oss 100 kroner!
«Bør SVs landsstyre på nytt diskutere våpenhjelp til Ukraina? Ja, men det er mye viktigere at hele partiet diskuterer dette. Landsstyret burde for lengst ha tatt initiativ til en omfattende debatt i partiet om våpen-hjelpen.» Dette skriver Anders Ekeland og Martin Kvalvik i et leserinnlegg i avisa Klassekampen 1. september.
De skriver videre:
Det avgjørende spørsmålet er: Fører det ukrainske folket en rettferdig motstandskamp mot en kriminell, illegitim invasjon? Etter vår mening så er svaret på det et utvetydig ja. Dermed vil motstand mot våpenhjelp ut fra påstander som «dette er en proxy-krig» eller «mer våpen skaper bare mer krig» bli feil. Vi mener at en diskusjon om hvorvidt våpen er tilstrekkelig «defensive» er et blindspor.
Ekeland og Kvalvik regner seg som sosialister, men gjennom dette innlegget plasserer de seg på linje med de hardeste krigshaukene i NATO av typen Liz Truss.
SV har for lengst gitt opp å være et fredsparti. Da partiet støttet angrepet på og ødeleggelsen av Libya i 2011 tok det definitivt skrittet over til å bli et parti for NATO-kriger. Partiet er også 100 prosent på linje med NATOs framstilling av krigen i Ukraina, men har altså til nå hatt visse forbehold mot at Norge skal sende våpen.
Dette mener Ekeland og Kvalvik det må bli slutt med. De ønsker også å fjerne skillet mellom offensive og defensive våpen, og gjør seg dermed til salgsagenter for våpenindustrien. Og har dermed også tatt et endelig farvel med den anti-imperialistiske venstresida.
Både i Rødt og SV foregår det en «debatt» som er svært lite opplyst og svært lite analytisk. Det som publiseres har mer på linje med en skolastikk av typen Erasmus Montanus hos Ludvig Holberg, han som beviste at «Mor Nille var en sten» «siden hun ikke kunne flyve».
De som fører denne «debatten», som vi nesten må sette i hermetegn siden de gjerne sletter eller forbyr motinnlegg, bruker retorikk av typen: «Er det ikke rettferdig at Ukraina fører en forsvarskrig mot en angriper?»
Som kjent har vi i steigan.no tatt avstand fra Russlands invasjon 24. februar og fra krigen. Men i motsetning til Ekeland og Kvalvik går vi ikke i NATOs felle. Dette er ingen rettferdig krig, og den begynte ikke 24. februar. For Ukrainas del begynte den i 2014 med det USA/NATO-styrte statskuppet mot den lovlig valgte regjeringa i Kiev.
Men for historikerne vil det framstå som at dette er den foreløpig siste i en hel serie kriger som USA begynte nesten umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd. Vi har hatt en trettiårskrig med ulike slagmarker, men med samme hovedinnhold:
USA så muligheten etter Sovjetunionens sammenbrudd til å partere både Sovjetunionen, Warszawa-pakten og de områdene som var i allianse med Sovjetunionen. De første av disse krigene var krigen mot Irak i 1991 og parteringa av Jugoslavia som pågikk utover hele 1990-tallet. Krigene i Somalia, Syria og Libya hører alle inne under denne trettiårskrigen. Og det samme gjør krigen i Ukraina.
Les: Krisa i Ukraina og redselen for det tomme rom
Hensikten med krigen i Ukraina fra 2014 fra USAs del er tredobbelt. Dels vil man knekke Russlands rygg, slik at det eventuelt også kan bli mulig å partere landet. Dels vil man sikre seg Ukrainas naturrikdommer, og da først og fremst de fruktbare jordbruksarealene, der agrogigantene allerede er inne. Og dels vil USA slå en kile mellom Tyskland og Russland for å holde Tyskland nede.
Det er først når man ser dette store bildet at man vil være i stand til å forstå hva som skjer.
Verken Rødt eller SV har gjort noen slik analyse. Deres poltikk lodder ikke djupere enn Dagsrevyen. Og Ekeland og Kvalvik vil løpe linja helt ut. Bort med forbeholdene, pøs NATO-våpen inn i Ukraina. Børsbonanza for milliardærene, hei hvor det går!
Dermed viser de også at de ikke har noen empati med ukrainerne. Slik denne krigen føres er ukrainerne bare kanonføde for NATO. De fører en krig de ikke kan vinne, ja som de allerede langt på vei har tapt. Det var mulighet for en fredsavtale i mars/april. Den muligheten skulle Ukraina ha grepet. Men de fikk ikke lov av USA og Storbritannia. I stedet kaster de nå tusenvis og titusenvis av infanterister uten flystøtte og med bare 10% av det artilleriet Russland har, rett i gapet på den russiske krigsmaskinen, som maler dem i stykker.
De eneste som virkelig tjener på å pøse med våpen inn i Ukraina er det militær-industrielle komplekset, sosialistenes tradisjonelle erkefiender. Ekeland og Kvalvik tjener interessene til Kongsberg Gruppen, Lockheed Martin og Raytheon, og det uten å rødme.
Det de heller ikke ser er at denne krigen i like stor grad er en krig mot arbeiderklassen og de undertrykte i vest. Sanksjonspolitikken, som både SV og Rødt støtter, har drevet titalls millioner europeere rett ut i nød og fattigdom, og til vinteren blir det mange titalls millioner til.
Arbeidsfolk i Europa ser dette. På grasrota ser man forbindelsene mellom krigspolitikken, opprustninga, sanksjonene, energikrisa og ødeleggelsen av velferdsstaten og plyndring av folket. Derfor ser man demonstrasjoner som da mer enn 70.000 mennesker fylte den gigantiske og symbolske plassen Václavské náměstí i Praha lørdag 3. september 2022. De demonstrerte mot den sittende regjeringa, mot de enorme energiprisen samt mot EU og NATO. Demonstrantene vil ha slutt på sanksjonene mot Russland og slutt på støtten til krigen i Ukraina.
Så enkelt er det, hvis man legger en klasseanalyse og en imperialismeanalyse til grunn i stedet for politikken og ikke skolastikk av den snusfornuftige og virkelighetsfjerne typen.
Det vokser fram et opprør mot denne politikken i Europa. Folk har ikke noe alternativ. 400% økning i energiprisene er ikke til å holde ut.
Men det må jo være pussig for sosialister som hele livet har drømt om å oppleve en revolusjonær situasjon – når den endelig kommer befinner de seg på den andre sida av barrikadene.
