oss 100 kroner!
Av professor Gerald Sussman, CovertAction Magazine, 12. September 2022.
President Biden og andre offentlige tjenestemenn har gjentatte ganger brukt uttrykket «uprovosert angrep» for å karakterisere Russlands motiver som ikke noe mer enn territorial aggresjon. Slike påstander fremsettes uten troverdige bevis, som om påkallingen av navnet Putin er nok til å etablere noen mening om ham, eller den russiske staten, som bevis, bare ved å bli uttalt.
Del 1: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy
Del 2: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy – del 2
Del 3: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy, del 3
Del 4: Ukraina: CIAs 75 år gamle proxy – del 4
Propagandakrigen
Problemet, som mange observatører har bemerket, er at hovedstrømsmedia, (MSM) tjener som lite mer enn et nasjonalt og internasjonalt overførings- og forsterkningsverktøy av forestillinger for staten og konsensusen til styrings-klassen. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt, ettersom mer enn 400 journalister fra MSM ble avslørt for å ha tjent som CIA’s øyne og ører under store deler av den kalde krigen, som rapportert av Watergate-journalisten Carl Bernstein. Det er også bevis på at noen journalister fortsetter å fungere som budbringere for byrået.
Disse Washingtons «Beltway» innsidefolk, har problemer med å forstå hva som utgjør en provokasjon. Utvidelsen av fiendtlige amerikanske- og NATO-styrker, krigsspill som føres videre til Russlands porter, inkludert planen om å legge Ukraina og Georgia til listen over medlemmer, er tydelig provokasjoner. Hvis Bidens minne i det hele tatt er intakt, vil han huske hvordan Kennedy-administrasjonen behandlet tilstedeværelsen av en enkelt sovjetisk militærbase på den vestlige halvkule (på Cuba) som en trussel mot USAs sikkerhet. I så fall viste Sovjet god fornuft ved å trekke seg tilbake.
Maidan-kuppet i 2014, som til og med den amerikanske marionettpresidenten, Porosjenko, innrømmet var grunnlovsstridig (dvs. ulovlig) og det påfølgende forbudet mot det russiske språket og kravet om en generell etno-rensing i offentlige institusjoner og medier, utført av hans regjering, var provokasjoner. Det samme var de militære angrepene i Donbas-regionen, ansporet av den USA-væpnede og -trente nynazistiske Azov-bataljonen, som startet i 2015. Like før den russiske invasjonen satte Kiev en massiv formasjon av tropper på grensen til utbryter oblastene, Donetsk og Luhansk.
Løsrivelsen av Kosovo, etter 78 dager med amerikansk bombing av russisk allierte Serbia, hadde Washingtons fulle støtte og for russere fungerte det som en presedens for Krim-bruddet. Før den russiske invasjonen lanserte Volodymyr Zelensky autoritære utrenskninger av opposisjonspartier som ble anklaget for å gi stemme til russisktalende ukrainere. Porosjenko og Zelensky nektet å overholde Minsk-avtalene. Dette var også provokasjoner.
Faktisk er den 75-årige historien om USAs innsats for å ødelegge sovjet- og russiske staters suverenitet en uendelig provokasjon. USA og NATO-aggresjonen mot russiske allierte i Syria og Serbia (og Kina) og «fargerevolusjonene» i Hviterussland, Serbia, Georgia, Ukraina og andre steder i den tidligere sovjetregionen, og den voksende listen over sanksjoner mot Russland er ytterligere former for aggresjon. Hukommelsen i MSM av denne nyere tids historie, ville være vanskelig å fatte hvis det ikke var for forståelsen av at de faktisk tjener som instrumenter for statspropaganda, det Louis Althusser kalte ideologiske statsapparater.
Som Noam Chomsky uttrykte det: «Det er ganske interessant at i amerikansk diskurs er det nesten obligatorisk å referere til invasjonen som den ‘uprovoserte invasjonen av Ukraina.’ Slå det opp på Google, du finner hundretusenvis av treff. Selvfølgelig ble det provosert. Ellers ville de ikke referere til det hele tiden som en uprovosert invasjon. Hvis Chomsky ikke er overbevisende nok, kan kanskje de amerikanske / NATO-krigerne gi akt til pave Frans, absolutt ingen russofil, som konstaterer at invasjonen er et resultat av «bjeffingen til NATO ved Russlands porter …. Jeg kan ikke si om det ble provosert, men kanskje ja.»
Oversvømmelsen av MSM-propaganda mot Russland og blokaden av mot-stemmer som stiller spørsmål ved den offisielle historien om kuppet i 2014 og Russland-Ukraina-konflikten, avslører det amerikanske demokratiet som en modell som ikke er verdig til etterfølgelse. Det er få, om noen, autoritære stater der undertrykkelse av nyheter er av en slik størrelsesorden og så institusjonelt forankret som i USA.
Tidligere har jeg diskutert den brede tilstedeværelsen av forhenværende militære og etterretningsrepresentanter med bånd til forsvarsindustrier som fyller nyhetene i kringkastings- og kabelkanalene som «ekspertanalytikere», og bruken av hvitt herredømme ideologi av MSM-reportere for å skildre fordrevne ukrainere som en spesiell gruppe «verdige ofre».
Et sentralt trekk ved MSM-rapporteringen og kjendiskulturen har vært skildringen av Zelensky som en «helt», som uselvisk forsvarer Ukraina mot tyranni. Heltebildet i Amerika er en gammel forestilling tatt fra en lang rekke av slike større enn-livet militære eksemplarer som inkluderer John Waynes karakterer under andre verdenskrig, oppbyggingen av krigsforbryteren John McCain til «krigshelt», hønsehauken Ronald Reagan, Rambo, den indiske morderen Daniel Boone og så mange andre.
En president under beleiring? Zelenskys på forsiden av Vogue magasinet. [Kilde: vogue.com]
Propaganda er nå helt åpent en stor del av det amerikanske krigsarsenalet, og regjeringen gjør lite for å skjule det faktum. I tillegg til de massive våpen-forsendelsene som USA og NATO-allierte leverer ukrainere for å drepe innenlandske og utenlandske russere, har rundt 150 amerikanske og andre globale PR-firmaer, ifølge PRWeek, inkludert et britisk selskap med nære bånd til det regjerende konservative partiet, tilbudt å forsyne Ukraina med propagandaverktøy – våpen til massebedrag.
Samtidig har det nesten ikke vært rapportering om Zelenskys mindre enn rene rulleblad angående korrupsjon, et endemisk problem for Ukraina, som er rangert av USA-, Storbritannia- og det foretaksfinansierte Transparency International, som det mest korrupte landet i Europa. I tillegg til å unnlate å felle oligarkene som styrer landet (hvorav 50 av dem har 45% av landets rikdom), inkludert Zelenskys egen beskytter, den korrupte og USA-godkjente ukrainsk-israelsk-kypriotiske milliardæren Igor Kholomoisky, har Zelensky selv blitt avslørt i Pandora Papers som en svindler, med millioner gjemt bort i offshore-kontoer på De britiske jomfruøyene og i eiendommer i London. Hans lukking av hele opposisjonen innenfor politikk, media og det intellektuelle, gjør det vanskelig for ukrainere å få snusen i hans mindre heroiske akrobatikk på det økonomiske feltet.
Avsløring av disse realitetene i amerikanske og britiske sosiale medier eller i bøker og tidsskrifter fører til merking som f.eks. russisk «bot» eller «Putins nyttige idiot.» Kanskje den virkelig nyttige idioten er Russiagate Rambo Adam Schiff, demokrat fra California og leder av House Permanent Select Committee on Intelligence, som i anledning Trumps riksrettshøringer i januar 2020 sa: «Vi kjemper mot Russland der borte, slik at vi ikke trenger å kjempe mot dem her.»
Dette går for å være pålitelig i Kongressen.
Takeaways
Man må ta innsikten til den tyske politiske teoretikeren Carl Schmitt på alvor, han argumenterte for at mektige nasjonalstater må ha fiender for å definere hvem de er, og at deres «politiske handlinger og motiver kan reduseres til skillet mellom venn og fiende». For Schmitt trenger ikke «fienden» tolkes som ond, men for USA er fienden alltid innebygd med religiøse forestillinger om umoral.
Schmitt lånte til slutt sitt intellekt til det tredje rikets tjeneste, men USA selv, bekreftet av sine tidlige «stay-behind» -handlinger i Ukraina og andre deler av Europa, at det var forberedt på å adoptere noen av de samme taktikkene, om ikke ideologi, som deres nazistiske rekrutter.
Konstrueringen av Sovjetunionen, senere Russland, som fiende hadde minst tre nyttige konsekvenser: skape en nasjonal trussel for å avlede offentlig oppmerksomhet fra de massive ulikhetene i den kapitalistiske økonomien av konserner; rettferdiggjøre byggingen av en nasjonal sikkerhet (politi, imperialistisk) stat, og et imperium, bygget på et militærindustrielt mediekompleks, med et ekstraordinært nivå av militære utgifter som en sikring mot økonomisk depresjon; og organisere et bredt propagandakompleks, modellert på Office of War Information under andre verdenskrig, for å opprettholde statens legitimitet som en moralsk kraft i en verden truet av onde ledere som søker å ta bort amerikanernes frihet.
I virkeligheten er det USA selv som stripper landet for sine lovprisede «fire friheter» og nekter andre land, spesielt i den tredje verden, deres uavhengige veier til utvikling og frihet.
Hovedpoenget med det antiimperialistiske argumentet er ikke å forsvare krigen i Ukraina, men å se dypere inn i årsakene. USA har lenge vært et svært militarisert samfunn og har faktisk vært uten krig i bare 15 år av sin eksistens.
Og når USA ikke invaderer direkte (i 84 land til dags dato), sponser det invasjoner og kupp mot land som beveger seg mot USAs strategiske interesser (Chile, Nicaragua, Indonesia, Jemen, Brasil, Argentina, Angola, Venezuela, D. R. Kongo, Gaza, Hellas, Ecuador, Ghana og mange andre).
Ukraina-krisen er også en sponset krig, ettersom Kievs angrep på Donbas-regionen til syvende og sist er i USAs interesse, ettersom ressursene, inkludert en «høyt utviklet kullindustri, ferro-metallurgiindustri, maskinbygging, kjemisk industri og byggeindustri, enorme energiressurser, diversifisert landbruk og et tett transportnettverk» er begjært av transnasjonal kapital og finans.
Utenfor Ukraina ligger Russlands enorme territorium og utallige rikdommer: energi, strategiske mineraler og andre ressurser som roper ut til et globalt ekspansjonistisk, militaristisk og konsernkapitalistisk system som USA. Det er absolutt veier ut av den nåværende krisen i Ukraina, men det krever at Ukraina blir nøytralt og dets konvertering til en demilitarisert stat som med den amerikanske alliansen respekterer og håndhever rettighetene og likestillingen til sin etniske russiske befolkning.
Vesten må også på et eller annet nivå erkjenne Russlands legitime sikkerhetsinteresser, som har blitt kompromittert av horden av NATO-styrker altfor nær grensene. Begrepet statssikkerhet er nedfelt i FNs charter, og unngåelsen av en enda større katastrofe krever at USA handler i samsvar med FN-retten for fred og fjerner sine hindringer for et forhandlet oppgjør, som er i langtidsinteressene til Ukraina, Russland og resten av verden.
CovertAction Magazine: https://covertactionmagazine.com/2022/09/12/ukraine-the-cias-75-year-old-proxy/
Gerald Sussman er professor i internasjonale forhold og forfatter av en rekke bøker, inkludert Branding Democracy: U.S. Regime Change in Post-Soviet Eastern Europe (2010).
Prof. Sussman kan kontaktes på sussmang@pdx.edu. For mer informasjon, se hans nettside på: https://www.pdx.edu/global-studies/profile/gerald-sussman.
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
