oss 150 kroner!
Dette innlegget la 8. mai Glenn Diesen ut på sin Substack-konto. Det er oversatt til norsk av Politikus. Diesen mener at de europeiske lederne ikke forstår sin situasjon. Samtidig som USA trekker seg ut av Europa, skjerper de konflikten med Russland. Diesen avslutter:
«Den forutsigbare konsekvensen er at europeiske ledere til slutt vil provosere fram et kraftig svar fra Russland, med stadig større sannsynlighet i form av et begrenset atomangrep».
NATO var alltid dømt til å være en midlertidig militærallianse, samlet rundt en felles fiende og trussel under den kalde krigen. Da denne trusselen forsvant med slutten på den kalde krigen og deretter Sovjetunionens sammenbrudd, blei hovedspørsmålet på 1990-tallet: Hva skulle være NATOs nye eksistensberettigelse? Svaret på dette spørsmålet ble jakten på unipolaritet/kollektivt hegemoni i tida etter den kalde krigen gjennom NATO-utvidelse og militær intervensjonisme.
Russland fikk implisitt et ultimatum: Vær en føyelig sivilisasjonselev eller en mot-sivilisasjonskraft. Russland kunne godta NATOs hegemoniske rolle som en «kraft for det gode», eller det kunne motstå, og da ville NATO gå tilbake til sin tidligere rolle med å konfrontere Russland. Det NATO-støtta regimeskiftet i Ukraina — rettet mot å forvandle landet fra en russisk partner til en frontstat rettet mot Russland — utløste krigen i 2014. NATO begynte dermed å vende tilbake til sin tidligere rolle med å konfrontere Russland, men dette skjedde samtidig som den hegemoniske æraen var i ferd med å ta slutt.
Nå som den tidligere kollektive hegemonien er balansert og en multipolar verden har oppstått, har NATO igjen mista sin hensikt og vil gå i oppløsning. Europeiske ledere ønsker å gjenopprette NATOs opprinnelige formål: å holde Russland inne. Dette vil mislykkes fordi det bygger på den falske fortellingen om at Russland ønsker å gjenopprette Sovjetunionen, i stedet for å balansere NATO-utvidelse og militær intervensjonisme.
Europa forblir føyelig, og Russland svekkes
USA vil imidlertid ikke vende tilbake til NATOs opprinnelige formål ettersom maktfordelinga har endra seg, og vil derfor ikke delta i de europeiske ledernes falske fortellinger. USA er i relativ nedgang og kan ikke opprettholde strategisk dominans samtidig i Europa, Midtøsten, Øst-Asia og den vestlige halvkule. USA kan ikke være overalt i en multipolar verden, og det vil dreie seg mot den vestlige halvkule og Øst-Asia. En amerikansk tilstedeværelse i Europa bruker for mange ressurser og skyver Russland mot Kina, dets hovedrival. Likevel er USA glad for å kunne overlate («outsource») konflikten med Russland til europeerne. Europa forblir føyelig, og Russland svekkes.
Hvis Europa hadde rasjonelle ledere, ville de ha tilpasset seg den nye internasjonale maktfordelinga ved å avslutte denne krigen, inngå fred med Russland, etablere en felles paneuropeisk sikkerhetsarkitektur (35 år for seint) som også redder Ukraina ved å fjerne det fra frontlinjene i et delt Europa, og spre ut og variere sine økonomiske forbindelser for å unngå overdreven avhengighet av én enkelt utenlandsk makt. I stedet forblir Europas politiske klasse bindi til russofobiske fortellinger og politikk som forsterker konfrontasjon og forlenger konflikten.
Framtidas utvikling ser nå stadig klarere ut
NATO vil fortsette å gå i oppløsning, og europeerne vil kompensere ved å eskalere krigen mot Russland ytterligere. Dette vil skje på et tidspunkt da Russland er desperat etter å gjenopprette sin avskrekking ved å slå tilbake mot Europa (mest sannsynlig mot Tyskland), samtidig som USAs forpliktelse og beskyttelse av Europa avtar. Den forutsigbare konsekvensen er at europeiske ledere til slutt vil provosere fram et kraftig svar fra Russland, med stadig større sannsynlighet i form av et begrenset atomangrep.
Mellomtitler av Politikus
