oss 100 kroner!
Ei krise brer seg på gatene i Europa
Av Thomas Fazi.
Mario Draghis utkastelse fra vinduet (defenestrasjon, henviser til en hendelse i Praha i 1618 som utløste Trettiårskrigen, o.a.) har gjort det italienske – og faktisk det internasjonale – etablissementet helt skrekkslagent. Dette er ikke overraskende. Da han ble utnevnt som Italias statsminister i begynnelsen av fjoråret, ønsket Europas politiske og økonomiske eliter hans ankomst velkommen som om det var et mirakel. Så godt som alle partier i det italienske parlamentet – inkludert de to tidligere «populistiske» partiene som vant valget i 2018, Femstjernebevegelsen og Ligaen – tilbød sin støtte. Tonen i diskusjonen ble fanget godt av den mektige guvernøren i Campania-regionen, Vincenzo De Luca (PD), som sammenlignet Draghi med selveste «Kristus».
Alle var enige: en Draghi-regjering ville være en velsignelse for landet, en siste mulighet til å få syndsforlatelse og «gjøre Italia stort igjen». Draghi, sa de, ganske enkelt i kraft av sin «karisma», «kompetanse», «intelligens» og «internasjonal innflytelse», ville holde obligasjonsmarkedene i sjakk, vedta sårt tiltrengte reformer og relansere Italias stagnerende økonomi.
Akk, virkeligheten har ikke akkurat levd opp til forventningene: Draghi etterlater seg et land i filler. Den siste makroøkonomiske prognosen fra Europakommisjonen spådde at Italia vil oppleve den laveste økonomiske veksten i blokken neste år, på bare 0,9 %, på grunn av en nedgang i forbruket på grunn av stigende priser og lavere næringsinvesteringer – et resultat av økende låne- og energikostnader, samt forstyrrelser i forsyninga av russisk gass.
Italia opplever også en av de raskest voksende inflasjonsratene i Europa – som for tida er på 8,6 %, det høyeste nivået på mer enn tre tiår. Rentene på italienske statsobligasjoner har også vært jevnt stigende helt siden Draghi kom til makta, og steget firedoblet under hans vakt; i dag står de på det høyeste nivået på nesten et tiår.
Og denne «polykrisa» har satt djupe spor i det italienske samfunnet: 5,6 millioner italienere – nesten 10 % av befolkningen, inkludert 1,4 millioner mindreårige – lever for tida i absolutt fattigdom , det høyeste nivået som er registrert. Mange av disse er i arbeid, og det tallet kommer garantert til å øke ettersom reallønningene i Italia fortsetter å falle raskest i EU . I mellomtiden er nesten 100 000 små og mellomstore bedrifter (SMB) utsatt for insolvens – en økning på 2 % sammenlignet med fjoråret.
Så mye for «Super Mario», da. Selvfølgelig kan man argumentere for at andre land opplever lignende problemer, men det ville være en feil å slippe Draghi av kroken. Han har vært en av de sterkeste tilhengerne av tiltakene som førte til denne situasjonen, etter å ha vært en pådriver for å presse på for tøffe EU-sanksjoner mot Moskva – sanksjoner som lammer Europas økonomier, samtidig som Russland stort sett er uskadd.
Draghi skrøt til og med av de dristige tiltakene Italia vedtok for å avvenne landet fra russisk gass – resultatet er at Italia nå er landet som betaler de høyeste engrosprisene for elektrisitet i hele EU. Det absurde i denne politikken blir tydelig når vi vurderer hans forsøk på å redusere Italias avhengighet av russisk gass ved å gjenopplive flere kullfyrte kraftverk – kull som Italia i stor grad importerer fra Russland .
Enda verre; Draghi gjorde lite eller ingenting for å skjerme lønnstakere, husholdninger og små bedrifter fra virkninga av denne politikken. Faktisk har de få «strukturelle» tiltakene som er vedtatt av hans regjering alle vært rettet mot å fremme privatisering, liberalisering, deregulering og finanspolitisk konsolidering – slik som å åpne for privatisering av de få offentlige tjenestene som hadde holdt seg utenfor markedets makt, videre » fleksiblisering av arbeidskraft, legge ut private strender på offentlig anbud for første gang på flere tiår, eller forsøke å utvide drosjetjenester til å inkludere samkjøringsoperatører som Uber, noe som utløste massive protester.
For alle som har en anelse om Draghis ideologi, er dette neppe overraskende. Som jeg har hevdet før , er Mario Draghi den legemlige inkarnasjonen av «nyliberalismen». Det er heller ikke overraskende at denne politikken ikke har levert, gitt at EUs nyliberale logikk, basert på privatisering, finanspolitiske innstramminger og lønnsnedslag – som Draghi har spilt en avgjørende rolle i å implementere siden tidlig på nittitallet – er hovedårsaken til at Italia er i slikt kaos i utgangspunktet. Draghi styrket også EUs kvelertak over den italienske økonomien ytterligere ved å ubøyelig formidle fortellinga om at Italia desperat trengte de europeiske Covid-utvinningsmidlene for å kickstarte økonomien sin, og at det for å få tilgang til disse midlene trengte å flittig implementere reformene som ble krevd av Brussel.
Men i makroøkonomiske termer er de aktuelle midlene småpenger, og ikke i nærheten av det som ville være nødvendig for å ha en meningsfull innvirkning på Italias økonomi. Men de kommer med veldig strenge betingelser. Dette er til syvende og sist hva EUs neste generasjons EU-”gjenopprettingsfond” handler om: øke Brussels kontroll over medlemslandenes budsjettpolitikk og styrke EUs regime for teknokratisk og autoritær kontroll. Og hvem er mer å stole på enn Draghi når det gjelder å låse slike tiltak på plass? Som han sjøl bemerket, betydde «reformveien» som ble lagt av regjeringa hans at «vi har skapt forutsetningene for at [EU-gjenopprettingsarbeidet] kan fortsette, uavhengig av hvem som sitter [i regjering]» – og dermed sikre at framtidige regjeringer ikke vil avvike fra de korrektes smale sti.
Draghi etterlater imidlertid ikke bare en svidd økonomi, men også et djupt splittet og splittet samfunn. Han er mannen som er ansvarlig for å utarbeide den mest straffende, diskriminerende og segregerende massevaksinasjonspolitikken i Vesten, som ikke bare ekskluderte millioner av uvaksinerte mennesker – inkludert barn – fra det sosiale livet, ved å utvide vaksinepass til praktisk talt alle offentlige rom, men også begrenset mange fra jobb. Han bidro også til å gjøre uvaksinerte til mål for institusjonelt sanksjonerte hatytringer, som da han beryktet hevdet: «Du blir ikke vaksinert, du blir sjuk, du dør. Eller du dreper.»
Alt dette kan gi en indikasjon på hvorfor en fersk meningsmåling viste at 50 % av italienerne ikke var fornøyd med regjeringas arbeid. Og likevel, til tross for disse ganske lite imponerende resultatene, da Draghi først kunngjorde sin intensjon om å trekke seg, gikk det italienske etablissementet inn i et apoplektisk anfall. I det som vil gå ned i historien som en av de mest patetiske demonstrasjonene av det italienske samfunnets spyttslikkende konformisme, skyndte nesten alle profesjonelle kategorier du kan tenke deg å lansere sin egen appell som ba Draghi om å bli – ikke bare velstående forretningsmenn , slik det var. forventes, men også leger, farmasøyter, sykepleiere, ordførere , universitetsdekaner, frivillige organisasjoner, progressive intellektuelle og til og med CGIL , landets største fagorganisasjon.
Enda mer ynkelig; de italienske mediene ga massiv dekning av flere «pro-Draghi-demonstrasjoner» – som ikke teller mer enn noen få dusin mennesker. Det kanskje mest komiske var at et av landets største nyhetsbyråer, Adnkronos , til og med snakket om hvordan flere hjemløse hadde kommet ut for å vise sin støtte til Draghi. En av disse ble sitert og sa: «Draghi utgjør forskjellen. Italia har gjenvunnet prestisje og troverdighet takket være ham. Som hjemløs kan jeg vitne om det faktum at det er større oppmerksomhet om oss nå, og det er takket være Draghi.»
Det vestlige internasjonale etablissementet kastet også all sin vekt bak Draghi. Alle fra Financial Times til Guardian til EU-kommissæren for økonomi Paolo Gentiloni kom ut for å forklare hvilken tragedie å miste Draghi ville være for Italia – og faktisk for Europa som helhet. Gentiloni gikk så langt som å si at «en perfekt storm» ville fare over landet hvis Draghi skulle gå av; mens Guardian begrenset seg til å instruere Italias parlamentsmedlemmer om at Draghi «bør bli sittende nå». New York Times hevdet uironisk at Draghis avgang ville sette en stopper for den «korte gylne perioden» han innledet for Italia. Snakk om utenlandske skuespillere som blander seg inn i Italias anliggender.
Så hvorfor, til tross for så massivt press, trakk tre partier effektivt proppen ut av karet for regjeringa hans forrige uke? En del av forklaringa ligger i i hvilken grad Draghi hadde klart å komme på kant med partier som Femstjernesbevegelsen og Ligaen – og nektet å engasjere seg med dem om knapt noe som helst av regjeringas politikk, eller å anerkjenne selv den mest beskjedne kritikken. Ved mer enn én anledning gjorde Draghi veldig klart hva han anså for å være parlamentets rolle: å stemple beslutningene tatt av regjeringa. Dette er også tydelig i Draghis misbruk av instrumentet for tillitsavstemning .
I sin tale til Senatet i forrige uke var Draghi enda mer eksplisitt: etter å ha sagt at han hadde bestemt seg for å revurdere avskjeden fordi «det er folkets vilje», fortalte han i hovedsak parlamentet at han var villig til å fortsette som statsminister så lenge som partene vil bli enige om ikke å blande seg inn i noen av regjeringas framtidige beslutninger. For mange av de tilstedeværende i parlamentet gikk arrogansen og stormannsgalskapen i Draghis tale et skritt for langt – og dessuten sier noen at Berlusconi ventet på det rette øyeblikket for å hevne den gangen han ble avsatt av Draghi, i 2011, da sistnevnte var president i Den europeiske sentralbanken.
Les: Finanskapitalens statskupp
Imidlertid bør man ikke overdrive viktigheten av parlamentets anti-Draghi-opprør. Til sjuende og sist gjorde Draghi lite mer enn å stave en ubehagelig sannhet for partene: «Dere har ingen reell makt, bare aksepter det.» Men det er en sannhet de politiske partiene ikke er klare til å akseptere. Til sjuende og sist er de uvillige til å ta inn over seg den grunnleggende motsetninga mellom landets formelle institusjonelle arkitektur – som et parlamentarisk demokrati – og det vi kan kalle dets «faktisk eksisterende» institusjonelle arkitektur, der parlamentet, og per definisjon de politiske partiene nesten ikke har makt overhodet, fordi regjeringa sjøl, i samspill med eurosonen, har liten eller ingen økonomisk autonomi. Partiene vet dette, men er ikke villige til å innrømme det (for seg sjøl, men viktigst av alt overfor velgerne).
Dette etterlater dem i en tilstand av permanent kognitiv dissonans, noe som fører til det vi kan kalle «den politiske syklusen til den ytre begrensninga». Som i «normale» land kjemper partier om konsensus på grunnlag av forskjellige valgplattformer – og som ofte skjer, vinner partiene som lover «endring». Imidlertid, i motsetning til i «normale» land, finner partiene som kommer inn i regjering snart ut at de mangler de «normale» instrumentene for økonomisk politikk som er nødvendige for å virkelig endre noe i sosioøkonomiske termer. Faktisk har de lite annet valg enn å gå med på hva Brussel og Frankfurt sier, og hvis de ikke godtar å spille med, er ECB alltid klar til å skru opp varmen. På det tidspunktet, hvis regjeringen ikke trekker seg tilbake, vil ECB skape en fullblods finansiell krise (tenk Italia i 2011 eller Hellas i 2015) – noe som vanligvis fører til at de politiske partiene vender seg til EU-støttede teknokrater for at de skal fikse de problemene EU har skapt i første omgang.
Men sjøl om myndighetene gir etter, fører den økende spenninga mellom kravene til den ytre begrensninga og kravene fra innbyggerne, som partiene mangler de verktøyene som skulle til for å avhjelpe problemene, til at de henvender seg til teknokrater for å komme ut av blindgata, ved å la dem implementere de tiltakene som partiene ønsker ikke å ta ansvar for. Så, på et visst tidspunkt, vanligvis når det nærmer seg nyvalg, føler politiske partier behov for å legitimere seg selv på nytt i velgernes øyne og dermed sette den teknokratiske ånden tilbake i lampa – frem til neste krise, som setter en ny syklus i bevegelse.
Dette er i stor grad historien om hva som skjedde mellom 2018 og Draghis utkastelse, da Femstjernebevegelsen og ligaen gikk fra anti-EU-populisme til Draghi i løpet av bare noen få år. Og det neste valget vil sette i gang en ny syklus, muligens hyllet av en sentrum-høyre-regjering ledet av Giorgia Meloni. Men ettersom den sosiale og økonomiske situasjonen fortsetter å forverres, vil disse syklusene også bli kortere og kortere. En framtidig sentrum-høyre-regjering – «populistisk» eller ikke – ville ha liten eller ingen evne til å løse krisene etter Draghi. Som alltid vil det bli Brussel og Frankfurt som bestemmer.
Med lanseringen av det nylige Transmission Protection Instrument (TPI), har ECB gitt seg sjøl et verktøy som teknisk sett lar banken gjøre «hva som helst» for å lukke sprikene i eurosonen, og dermed potensielt avverge framtidige finanskriser. En slik intervensjon er imidlertid betinget av overholdelse av EUs finanspolitiske rammeverk og med «reformene» skissert i hvert lands «gjenopprettingsfond»-planer – allerede låst på plass av Draghi. Men disse vil ikke gjøre noe for å få slutt på den sosiale og økonomiske krisa som utspiller seg; faktisk vil de garantert forverre det. Med andre ord vil den neste italienske regjeringen, hvis den ønsker å holde seg økonomisk flytende, ha lite annet valg enn å følge EUs økonomiske diktat – ellers.
I en slik sammenheng, hvor lenge før siste rest av demokratisk legitimitet i land som Italia bryter sammen? Og hva da? Til sjuende og sist er det mye mer sannsynlig at den neste eurokrise bryter ut på gatene enn på finansmarkedene.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
