Langsom fagforeningsknusing i USA

0
Foto: United Automobile, Aerospace and Agricultural Implement Workers of America (UAW)

Organisasjonsprosenten går ned blant arbeiderklassen i USA, og fagbevegelsen blir mer og mer en del av det etablerte maktapparatet. 

Av Romy Rohmann

AFL-CIO, American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations som er det største sammenslutningen av fagforeninger i USA møttes i juni 2022 for å velge sin ledelse.

De valgte Liz Shuler til president og Fred Redmond til sekretær-kasserer/eksekutiv visepresident. AFL-CIO representerer 12,5 millioner aktive og pensjonerte arbeidere. Den nye ledelsen tar over i ei tid hvor de fagorganisertes situasjon i USA oppfattes som svært delt.

På den ene sida har det blitt startet det opp nye fagforeninger etter hardt og langvarig arbeid i selskaper som har vært kjent for å motsette seg organisering, som Amazon og Starbucks. Denne kampen har også til dels også fått positiv medieomtale.

Men den totale organisasjonsprosenten går nedover og var i 2021 ned på 10,3%. I privat sektor utgjør de organiserte bare 6%.

Sjølsagt handler organisering også om mer enn lønn, men når lønningene til arbeidere som er medlemmer av en fagforening økte i 2021 langt mindre (3,3 prosent) enn både inflasjonsraten (offisielt 9 prosent) og lønnsøkningen for uorganiserte arbeidere (5,3 prosent).

Radish Research publiserte en rapport denne sommeren hvor de viser til at fagforeningene ikke lenger er medlemmenes organisasjoner, men har blitt omdannet til organisasjoner med «byråkrater» som lever svært godt på medlemmenes kontingentpenger. De fører derfor ingen klassekamp, men utgjør en del av Det demokratiske partiet.

De viktigste funnene i regnskapstallene for 2020 var:

18,3 milliarder dollar i inntekter, og brukte 15,6 milliarder dollar på driftsutgifter. De hadde et økonomisk overskudd på 2,7 milliarder dollar.

35,8 milliarder dollar i eiendeler og 6,8 milliarder dollar i forpliktelser, noe som gir cirka 29,1 milliarder dollar i netto eiendeler (aktiva minus gjeld). Over en tredjedel av arbeidskraftens eiendeler er svært likvide, med 13,5 milliarder dollar i kontanter eller statspapirer, og resten i investeringer og eiendom.

Med en så stor sum samlet kapital ville de rangert som den nest største stiftelsen i USA, etter Bill og Melinda Gates Foundation som har 48 milliarder dollar. 35,8 milliarder dollar er til sammenlikning større enn halvparten av verdens lands bruttonasjonalprodukt (BNP).

Les: De amerikanske fagforeningene og parasittene som opererer dem

Det kommer ikke fram av dataene om hva som er avsatt spesifikt til stereikefond, men regnskapstallene viser at det utbetales gjennomsnittlig 70 millioner dollar i året i streikestøtte.

De store tapene av medlemmer viser seg å ikke ha noen innvirkning på fagforeningens økonomi. De totale inntektene økte med 28 % over det siste tiåret.

I USA har det vært en nedgang i arbeidsstyrken på 19% fra 2010 til 2020 med en bratt fall på slutten. sannsynligvis på grunn av pandemien. Samme tid har antall organiserte gått fra 11,9% til 10,3% i samme tidsrom. Lederstillingene i fagbevegelsen har i midlertid økt med 28% i samme tid, og av disse er det mer enn 10 000 ansatte som har ei bruttolønn på over 125 000 dollar, noe som plasserer dem blant de 10% som har høy inntekt i USA.

Fagforeningens eiendeler, inntekter, utgifter og medlemskap

Amerikanske fagforeningers samlede resultatregnskap

Disse tallene underrapporterer hva fagforeningene representerer av kapital. Rapporten inkluderer ikke fagforeninger der medlemskapet er offentlig ansatte, som utgjør halvparten av [sentralorganisasjonen] AFL-CIOs medlemskap, fordi slike fagforeninger ikke er pålagt å melde inn føderale rapporter om finansielle eiendeler, inntekter og utgifter. Rapporten inkluderer heller ikke verdien av private fondsmidler og pensjonsfond, som er estimer å være på anslagsvis $ 7 billioner [NOK 66,38 billioner; dvs. 66 380 milliarder].

Det hevdes nå fra flere hold i USA at Fagforeningene bruker titalls milliarder dollar, ikke på forbedring av betingelsene for arbeiderne de representerer, men på et apparat av ansatte som arbeiderne aldri ser eller hører fra.

I mange tilfeller bruker ansatte tid og krefter på Demokrat-politikeres valgkampanjer, som essensielt sett er ufrivillig subsidiert av arbeiderklassen.

I det siste har det vært en kampanje for å velge Mack Trucks-arbeideren Will Lehman, til president for [bilarbeiderfagforeningen] UAW. Han har tatt til orde for bygge en grunnplanbevegelse mot hele det pro-korporative UAW-apparatet. To tidligere presidenter for UAW har blitt dømt for å ha akseptert bestikkelser i bytte mot å selge ut bilarbeidere. Disse korrupsjonssakene er kanskje ikke enestående dersom en graver litt dypere.

Lehman har også reist et krav om å plassere UAWs finansielle eiendeler utenfor apparatets kontroll, og under den demokratiske kontrollen av arbeiderne selv. UAW velger sin ledelse i oktober/november. Men ikke uventet møter Lehmans kampanje motstand fra alle innenfor det etablerte fagforeningsapparatet.

Det spørs om det trengs et opprør blant arbeiderklassen, og ikke bare i USA, for dette er vel noe vi kan kjenne igjen også her hjemme, uten at jeg har de samme tallene å vise til.  Kanskje noen tar en utfordring og ser på regnskapstallene til LO.

Forrige artikkel30 kroner for en kilowattime midtvinters i Oslo?
Neste artikkelKrigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022