oss 100 kroner!
Av Morten Walløe Tvedt, førsteamanuensis i rettsvitenskap, Høgskolen i Innlandet.
MATEN: Hvem skal eie verdens såkorn i fremtiden?
Denne uken, fra 19. til 24. september, møtes verdens land og de store såvareselskapene i New Delhi. Det er partsmøte i Plantetraktaten som administreres av FNs Food and Agriculture Organization (FAO). På agendaen står forvaltning av verdens såkorn.
Salg av såkorn som er patentert eller omfattet av andre private rettigheter er et globalt milliardmarked. Det er også avgjørende for å holde oppe matvareproduksjonen i verden.
Utvikling av nye sorter av såkorn skjer delvis av lokale bønder i fattige land i samarbeide med lokale frøbanker.
Kommersiell utvikling av nye sorter såkorn skjer i laboratorier ved hjelp av genredigering, genmodifisering eller planteforedling.
Innsamling fra fattige bønder
Tilgang til eksisterende sorter er avgjørende for å kunne lage nye, kommersielle plantesorter tilpasset et skiftende klima. Norge har over lang tid finansiert innsamling av såkorn fra bønder i fattige land.
Når såkorn samles inn fra fattige bønder får den enkelte bonde imidlertid ingen kompensasjon.
Bøndenes spesielle frøvariant blir lagret i offentlige samlinger og gjort tilgjengelig for andre som ønsker å utvikle nye sorter til multinasjonale selskaper.
Såvareindustrien har allerede store private samlinger med såfrø.
Disse samlingene er ofte bygget basert på offentlige samlinger. FAO stiller ingen krav om at såvareindustrien skal gjøre sine lagre av frø tilgjengelige for andre til forskning og utvikling.
Dette etablerer en skjevhet i systemet. For industrien er det avgjørende å få tilgang på frø som vokser i tørt eller hardt klima.Førsteamanuensis i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt, institutt for rettsvitenskap, filosofi og internasjonale studier, Høgskolen i Innlandet
Disse genvariasjonene kan danne grunnlag for nye kommersielle frøsorter i et varmere og tørrere klima. Den økonomiske gevinsten bli stor hvis en finner et nyttig gen.
Haltende global kontrakt
FAO og Plantetraktaten forvalter en standardkontrakt som skal regulere selskapenes bruk av de offentlige samlingene med fattige bønders frøprøver. Denne kontrakten har store svakheter.
Tidspunktet for betalingsforpliktelsen på de multinasjonale selskapene er ullent formulert. Det er vanskelig å avgjør i hvilke situasjoner forpliktelsen inntrer.
Kontrakten kan dermed ikke håndheves eller gjennomtvinges overfor selskapene som bruker frøprøvene kommersielt.
Kontrakten regulerer ikke hva som skjer når et gen digitaliseres og moderne former for digitale metoder brukes i planteforedling. Dette etterlater et stort smutthull fra betalingsforpliktelsen.
Kontrakten stiller tilsynelatende opp et forbud mot at den som bruker frøprøver ikke skal kunne patentere.
Problemet er at måten forbudet er skrevet på ikke kan håndheves. Hvis et selskap identifiserer et gen som er særlig verdifullt fra såkorn hentet fra en fattig bonde på landsbygda i et fattig land kan selskapet patentere genet og en fremgangsmåte for å bruke det i planteforedling.
Kontrakten gir bonden såkornet er hentet fra ingen rettighet overfor selskapet.
Veien videre
Dagens juridiske rammeverk tar godt vare på interessene til såvareindustrien, men tar ikke vare på fattige bønders interesser.
Det knytter seg derfor stor spenning til om og hvordan FAO vil jobbe med å forbedre kontrakten som regulerer utveksling av såfrø i fremtiden.
Forskningen som ligger til grunn for denne kronikken er gjort i samarbeide med Fridtjof Nansens Institutt finansiert av Norges forskningsråd under prosjektet Suitable Seeds A contract‐law analyses of the SMTA of the Plant Treaty: Can it work as a binding contract? – Tvedt – 2021 – The Journal of World Intellectual Property – Wiley Online Library
Denne artikkelen ble først publisert i HA Debatt og gjengis her med forfatterens velvillige samtykke.
