oss 100 kroner!
Konkurstrenden fra andre kvartal fortsetter i juli, med en moderat oppgang i antall konkurser. Serveringsbransjen og detaljhandelen er spesielt utsatt. Dette heter det ei melding fra NTB.
Byrået skriver videre:
Antall bedrifter som går konkurs økte med 17 prosent i juli med 182 konkurser blant norske selskaper. Det er sammenlignet med 156 konkurser i juli i fjor, ifølge en pressemelding fra Creditsafe.
Det er også dobbelt så mange konkurser i serveringsbransjen. I juli måtte 24 serveringssteder stenge dørene for godt, en konkursøkning på 118 prosent sammenlignet med 2021.
Også detaljhandelen har hatt en tøff julimåned med 25 konkurser mot 13 konkurser i samme måned i fjor. Det tilsvarer en økning på 92 prosent.
Det har vært flest konkurser i Nordland fylke i juli, etterfulgt av Troms og Finnmark og deretter Oslo. Kun Agder, Viken og Trøndelag hadde en nedgang i antall konkurser.
Resultat av en bevisst politikk
Vår kommentar er at denne konkursbølgen ikke er noen naturkatastrofe. Den er heller ikke noen nødvendig følge av krisa i kapitalismen.
Konkursbølgen er et produkt av en villet politikk, en politikk som Solberg og Støre har stått sammen om, og den som hevder noe annet, har enten ikke fulgt med i timen de siste to årene, eller må være lite oppvakt.
«Det offentlige ordskiftet er forbeholdt den gruppen jeg kaller de Store, Sterke, Smarte og Sikre. Vi andre blir stående med lua i hånda.» Dette skrev restauranteier Inge Johnsen i en kronikk på Midtnorsk debatt sommeren 2021:
«I dag retter jeg ryggen og sier at denne såkalte dugnaden kan jeg ikke være med på mer. Vi har forsøkt å rope varsko om en bransje i nød, men er ikke blitt hørt. Nå er Lian Restaurant til salgs.»
«Jeg mener det politiske Norge har vist manglende vilje til å ta de virkelig viktige diskusjonene knyttet til pandemihåndteringen. Jeg er skuffet over at pressen ikke har evnet å se dette. Det blir for smått å diskutere om polet skal holde åpent, når en hel bransje er i ferd med å kveles av nedstenginger, gjenåpninger, antallsbegrensninger og uforutsigbare regelendringer. Jeg føler det som at vi blir dyppet under vann og holdt nede uten å vite når vi får komme opp og trekke pusten. Når vi er oppe, aner vi ikke når vi hvor lang tid vi har på oss før vi blir dyttet under på ny. Vi driver med små marginer i denne bransjen, og holder så vidt hodet over vannet til vanlig. Vi lager oss egne «regler og kulturer» for å overleve økonomisk, og alt for mange kokker i restaurantbransjen er utslitt før de fyller 30 år. Når marginene er så små må alt, inkludert regler og mennesker, strekkes og tøyes maksimalt. Vi har vært nødt til å strekke oss for langt det siste året. I dag kjenner jeg på en smak som er helt ny for meg. Jeg tror den må kalles bitterhet. Det er vondt at det jeg oppfatter som dårlig politisk håndverk presser meg til å avvikle mitt livsverk. Myndighetene kunne gitt oss en håndsrekning i form av reduserte avgifter, en lengre planleggingshorisont eller mer fleksible permitteringsregler. Men nei, ingen ting. Vi føler oss sviktet.»
I vår kommentar til Inge Johansens artikkel skrev vi:
Koronatiltakene retter mange knusende slag mot småbedriftene og arbeidere i privat sektor innen reiseliv, hotell og restaurant, serveringsbedriftene og kulturbransjen. For byråkrater og politikere som får den oljesubsidierte lønna si uansett om de ikke produserer noe av verdi, spiller det jo ingen rolle om de stenger landet noen måneder eller et år. Og for monopolkapitalen er det bare å overta markedene fullstendig når de små har gitt seg. I mellomtida kan de håve inn statens kompensasjonsordninger. Jo, Erna Solbergs «koronatiltak» har en umiskjennelig klassekarakter.
Arbeidere i privat sektor hardest rammet
Arbeidsløsheten rammer svært ulikt. Offentlig sektor har relativt liten arbeidsløshet, mens deler av privat sektor har svært høy arbeidsløshet. Hardest rammet er arbeidere i reiseliv og transport, butikk- og salgsarbeid og andre serviceyrker.
Akademiske yrker, undervisning og barne- og ungdomsarbeid har på sin side svært lav ledighet.
En ser her at også bygg og anlegg, industri og kontor har ganske høy ledighet. Men de tre førstnevnte gruppene er aller hardest rammet. Innen reiseliv og transport er den totale ledigheten 20 prosent. De andre gruppene blant de hardest rammede ligger mellom 8 og 10 prosent ledighet. Historisk sett er dette svært høye tall, men det får ikke de store overskriftene, antakelig fordi opinionslederne i akademiske yrker og offentlig sektor sjøl er skjermet.
Hvordan den organiserte venstresiden tok feil av Covid, lærte å elske nedstengninger og mistet forstanden: en obduksjon
«Det er vanskelig å ødelegge sin egen sak og samtidig føle seg rettskaffen mens man holder på med dét, men den amerikanske venstresiden har gjort det. Etter mer enn to århundrer i fortroppen av kampen for frihet, utførte den amerikanske venstresiden, bredt definert, en bråsving og omfavnet anti-arbeiderklassepolitikk markedsført som rent tekniske folkehelsetiltak.» Dette skrev økonomiprofessor Christian Parenti i The Grayzone i mars 2022, og han fortsatte:
«I to år har venstresiden stått som forkjempere for en politikk med overvåking og utestenging i form av: strenge mandater for vaksiner, invaderende vaksinepass, sosialt destruktive nedstengninger og radikalt uansvarlig sensur fra de store medie- og teknologiselskapene. Gjennom hele pandemien jublet venstreorienterte og liberale – kall dem Lockdown-Venstre – over aldri før sett-nivåer av undertrykkelse rettet først og fremst mot arbeiderklassen – de som ikke hadde råd til private skoler og ikke hadde noe “annet hjem” de kunne kunne telependle fra.»
De som skulle ha stått i spissen for denne arbeiderfiendtlige politikken har ikke bare unnlatt å ta kampen mot den, de har vært blant de hardeste støttespillerne for den politikken som mer enn noe annet tiltak siden 2. verdenskrig har redsusert folks levestandard hardt og brutalt. Når konkursbølgen nå kommer, burde de stå fram og si: Dette har vi bidratt til!
