oss 100 kroner!
Av professor og overlege Halvor Næss.
Det moderne mennesket har eksistert i 200.000 år, men stater kun i 5000 år. Det betyr at menneskets evolusjon har skjedd uten tilstedeværelse av stater. Å leve i en stat er derfor et unntak i vår historie. Her vil jeg drøfte om det å leve i en stat strider mot vår evolusjonære arv og hva alternativet kan være.
Vi mennesker skiller oss fra de fleste andre dyr som for eksempel sjimpanser ved at vi er svært lite aggressive overfor andre individer i den gruppen vi tilhører. Årsaken er trolig at våre forfedre for kanskje 300.000 år siden startet en prosess med selv-domestisering (selvavling). Koalisjoner av menn (beta-menn) inngikk samarbeid for drepe aggressive alfa-menn. Dette er den såkalte henrettelsesteorien for reduksjon av aggressiv atferd. Denne formen for aggresjon kalles reaktiv aggresjon og typisk er at et individ lett «mister hodet» og reagerer med sinne eller vold mot en annen i gruppen.
En annen form for aggresjon er den proaktive aggresjon. Dette er den planlagte aggresjon som typisk utøves mot individer i andre grupper. Det har som regel historisk dreid seg om bakhold, overraskelsesangrep og raider hvor risikoen for selv å bli skadet har vært liten. Målet har vært å stjele mat, redskaper, kvinner og potensielle slaver fra andre grupper. Nevrobiologisk forskning taler for at ulike deler av hjernen er aktive ved reaktiv og proaktiv aggresjon som derfor er genetisk forankret.
Antropologisk forskning tyder på at menneskene levde i egalitære grupper med stor grad av frihet i tråd med svak reaktiv aggresjon før statens opprinnelse. Men menneskene er instinktivt territoriale og proaktiv aggresjon mot andre grupper var vanlig.
Staten defineres ofte som en organisasjon med monopol på vold innenfor et begrenset geografisk område (Max Webers definisjon). Monarki, aristokrati, oligarki, republikk og demokrati er ulike måter dette monopolet er organisert på. Felles er at dette monopolet består av en elite (konge, politikere, byråkrater) med rett til utøvelse av «legitim» vold. Statens virkemidler er alle basert på vold for ellers ville frivillighet være tilstrekkelig og vold eller trusler om vold unødvendig.
Statens «legitime» vold er av den proaktive typen. Den er planlagt og gjennomtenkt. Det dreier seg ikke om reaktiv vold. Tvert imot er statens politikk ofte rettet mot å begrense reaktiv aggresjon.
Men statens proaktive aggresjon fører til en indre motsetning i gruppen (nasjonens befolkning). Før staten praktiserte våre forfedre sjelden proaktiv vold innad i gruppen hvor de mellommenneskelig interaksjonene var egalitære og frivillige. Med staten oppsto det en undergruppe (elite) med «rett» til å utøve proaktiv aggresjon mot resten av gruppen (øvrige befolkning). Dette mistenker jeg for å ha resultert i en selvmotsigelse (kognitiv dissonans) mellom de nye realitetene (ulikhet og tvang) og den evolusjonære arven (likhet og frivillighet). En løsning på denne kognitive dissonansen var at befolkningen ble delt i to med hver sin identitet: eliten (utbytterne) definert av retten til å utøve proaktiv aggresjon og resten (de utbyttede). Innad i de to gruppene kunne individene leve egalitært i samsvar med sin evolusjonære arv uten kognitiv dissonans. En forutsetning for denne gruppeinndelingen er at vi har et stort evolusjonært (genetisk forankret) behov for likhet i den gruppen vi tilhører. Tendensen til gruppetenkning og ekkokammer taler for at dette behovet er stort og finnes i alle grupper.
Mye tilsier at samme todeling av befolkningen også finnes i den demokratiske stat. Politikere og byråkrater er fulltidsansatte, og dette har resultert i økende identifisering med hverandre. Det kan forklare at eliten synes stadig mer samstemte og at de demokratiske partiene blir mer og mer like og ikke lenger er representative for folkeviljen. Vi ser dette når det gjelder klimapolitikken. Nesten alle politikere synes enige om at det foreligger en klimakrise selv om mange fagfolk er uenig i dette. Det er våre evolusjonære arv (behovet for likhet i gruppen vi tilhører) som gjør at eliten tenderer mot en felles forståelse av ulike sider ved virkeligheten. Elitens felles omgang og isolering fra resten av befolkningen gjør denne utviklingen uunngåelig gitt vår natur, og forskjellen på eliten og resten av befolkningen synes å være økende. At befolkningen og eliten utvikler seg i forskjellig retning skyldes en meget viktig gruppeforskjell, og det er at bare eliten har «legitim» rett til å utøve proaktiv aggresjon.
Det var trolig en gyllen periode i demokratienes barndom i Vesten da politikerne fortsatt identifiserte seg mer med befolkningen enn hverandre. Datidens politikere var opptatt av å bedre kårene for folk flest i landet. Men dagens politikere og byråkrater identifiserer seg med hverandre, og det er de intellektuelle motestrømningene du jour som bestemmer politikken hvilket trolig er en uunngåelig utvikling. Disse motestrømningene er alle avhengig av statens proaktiv aggresjon for ellers ville frivillighet vært tilstrekkelig. Landets befolkning har ikke lenger prioritet.
Statens proaktive aggresjon er drevet av moralisering. Dette følger også av vår evolusjonære arv, og erfaring viser at det raskt utvikler seg enighet om hvilken moral som skal veilede statens proaktive aggresjon. Klimakrise, innvandring og woke kultur er eksempler på dette. Det er velkjent at virkeligheten i begrenset grad korrigerer den politiske proaktive aggresjonen i hvert fall på kort sikt. Koronahåndteringen er et eksempel på det. Moraliseringen krevde at ingen skulle dø av korona. Myndighetene med bred støtte i alle partier gjennomførte de samme tiltakene overalt, og det ble ikke gjort kost nytte analyser. De moralske forutsetningene bestemte tiltakene, og det var derfor ingen interesse for å lære. Nå vet vi at koronapolitikken har hatt enorme kostnader for befolkningen.
Den vanlige begrunnelsen for staten er at den er en nødvendig og effektiv institusjon for håndtering av kollektive konflikter og problemer. Men kollektive problemer fantes også før den første stat. Disse ble løst ved at menn møttes i forsamlinger hvor konflikter ble diskutert. Det skjedde i Norge ved at representanter for ulike grupperinger møttes på tingene for konfliktløsning. Disse tingene var sporadiske og representantene dro tilbake til sitt ordinære virke når tinget var over. Representantenes identitet forble derfor knyttet til den gruppen de tilhørte og risikoen for at det skulle oppstå en adskilt elite med monopol på vold var begrenset.
Vårt nåværende politiske system er ikke levedyktig i det lange løp. De viktigste grunnene til det er at den administrative stat ikke står til ansvar for befolkningen og fordi statens mange monopol uunngåelig mangler effektive korreksjonsmekanismer for feil. Løsningen etter mitt syn er desentralisering hvor kollektive problemer løses av demokratisk valgte representanter som møtes i korte perioder en gang i året eller sjeldnere. For å unngå at det dannes nye eliter med felles identitet separat fra resten av befolkningen, må disse representantene ha ordinære yrker og representasjonen bør gå på omgang i befolkningen. De fleste kollektive problemer er lokale og løses best i lokalmiljøet eller ved sedvanerett. Det finnes mange historiske eksempler på hvordan kollektive problemer har blitt løst av frivillige aktører. Ingen organisasjon må få monopol på vold, og den administrative stat må oppløses. Dette kommer selvsagt ikke til å skje i nærmeste framtid, men statens fall er trolig uunngåelig med tiden, og vi bør tenke igjennom hvordan staten best erstattes. Dagens samfunn er komplekse og de fleste tror at dette nødvendiggjør en stat som regulerer og overser samfunnet. Dette er feil. Jo mer komplekst et samfunn er, desto vanskeligere er sentral styring. Komplekse samfunn er bare levedyktige i det lange løp gjennom uavhengige aktørers frivillige samhandling.
Hvor stor betydning vår evolusjonære arv har for den polariseringen vi ser mellom eliten og resten av befolkningen er vanskelig å uttale seg med sikkerhet om. Men med mindre alle mennesker er fullstendig plastiske og potensielt hyperrasjonelle hvilket all erfaring bestrider, så er kombinasjonen av vår evolusjonære arv og monopol på vold farlig for menneskehetens videre samkvem og kulturelle utvikling. Klima- og miljøminister Barth Eide representerer et eksempel på denne overhengende faren.
