Liz Truss og hennes zombiepolitikk

0

Planen hennes for Storbritannia vil bare komme de rike til gode

Thomas Fazi.

Av Thomas Fazi – 5. september 2022

I en alder av syv år spilte Liz Truss rollen som Margaret Thatcher i skolens liksom-parlamentsvalg. Det endte ikke bra. «Jeg grep sjansen og holdt en inderlig tale på valgmøtet, men endte opp med null stemmer», minnes Truss. «Jeg stemte ikke på meg selv engang.»

Det er lett å le av unge Truss’ manglende evne til å etterligne Thatcher på høyden av Thatcherismen som den første i en lang rekke taler som gikk galt. Det faktum at Storbritannias neste statsminister fortsatt prøver å etterligne Iron Lady etter 40 år, er imidlertid ingen spøk – ikke minst fordi hennes frimarkedsøkonomiske agenda, «Trussonomics», ser ut til å være basert på en karikatur av hva Thatcherisme faktisk var.

I en artikkel i The Sun beskrev Truss seg selv som «som en frihetselskende, skattereduserende konservativ», og forklarte at hun ville hjelpe Storbritannia «å komme seg gjennom disse tøffe tidene ved å gå for vekst… gjennom modige handlinger som skattekutt, avgjørende reformer og nedskjæring av meningsløst byråkrati». Dette inkluderer «utnytte kraften i frie foretak… ved å opprette nye lavskatte- og lavregulerte investeringssoner»; reversering av selskapsskatteøkningene; skroting av den nye folketrygdavgiften; og innføre en midlertidig frysing av grønne avgifter for å hjelpe med energiregningen.

Disse tiltakene vil uten tvil komme de rikeste husholdningene og de største selskapene til gode, men gjøre lite eller ingenting for de som møter de verste konsekvensene av den nåværende krisen: lav- og mellominntektshusholdninger og småbedrifter. Med mindre man tror på fantasien om tilbudsside, eller trickle-down økonomi – ideen om at økonomisk vekst best kan skapes ved å senke høyinntekts- og selskapsskatter, deregulering av næringslivet og senking av handelsbarrierer. Dette vil visstnok være til fordel for samfunnet som helhet, siden den økte gevinsten til de velstående da vil ‘sive ned’ til de fattigere medlemmene av samfunnet.

Det var en av grunnpilarene i Thatcherismen. Det var også en myte. Rikdom sildrer ikke ned – den flommer oppover, og deretter utenlands. Langt fra å øke den økonomiske kaken, har denne politikken økt sosial ulikhet i alle høyinntektsland med en fart uten sidestykke. Som Cambridge-økonom Ha-Joon Chang sier det: «å gjøre rike mennesker rikere gjør ikke resten av oss rikere». Selv IMF, bastionen for økonomisk ortodoksi, anerkjenner nå dette.

Truss sin påstand om at hun ville takle levekostnadskrisen ved å «senke skattetrykket og ikke gi almisser» er derfor ikke bare brutalt kynisk – spesielt tatt i betraktning at skattekuttene stort sett vil komme de store energiselskapene til gode – men også økonomisk analfabetisme. Kanskje hun innså at dette var en oppskrift på sivil masseuro, ettersom hun nå ser ut til å ha utvannet planene sine, og nå lover en eller annen form for direkte støtte enda den nesten helt sikkert kommer kommer til å være langt under det som trengs.

Trickle-down økonomi er imidlertid ikke den eneste Thatcher-zombien som dukker opp i horisonten. Thatcher er også kreditert for å ha lansert ‘privatiseringsrevolusjonen‘, som har ført til at tusenvis av statseide virksomheter og tjenester rundt om i verden har blitt overført til privat sektor, alt fra statlige banker og flyselskaper til offentlige sykehus og posttjenester. I Storbritannia hadde Thatcher tilsyn med salget av flere store offentlige selskaper, inkludert British Airways, British Telecom, British Steel og British Gas, samt elektrisitets-, vann- og jernbaneindustrien.

Privatisering lovet å gi lavere kostnader og priser, bedre tjenester og bedre arbeidsforhold. Det var ment å sømløst flytte arbeidere fra offentlig til privat sektor og dermed unngå tap av arbeidsplasser. Omtrent 40 år senere har ingen av disse påstandene blitt realisert: tvert imot er det en mengde bevis som viser at privatiseringseksperimentet har vært preget av underinvesteringer, mangel på økonomisk åpenhet, dårlig servicekvalitet og høyere priser. I mellomtiden har private aksjonærer hentet inn store overskudd. Alt i alt tyder bevisene på at ingen av disse overføringene til private eierskap har resultert i forbedringer i samfunnet – snarere tvert imot.

Videre har mange av disse privatiserte selskapene måtte bli reddet av staten opp i gjennom årene, noe som viser at privat eierskap utgjør lite mer enn privatisering av overskudd og sosialisering av tap. Ingen steder er dette mer tydelig enn i energisektoren. Det er vanlig å tro at skyhøye energipriser er forårsaket av at Putin øker regningene som gjengjeldelse for vestlig støtte til Ukraina. Men europeiske importgasspriser – det vestlige energiimportører faktisk betaler for gassen – har ikke økt så mye det siste året, siden disse i mange tilfeller fortsatt er basert på langsiktige kontrakter. I mellomtiden har tilbudet til Europa gått ned, men ikke nok til å rettferdiggjøre de nåværende prisøkningene.

Den virkelige årsaken til økningen i energiprisene er at de sistnevnte er knyttet til prisen gass omsettes for på virtuelle handelsmarkeder som TTF i Amsterdam eller NBP i Storbritannia – som har økt med svimlende 1000 % i forhold til siste året, da energihandlere, hvorav de fleste jobber for verdens største oljeselskaper, så konflikten i Ukraina som en perfekt mulighet til å øke prisene. Dette er grunnen til at, samtidig som flere og flere mennesker sliter med å få endene til å møtes, har globale energigiganter som Exxon Mobil, Shell, BP og Chevron hatt rekordoverskudd i første kvartal 2022, langt over inntektene deres i samme kvartal i 2021 – alt fordi de gir latterlige påslagspriser videre til forbrukerne. Så når politikere som Truss snakker varmt om dydene til det «frie markedet», er det dette de snakker om – et system der millioner av mennesker er i ferd med å bli kastet ut i fattigdom, slik at noen av de rikeste selskapene på planeten kan bli enda rikere.

For å gjøre vondt verre, tillater regjeringen som svar ikke bare energiselskaper å engasjere seg i uanstendig prisskjæring; men innser at de fleste husholdninger umulig har råd til de anslåtte prisøkningene, og vil nå til og med gå inn for å dekke en del av kostnadsøkningen selv – i realiteten redde de privatiserte energiselskapene som ellers ville gå konkurs, samtidig som de subsidierer de store energiselskapene med nytrykte penger. Det er vanskelig å forestille seg en mer katastrofal effekt av Thatchers agenda, som har blitt til et system med sosialisme for de rike og Hunger Games for alle andre. Det siste Storbritannia trenger er Thatcherisme 2.0.

Det å garantere landets energisikkerhet, sørge for godt betalte jobber, opprettholde en effektiv infrastruktur, nå en viss grad av nasjonal selvforsyning, ta vare på en aldrende befolkning og løse de mange miljøkrisene vi står overfor – alle disse tingene krever en utvidelse av statens rolle i økonomien, ikke dens reduksjon, i tillegg til en større grad av kollektiv demokratisk kontroll over ting som investeringer og produksjon, blant annet gjennom renasjonalisering og omregulering av flere sektorer. Energisektoren ville være et bra sted å begynne.

Den kanskje største tragedien er imidlertid at Johnson og Sunak av ren pragmatisme hadde begynt å bevege det konservative partiet bort fra radikal Thatcherisme og mot en erkjennelse av statens mer intervensjonistiske rolle. Truss’ revisjonisme vil nå sannsynligvis skusle det bort.

Ingenting av dette er å si at Sunak ville ha vært en stor forbedring. Til tross for at han lot underskuddet stige betydelig under pandemien – noe som var en god ting – begynte han snart å si at som et resultat av dette ble Storbritannias offentlige finanser nå «eksponert» og under «enorme belastninger», og advarte om at høyere skatter ville bli krevet for å «fikse Storbritannias offentlige finanser».

Sunak gjentok noen langvarige økonomiske myter. Men realiteten er at Storbritannia, som en valutautstedende regjering, ikke står overfor de samme økonomiske begrensningene som en husholdning eller bedrift – det skaper ganske enkelt pengene som trengs ut av løse luften og har ikke behov for å heve skatter eller kutte utgifter for å «betale tilbake» den offentlige gjelden (spesielt hvis den skylder den gjelden til seg selv). Truss sine folk forstår i hvert fall dette, på tross av alle sine feil.

spørsmål nylig om hvordan regjeringen skulle takle den økende gjelden, forklarte Julian Jessop, en av Truss økonomiske rådgivere, at det ikke er gjelden som må håndteres, men snarere en mislykket ortodoksi. «Finansdepartementet har vært for rask til å tro at du må begynne å nedbetale gjelden ved å øke skatten, både person- og bedriftsskatt», sa han. «Langt bedre å la underskuddet ta belastningen. Hvis skattekutt betyr mer lån på kort sikt, er det helt greit for meg”.

I så henseende har han rett til å være rolig. Overfor utsiktene til at folk ikke kan varme opp hjemmene sine, er et økende offentlig underskudd det siste Storbritannia trenger å bekymre seg for. Og likevel kan man ikke la være å lure på hvordan folk vil reagere når de innser at Truss bruker makten til statens pengepung for å hjelpe de rike med å bli rikere enn å hjelpe vanlige briter. Henry Ford sa en gang at «hvis innbyggerne forsto hvordan pengesystemet fungerer, ville det være en revolusjon før i morgen tidlig». Da Storbritannias økonomiske krise ikke ser ut å forbedre seg med det første, vil Truss gjøre klokt i å ha det i bakhodet.


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Unherd: Liz Truss’s zombie politics

Den er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.