avskum» og «terrorister».
Heroiske redningsarbeidere i Donbass bør gis rettigheter i henhold til folkeretten for å hjelpe mennesker uten å havne i skuddlinjen.
I de mer enn åtte årene med bombing av sivile i folkerepublikkene Donetsk og Luhansk, har Ukraina begått utallige krigsforbrytelser. Disse inkluderer bombing av boligområder, markeder, sykehus, skoler, parker – blant annet med forbudte tunge våpen og forbudte klasebomber – og siden slutten av juli regnet forbudte «Petal»-miner ned over sivilt befolkede områder, inkludert selve sentrum av Donetsk, så sent som den 7. september.
En mindre kjent krigsforbrytelse er Ukrainas rutinemessige angrep på ambulanser, brannbiler, helsepersonell og redningsmenn, og deres hovedkvarter og stasjoner. Mange ganger bomber Ukraina slike heroiske redningsmenn når de er på vei, eller allerede er på stedet, for å hjelpe sivile som selv nylig er bombet av Ukraina.
Den 21. august såret ukrainsk beskytning av DPRs Gorlovka tolv personer, inkludert fem brannmenn.
Dagen før var det ukrainske granatangrep mot en ambulansestasjon i LPRs Lysychansk, som såret flere og traff noen av ambulansene.
Den 23. juni var Kievskij-distriktet i Donetsk under gjentatt beskytning i løpet av de to timene jeg besøkte nødetatenes hovedkvarter der. Her så jeg restene av en «Hurricane»-rakett fra et tidligere ukrainsk angrep.
Dagen før angrep ukrainske styrker en brannbil fra nødetatene, og sjåføren ble innlagt på sykehus, kritisk såret. Ifølge hans kolleger så de en drone over seg like før Ukrainas angrep. Målet var utvilsomt bevisst valgt.
Den 18. juni angrep Ukraina et sentralt Donetsk-distrikt etter at nødetatene hadde ankommet, drepte en brannmann og sjåføren, og skadet ytterligere tre nødhjelspsarbeidere.
I begynnelsen av juni ødela tung ukrainsk beskytning av Kuibyshevsky-distriktet i Donetsk, en ambulanse og skadet sjåføren alvorlig.
Ukrainas angrep på hjelpepersonell er ikke nye; Ukraina har gjort det i årevis.
I juni 2021, under en humanitær våpenhvile, angrep ukrainske styrker en ambulanse som hadde ankommet for å evakuere tre skadde DPR-soldater.
I oktober 2019 avfyrte ukrainske styrker et anti-tank styrt missil mot en DPR militærambulanse på vei for å hjelpe et barn, og såret sjåføren og en ambulanseansatt.
I august 2018 avfyrte ukrainske styrker en rakett mot en DPR-ambulanse og drepte sjåføren og to kvinnelige ambulansepersonell.
Da jeg først besøkte DPR i september 2019, og dro til hardt rammede områder rundt Gorlovka, ble jeg fortalt av Zaitsevo-administrasjonen at ambulanser ikke kunne nå fram til landsbyboerne.
«Ambulansepersonellet drar ikke lenger enn denne bygningen; det er for farlig. Hvis noen trenger medisinsk hjelp nær frontlinjene, må noen bruke sin egen bil og ta dem til et punkt der helsepersonell deretter kan ta dem til Gorlovka. Soldatene hjelper også sivile som er skadet.»
Dette er noe jeg ble veldig kjent med i Gaza, i okkupert Palestina, hvor israelske soldater rutinemessig skyter på palestinske bønder og andre arbeidere på markene, en trakasserende politikk for å drive palestinere bort fra deres land. I de fleste tilfeller kunne ambulanser heller ikke nå de skadde på grunn av Israels politikk med å skyte på ambulanser. Alvorlig skadde palestinere blør derfor i hjel.
I Zaitsevo ble jeg fortalt at dette hadde skjedd der også. En kvinne døde på grunn av stort blodtap fordi ingen kunne nå huset hennes for å ta henne bort i tide. Hun ble skadet i beskytningen og blødde i hjel.»
See https://youtu.be/yFsLzCxAKwM
Ildgivning mot medisinsk personell og andre redningsarbeidere gjør at de som trenger hjelp ofte blir fratatt hjelpen, og øker sannsynligheten for at folk som kunne ha overlevd i stedet dør av skadene.
Den forsettlige ilden mot ambulanser og helsepersonell, så vel som brannbiler og andre utrykningskjøretøy og deres arbeidere, er i strid med folkeretten.
Samtale med redningsarbeidere i DPR
Under mine to siste besøk til DPR, i juni og august 2022, intervjuet jeg en rekke arbeidere og medisinere i nødetatene.
Ifølge Konstantin Zhukov, sjeflege for Donetsk Ambulance Services, står ambulansearbeiderne overfor daglig beskyting, konstant, og mange ansatte har blitt såret mens de jobber. En av ambulansestasjonene ble fullstendig ødelagt av ukrainsk beskytning.
Utenfor snakket jeg med Tatyana Golota, en akuttlege, og Alena Kondrasheva, en ambulansearbeider.
Begge gjentok at det er normalt å komme under gjentatt ukrainsk beskytning. De fortalte om beskytning i Ukraina etter at helsepersonell og nødhjelps-arbeidere hadde ankommet for å hjelpe sivile.
De viste meg en ambulanse fullstendig ødelagt av ukrainsk beskytning. Den var ny og hadde bare vært i drift noen måneder før den ble ødelagt.
«Den dagen var vi på jobb og hørte om brigaden som kom under ild. Legen hadde gått for å hjelpe folk, og sjåføren gikk tilfeldigvis bort for å prøve å få et mobilsignal. I det øyeblikket var det et direkte treff mot kjøretøyet.»
Også i Donetsk snakket jeg med Sergei Neka, direktør for avdelingen for brann- og redningsstyrker i departementet for krisesituasjoner.
Han sa også at redningsarbeidere i økende grad kommer under ild når de er på utrykning, noen ganger gjør det umulig å nå mennesker i nød.
Ifølge ham, fra 24. februar 2022 til jeg snakket med ham i august, ble fire personer drept og 40 skadet, samt betydelige skader på utstyr og bygninger.
«Våre enheter ankommer ulykkesstedet, og Ukraina begynner å beskyte det. Mye utstyr har blitt skadet og ødelagt.»
Jeg spurte om virkningen av «Petal»-minene Ukraina har sluppet over byen, og ble fortalt at en 21 år gammel ansatt ble skadet av en PFM-1S-mine, etter at et område ble ryddet, minen falt fra bygningen og den intetanende rednings-mannen tråkket på den og mistet foten.
I Makeevka, like øst for Donetsk, dro jeg til et barnehjem som hadde blitt be-skutt med Petal-miner. Det meste av oppryddingen var ferdig da jeg ankom den andre dagen med minerydding, men en gjenstod. Jeg så en sappør finne og detonere den, og selv om jeg tidligere hadde sett en gruppe på åtte miner detonert, noe som skapte en massiv eksplosjon, var kraften til den ene minen temmelig kraftig.
Se https://www.youtube.com/watch?v=dCpRy1iDXcA
Ifølge Dmitry Chamota, leder for minerydderne i nødetaten i Donetsk, fant de 26 PFM-1-miner spredt rundt barnehjemmet, inkludert på lekeplassen.
I juni møtte jeg Andrey Levchenko, sjef for Kievskiy distriktets kriseministerium. I løpet av de to timene jeg var på stasjonen hans, bombarderte Ukraina intensivt distriktet, noe som førte til at vi tok dekning inne i bygningen i tilfelle eiendommen skulle bli bombet igjen.
Vi våget oss ut mellom bombardementene, der Levtsjenko viste skader på bygningene og skallet til en ukrainsk avfyrt Hurricane MLRS- rakett som traff lokalene.
Bygningen har utblåste vinduer, vinduer med sandsekker for å forsøke å be-skytte arbeiderne; noen dager tidligere hadde sjefens kontor blitt skadet av granatsplinter fra beskytningen. Heldigvis hadde han gått ut et minutt før eksplosjonen.
Se https://www.youtube.com/watch?v=BJZvxWQfSHc
Han viste meg brannbilen som ble skadet 22. juni, pekte på de mange splinthullene og viste at et av bakdekkene var ødelagt.
To av de ansatte som hadde vært på denne utrykningen snakket med meg om den dagen, og sa at etter ukrainsk beskytning av distriktet, fikk de en telefon om at folk var fanget inne i en bygning med døren blokkert etter beskytningen. En brann spredte seg til andre og tredje etasje, og at folk ikke klarte å rømme. Da redningsmannskapene vurderte situasjonen, traff en granat en vegg i nærheten av brannbilen og såret sjåføren.
De sa at før beskytningen så de en drone over seg. Dette, kombinert med fakta om at de var uniformert og brannbilen var tydelig merket og i et sivilt område der folk ropte på hjelp, er det troverdig at Ukraina bevisst angrep rednings-mennene.
Av Ukrainas økte beskytning de siste månedene, sa Levchenko at det var konstant og daglig. » Før, hvis vi snakker om 2014-2015, tjue minutter, en time maksimalt. Nå seks-syv timer uten stopp, hver dag.»
Han sa at de ukrainske styrkene avfyrer granater, venter til redningsmann-skapene kommer og deretter skyter på nytt. «De venter i 30 minutter på at vi skal komme. Vi ankommer dit, begynner å hjelpe folk, og beskytningen fortsetter.»
Dette er noe jeg selv var vitne til da Ukraina den 4. august bombet hotellet jeg bodde på, den fjerde og femte granaten landet henholdsvis 50 meter unna og deretter rett ved siden av hotellet. Da den femte slo til og blåste glassdørene i lobbyen inn, hadde jeg heldigvis akkurat gått ut av lobbyen, der jeg 30 sekunder tidligere hadde snakket med journalister som hadde løpt inn fra gaten.
Da det så ut til at beskytningen hadde stoppet, gikk journalister ut for å dokumentere skadene. Dessverre hadde en ung kvinne utenfor hotellet blitt drept av beskytningen. Fem andre, bare to gater unna ble også revet i stykker av bombene, inkludert en lovende 12 år gammel ballerina, Katya Kutubaeva, hennes bestemor og ballettlæreren hennes, den tidligere verdensberømte ballerinaen, Galina Vasilyevna Volodina.
Nødetatene ankom, og ikke lenge etter gjenopptok Ukraina beskytningen. Heldigvis klarte de å komme seg inn, men dette er bare ett eksempel på Ukrainas dobbeltangrep.
Ifølge Levchenko beskyter Ukraina ikke bare to ganger, men noen ganger tre ganger: «De venter igjen, gutta våre gjemmer seg i tilfluktsrommene, så snart vi går ut, slukker brannen, hjelper folk, det kan være folk fanget under øde-leggelsene, dører som sitter fast, folk kan ikke komme seg ut og komme seg til kjelleren … så fortsetter beskytningen.»
Han beskrev menneskene som driver denne typen krigføring mot sivile og redningsmenn som «Skamløse. Avskum. Terrorister.»
Han tar ikke feil.
Redningsmenn i siktet: En terroristtaktikk vedtatt av USAs allierte i Ukraina, Israel og Syria
Da sjefen for nødtjenestene i DPR påpekte skader på brannbilen, ble jeg minnet om Israels angrep på palestinske leger og brannvesen i Gaza, blant annet under de israelske krigene mot Gaza, 27. desember 2008 og 18. januar 2009, der jeg bodde på den tiden.
I løpet av disse tre ukene kjørte jeg i legenes ambulanser og dokumenterte ødeleggelsene og ofrene for Israels krigsforbrytelser, men også som en type menneskelig skjold, i håp om at Israel ikke ville angripe ambulanser der en håndfull internasjonale og jeg kjørte.
Det som viste seg, ved slutten av den israelske massakren i Gaza, drepte israelske styrker 16 medisinske redningsarbeidere, fire på en dag alene. Ytterligere 57 ble skadet. Minst 16 ambulanser ble skadet, og minst ni ble fullstendig ødelagt.
En av de drepte var en 35 år gammel ambulansearbeider, Arafa Abd al-Dayem, som jeg hadde fulgt natten før drapet. Jeg skrev om den kvelden: «De døde, en 24 år gammel nattevakt, fikk ingen advarsel om de minst 2 rakettene som jevnet skolen med jorden og rev ham i stykker. Ambulansearbeiderne jobber med å laste liket, og må først skifte det flate dekket. De jobber febrilsk, fortsatt redde for potensielle angrep, og flokker seg ved ambulansen, jekker opp bilen, skifter dekket. Et missil treffer 50 meter unna. Utvilsomt vet krigsflyene over oss – fra ambulansens markeringer, ambulansearbeidernes klær, de krystallklare bildene dronene deres kan ta – at vi er sivile og medisinsk personell nedenfor. Likevel skyter de.»
Arafa ble drept senere samme dag, da israelske styrker avfyrte en flechette-granat* direkte mot ambulansen hans, rev ham opp med de dartlignende pilene, forårsaket massive indre blødninger i magen, blod i lungen, sjokk og død. (Flechette, fra fransk: liten pil eller dart, kilde: Wikipedia. Overs.merkn.)
En kirurg jeg intervjuet senere, da jeg skrev om Israels utbredte bruk av flechett-ammunisjon i Gaza, fortalte meg at flechetter forårsaker flere skader enn annen småkalibret ammunisjon, nettopp fordi de sprer seg i et større område. Og mens pilene virker uskyldig små, gjør deres hastighet og design dem i stand til å bore seg gjennom sement og bein og «kutte alt internt.» Følgelig er den viktigste dødsårsaken alvorlig indre blødning fra oppkuttede organer, spesielt hjerte, lever og hjerne.
En av de skadde, Hassan al-Attal (35), var en ambulansearbeider hvis kjøretøy jeg var i da han og en annen ansatt kom under israelsk snikskytterild mens de forsøkte å hente et lik fra gaten like utenfor ambulansen. Snikskytterilden nådde selve ambulansen. Hassan ble såret i beinet. Dette var i løpet av noen timer med antatt våpenhvile. Men uansett burde legene aldri ha blitt skutt på.
Som jeg skrev:
«Selv om Genève-konvensjonene eksplisitt sier at ‘medisinsk personell som søker, samler, transporterer eller behandler de sårede skal beskyttes og respekteres under alle omstendigheter’, var ikke dette tilfelle gjennom Israels invasjon. Faktisk, som de skadde og redningspersonellet vitner om, skjøt og forhindret israelske styrker medisinske arbeidere fra å nå de sårede.
Uten koordinering våget mange ambulanser ikke å risikere israelsk skyting og granatild, noe som betyr at hundrevis av anrop forble ubesvarte, ifølge det palestinske senteret for menneskerettigheter. – Nektet medisinsk behandling, bukket mange ofre under for sine sår.»
Israelske styrker drepte 13 arbeidere fra sivilforsvaret og skadet 31, de ødela også seks sivilforsvarsstasjoner og skadet fire.
Fra den samme artikkelen:
«Sivilforsvarsarbeidere, som medisinsk personell, er beskyttet under folkeretten. Den fjerde Genève-konvensjonen slår ikke bare fast at personell fra nødetatene skal respekteres og få lov til å gjøre sitt arbeid, men at deres bygninger, utstyr og kjøretøy ikke skal rammes.
Yousef al-Zahar, generaldirektør for sivilforsvaret i Gaza, fortalte meg den gangen: ‘Angrep på sivilforsvarets sentre og team er en åpenbar indikator på at de israelske styrkene hadde til hensikt å lamme sivilforsvarets aktiviteter på Gazastripen for å øke antallet sivile ofre i tapene.’»
Ifølge statistikk fra de palestinske selvstyremyndighetenes helsedepartement og PRCS, fra utbruddet av den andre intifadaen i september 2000 til da jeg skrev artikkelen i 2010, har israelske styrker drept minst 56 medisinsk rednings-personell, inkludert ambulansearbeidere, sjåfører, leger og frivillige – i gjennomsnitt étt redningspersonell annenhver måned – og har skadet minst 500 andre medisinske redningsarbeidere.
På samme måte har den britiske journalisten Vanessa Beeley skrevet utførlig om syriske redningsarbeidere som ble skutt på av terroristfraksjoner i Syria, og at utstyret deres ble stjålet. I en av sine artikler siterte hun en kommanderende offiser i det virkelige syriske sivilforsvaret*(*Ikke de såkalte Hvite hjelmene. Overs.merkn.) i et Aleppo-distrikt, han beskrev et scenario som redningsarbeidere i Donbas og Palestina vil gjenkjenne:
«De (terrorister) skjøt på oss med vilje for å ødelegge utstyret og bygningene våre. De ønsket å hindre oss i å kunne jobbe for folket vårt. De angrep mann-skapet vårt med snikskytterild og eksplosive kuler. Deres hovedoppgave var å drepe mannskapet og ødelegge basen vår, slik at vi ikke kunne ta vare på folket i Aleppo.»
I den samme artikkelen bemerket hun at «terroristgrupper systematisk utførte dobbelt-angrep» mot redningspersonellet, akkurat som Israel gjør mot palestinske nødpersonell og Ukraina mot redningsarbeidere i Donbass.
Ukraina fortsetter å drepe redningspersonell i Donbass
Første september ble 13 redningsarbeidere i DPR drept og 9 skadet av ukrainsk beskytning. Ifølge en representant for nødtjenestene var beskytningen forsettlig.
«Rakettene traff rett i boligbygg. Kjøretøyet var utenfor og det ble truffet av granatsplinter og biter av den ødelagte bygningen. Men igjen, du kan se at det er et utrykningskjøretøy – en brannbil. Dette er en krigsforbrytelse.»
Dagen etter ble ytterligere to nødhjelpsarbeidere drept og to skadet av ukrainsk beskytning mot brannbilen deres, i Makeevka. De var på vei for å slukke en brann. Bilder som følger nyhetene viser en knallrød brannbil, umiskjennelig som en bil fra redningstjenesten.
Da jeg i august snakket med direktøren for Donetsk-avdelingen for brann og redning i departementet for krisesituasjoner, fortalte han meg at på den tiden hadde fire ansatte i nødetater blitt drept og 40 skadet av ukrainsk beskytning.
Med Ukrainas angrep på nødetatene i september, er antallet redningsarbeidere drept av Ukraina, minst 19, med ytterligere 51 skadde.
Jeg hadde sjansen til å snakke med moren til en ung brannmann, Pavel («Pasha») Legonkiy, drept av ukrainsk beskytning 18. juni 2022. Han og annet personell fra nødetatene hadde dratt til stedet for et ukrainsk granatangrep, sentralt i Donetsk. Et ukrainsk dobbeltangrep drepte Pasha og sjåføren, og skadet tre andre.
Svetlana snakket stolt om sin modige, medfølende sønn.
«Han var veldig glad i arbeidet sitt. Han levde for dette arbeidet. Det var hans plikt å hjelpe folk.
Min sønn drømte om å starte en familie, drømte om å få barn, drømte om å jobbe! En granat som dere sendte hit, endte livet hans.»
Disse mennene og kvinnene vet veldig godt hvilke trusler de står overfor når de rykker ut, men kjører likevel for å hjelpe sine borgere under ukrainske angrep.
De to kvinnene jeg snakket med i ambulansetjenesten i Donetsk, svarte på spørsmålet mitt om de vurderte å slutte i arbeidet.
«Jeg er veldig redd, alle er redde. Men hva kan vi gjøre? Hva med pasientene? De er folk som meg, de har det vondt og er enda mer redde. De venter på vår hjelp. Mens du kjører, føler du frykt, men så snart du kommer til tragediens sted, går frykten bort, og du begynner bare å gjøre jobben din og glemmer denne frykten».
Sjefen for beredskapsdepartementet i Kievskij, Andrej Levtsjenko, sa om redningsmennene: «De er alle helter. Hvis det var mulig, ville jeg gi en medalje til hver og en av dem, for å hedre deres arbeid, for å støtte dem. Men de gjør det ikke for medaljene, på ingen måte. Ingen har noen gang sagt: «Vi går ikke, vi vil ikke», sier han, og sikter til når redningsmannskapene rykker ut.
Han har rett. Disse redningsarbeiderne er helter, og setter livet på spill hver gang de kjører ut for å hjelpe en person i nød, vel vitende om at Ukraina ofte angriper et område en, to og en tredje gang, spesielt for å skyte mot ansatte i redningstjenestene. Selv om de kanskje ikke mottar eller ønsker medaljer, fortjener de sin rett i henhold til internasjonal lov om å redde mennesker, uten frykt for å bli beskutt av Ukraina.
Originalen er publisert av Covert Action Magazie:
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
