oss 100 kroner!
Uansett hvilken indikator du bruker, vinner Russlands president Vladimir Putin på energimarkedene, skriver kommentatoren Javier Blas i en analyse for Bloomberg som også er funnet viktig nok for Washington Post. Blas, som er fast energikommentator i Bloomberg, skriver videre:
Moskva melker sin oljekontantku, og tjener hundrevis av millioner dollar hver dag for å finansiere invasjonen av Ukraina og kjøpe innenlandsk støtte til krigen. Når europeiske sanksjoner mot russisk råoljeeksport starter fra november, vil regionens regjeringer stå overfor noen tøffe valg når energikrisa begynner å bite på forbrukere og selskaper.
Elektrisitetskostnadene for hjem og bedrifter er satt til å stige fra oktober, ettersom økningen i oljeinntekter gjør at Putin kan ofre gassinntekter og presse forsyninger til Europa. Prisene i Storbritannia vil sannsynligvis hoppe med 75 %, mens i Tyskland har noen kommunale selskap allerede advart om at prisene vil øke med over 100 %. Russland har vellykket brukt energiforsyninger som våpen; Vestlige regjeringer vil komme under økende press for å bruke milliarder på enten å subsidiere husholdningenes regninger eller, som allerede er tilfellet i Frankrike, ved å ta kontroll over kraftselskaper.
Den første indikatoren som viser hvordan Putin har snudd strømmen er russisk råoljeproduksjon. Forrige måned klatret landets produksjon tilbake til nær nivåer før krigen, med et gjennomsnitt på nesten 10,8 millioner fat per dag, bare marginalt ned fra de 11 millioner som ble pumpet i januar rett før invasjonen av Ukraina. Basert på industrianslag er oljeproduksjonen litt høyere så langt denne måneden.
Det er ikke et blipp: Juli markerte den tredje måneden på rad med økning av oljeproduksjonen, med en produksjon som økte betydelig fra årets lavmål på 10 millioner fat i april, da europeiske kjøpere begynte å unngå Russland og Moskva forsøkte å finne nye kjøpere.
Etter den innledende kampen har Russland funnet nye kunder for den millionen fat om dagen eller så som europeiske oljeraffinerier har sluttet å kjøpe på grunn av sjølsanksjonering. Det meste av denne råoljen ender opp i Asia – spesielt India – men også i Tyrkia og andre steder i Midtøsten. Og noen dukker fortsatt opp i Europa, med kjøpere som fortsatt kjøper russisk råolje i forkant av den planlagte innføringen av offisielle sanksjoner i begynnelsen av november. Alle som satset på at russisk oljeproduksjon ville fortsette å falle – inkludert meg sjøl – tok feil.
Den andre indikatoren er prisen på russisk olje. Opprinnelig ble Moskva tvunget til å selge sine varianter av råolje til store rabatter for å lokke til seg kjøpere. De siste ukene har imidlertid Kreml gjenvunnet styrken til å prise salget, og utnyttet et stramt marked.
Russiske olje- og gassinntekter bidrar til at overskuddet på driftsbalansen mer enn tredobles til 167 milliarder dollar.
EUs sjølskading gjennom sanksjonene – unionen må nå jukse eller lide
Europa har nå malt seg inn i det beryktede hjørnet, og har bare to valg igjen, ingenting annet. Alternativ 1 (dyrt) juks, Alternativ 2 (dyrt) skade.
Dette skriver Jorge Vilches Garcia på The saker. Han er professor i historie ved universitetet i Madrid og skriver videre om EUs to dårlige valg:
Begge er definitivt dårlige og fryktelig dyre – sannsynligvis ubetalbare – i politiske og økonomiske termer. Den 30. mai droppet Brussel (a) sin tidligere erklærte strategi om å kjøpe russisk olje for å hindre Moskva i å selge den andre steder til skyhøye priser´ (???) og (b) godkjente sin sanksjonspakke nr. 6 som innfører et forbud mot russisk sjøbåren oljeimport. Men innen jul vil et slikt forbud visstnok overstige 90 % av den totale russiske oljen, ettersom Tyskland og Polen har «meldt seg frivillig» til å redusere sin egen rørledningsimport innen den tid. Likevel vil 65 % av europeiske forbrukere som i dag importerer russisk sjøbåren olje plutselig møte én av de eneste to mulige svært skadelige alternativene som blir forklart nedenfor. I mellomtida vil de resterende 35 % teoretisk dra nytte av den russiske Druzbha-rørledningen som vil fortsette å trygt forsyne dem med den utmerkede Ural-oljen. Men ikke helt og egentlig ikke, fordi en stygg sak venter på Europa som allerede er lagt til rette – krok, søkke og snøre – som om den var planlagt av unionens fiender, ikke dens ledere slik tilfellet er. Migrasjoner og arbeidsledighet kan ikke unngås med den selvdestruktive ideologien som nå florerer i EUs politiske tankesett. Sannsynligvis uvitende parafraserte EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen Mao Zedong ved å vurdere dette som «et stort skritt framover ».
Den røde dronningens genialitet
Man kan si hva man vil om europeiske ledere – bare det ikke er barn til stede.
Det spørs om det er mulig å finne historiske paralleller til den graden av sjølskading som det europeiske ledere nå holder på med. Det er som de sier til Russland: – Vi holder pusten til dere gjør som vi sier.
De er som den røde dronningen i Lewis Carrolls «Through the Looking Glass» (Gjennom speilet), når hun sier:
«Her hos oss må du løpe alt du klarer for å stå stille.»
I Den røde dronningens rike løste de også energiproblemet. Ifølge dronningen løste de det om vinteren ved å ha fem netter etter hverandre for å holde varmen. Det ble fem ganger så varmt, forklarte hun Alice. I dag sitter hun antakelig i EU-kommisjonen.
The Guardian: EU bør glemme sanksjoner – de gjør mer skade enn nytte
Kronikkforfatter Simon Jenkins i avisa The Guardian kan også telle til to.
Rammer arbeiderklassen i Europa knallhardt
Ikke bare er den russiske betalingsbalansen tre ganger sterkere enn før invasjonen, men rubelen er blitt en hard valuta og har styrket seg enormt mot alle andre valuter. Da de harde sanksjonene ble innført var 100 rubler nede i 0,66 euro. Nå er 100 rubler lik 1,5 euro.
Det er først og fremst arbeiderklassen og lavere middelklasse i Vest-Europa som rammes av alle prisøkningene som følger av sanksjonene. Så når partier som Rødt er entusiastiske tilhengere av sanksjoner for å «straffe Russland», så er det sine egne velgere og den arbeiderklassen de sier seg å representere de rammer aller hardest.
