Svikefull kraftpolitikk

0

Av Kari Elisabet Svare.

Politikerne forsto muligens ikke hva de gjorde da vannkraft ble en vare på 90-tallet. Sannsynligvis forutså ingen at det skulle bli så galt som tilfellet er. Men samtidig som Stortinget hasteinnkalles for å få orden på strømprisene, holder regjeringa tyst om et høringsforslag, som vil gjøre vondt verre. Det er knapt til å tro og faen så frekt.

I sommer har «Høring vedrørende forslag til endringer i fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet», ligget ute. (Jeg har nevnt det før.) Høringsfristen er 22.august. Forstår politikerne hva det betyr å si JA til dette direktivet?

Vi har gått på bløff etter bløff, og selv statsministeren lyver konstant og konsekvensfritt. Argumenter som benyttes for å bortforklare priskrisa er: Lite regn. Lav fyllingsgrad. Forsyningssikkerhet. Ukrainakrigen. Tysklands forhastede grønne skifte. Solidaritet med Europa.

Været var aldri et problem før Energiloven omgjorde forvaltning til forretning. Deretter har det gått slag i slag. Bransjen har fått styre alt for fritt med politisk velsignelse. Forsyningssikkerhet hadde vi allerede i 1993. Alle kabler siden har har lagt til rette for maks profitt. Størst mulig inntjening er overordna mål. Til tross for nedtappa magasiner er strømmen blitt solgt ut. Solidaritet gjelder kapitalkakser framfor landets innbyggere. Godkjenning av EUs direktiver har underveis redusert den nasjonale selvråderetten, og nå vil regjeringa i smug avgi mer. 

Det er helt nødvendig med nasjonal regulering av kabler, eksport, fyllingsgrad, pris. Produksjon av norske ressurser, som i hovedsak er offentlig eid, truer bedrifter, virksomheter, folket med uhørte betalingskrav. Problemet er jo de vanvittig høye prisene, uforutsigbarheten, forskjellene mellom nord og sør. Krisa er strukturell og kan kun løses ved å endre dagens system.

Imens opptrer landets politiske ledelse som tåkefyrster. De hevder at markedet har tjent oss godt og skryter på seg nasjonalt ansvar. Det satt langt inne å sikre vannkapasiteten. Nå skal de kanskje det. Ellers vil de ha «Grønn omstilling.» Vindmølleskoger skal reises i full fart, helst før vi rekker å reagere. Den voldsomme motstanden mot Ernas storstilte satsing fikk regjeringa til å sette konsesjonsbehandlingene på vent i 2019. Noe av det første Støre gjorde var å oppheve denne stoppen samt flytte møllene til havs. Det avslører hvem han i realiteten tjener, mens han liksom bryr seg om folkets beste.

Tusen vindmøller eller flere hjelper oss ikke det døyt så lenge dagens syke system fortsetter, markedspriser rår og vindbaroner sluser utbyttet inn i skatteparadiser. 

Enorme ressurser må til når 250 meter master av stål og betong skal reises. Levetida er omtrent 20 år og resirkuleringspotensialet begrenset. Kan slikt kalles fornybart? Vil vi at EU skal bestemme hvor mange vindmøller Norge skal bygge? Overstyre statsbudsjettet? Tvinge oss til å hastebehandle vindkraftkonsesjoner? Gi konsesjoner uten å konsekvensutrede? Ikke et ord om å oppgradere vannkrafta, det vil si anlegg som alt er bygget.

Kan det være derfor Støre og Co er så bakoverlent? Fordi det politiske flertallet for lengst har planlagt å godkjenne høringen om endringer i fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet, og at etterpå vil det være godt som umulig, om ikke helt, å gjøre nasjonale vedtak? 

Er det derfor Høyesterettsdommen fra oktober 2021, som ga samene medhold og slo fast at vindutbyggingen på Fosen var ulovlig, ikke blir fulgt opp? «Det vil ta tid å vurdere om vindkraftverkene kan bli stående», sa Marte Mjøs Persen. Handler det hele om å trekke ut tida til direktivet trer i kraft og kan overstyre selv Norges høyeste rettsinstans?

Dessverre ser finanseliten et lønnsomt potensiale i det «Grønne skiftet». Etter å ha blitt lurt utpå med snakk om at Norge skulle bli «Europas grønne batteri», burde vi ha lært. Det tragiske er at politikerne er villige redskap for finansspekulanter. Sju konsernsjefer har allerede vært ute  lobbet under Arendalsuka. Tre av dem fikk spørsmål om hvorvidt folk vil støtte opp om storstilt kraftutbygging med de naturinngrep som følger når de høye  prisene uansett vil bestå. De fossrodde unna selvsagt. Når vi bare forstår verdien av nye arbeidsplasser, kommer vi til å holde munn, mente de.

Sannheten er at vi ikke har funnet den ultimate erstatningen for skitten energi. Alle midler så langt har haker, for eksempel behøves metaller og mineraler som finnes i begrenset mengde. Og alt skaper ytterligere avfallsproblemer.

Tenk om ti prosent av det som brukes på militære formål ble satt inn i intensiv forskning? Mennesker har klart å finne opp våpen som kan destruere kloden fullstendig samt sende romskip til mars. Da må det gå an å fremskaffe ren energi. Hvis viljen er der. I mellomtida vil det mest fornuftige være å begrense energibruket der det går an. Men det betyr tapt fortjeneste for multinasjonale konsern, som har mer makt enn de fleste er klar over.

Jeg anbefaler at man leser «Regjeringen med høring som lar EU overta Norge, mens alle er på ferie.» Samt legge inn et høringssvar innen mandag.

Kari Elisabet Svare 

Forrige artikkelMassiv utrygghet i britisk arbeidsliv
Neste artikkelStaten og vår evolusjonære arv