Ukrainas kornavtale er en feel-good-begivenhet – men veien til fred er lang og kronglete

0

Av M. K. Bhadrakumar.

Avtalene som ble undertegnet i Istanbul på fredag ​​22. juli 2022 om eksport av korn ut av Ukraina og Russland fanger overskriftene som en stor utvikling fra en vinkel med global matsikkerhet, noe den helt sikkert er. Mellom rundt 22 millioner tonn korn fra fjorårets høst som nå er innestengt i Ukraina på grunn av krigen, og anslagsvis 41 millioner tonn fra Russlands 2022/23-hveteeksport, rundt 60 millioner tonn, når verdens kornmarked.

Et konservativt estimat er at Russlands hveteavling i 2022 vil nå 85 millioner tonn, og hvis været holder seg kan den gå opp i 90 millioner tonn, en rekordavling. Det er nok å si at Russlands betydning for den globale hvetebalansen i den nye sesongen sannsynligvis vil være enestående. Forsyninga fra Russland vil utgjøre mer enn 20 prosent av den globale hvetehandelen i 2022/23, og konsoliderer landets posisjon som verdens ledende hveteeksporterende land. 

Det ble signert to sett med avtaler i Istanbul, en knyttet til transportformene for det ukrainske kornet fra tre utpekte havner ved Svartehavet – Odessa, Chornomorsk og Yuzhne – via en «kornkorridor» til Tyrkia og en annen mellom Russland og FN knyttet til opphevelse av vestlige sanksjoner mot Russlands eksport av hvete og gjødsel. 

I virkeligheten får Russland en sanksjonslettelse fra Vesten, etter som det letter driften av «kornkorridoren» ut av ukrainske havner i krigssonen. Er det en sammenheng mellom de to? Svaret er «ja» og «nei». Men den russiske blokaden av ukrainske havner etterfulgt av de vestlige restriksjonene på frakt og forsikring for russiske havner var mer enn en tilfeldighet.

Derfor er dette en politisk seier for Russland – bortsett fra de betydelige inntektene fra eksporten (omtrent 20 milliarder dollar) og  fortsatt russisk tilstedeværelse i de viktige markedene i Afrika, den vestasiatiske regionen osv. som har strategiske implikasjoner for russisk utenrikspolitikk på mellomlang og lang sikt. 

I henhold til avtalen skal ukrainske fartøy lose skip inn og ut av Ukrainas sterkt minelagte havner, og Russland skal gå med på å ikke angripe området mens forsendelsene foregår. Tyrkias rolle vil være å inspisere skip som forlater ukrainske havner for smuglede våpen. Faktisk har Tyrkia dukket opp som en mekler mellom Russland og Ukraina under FNs tilsyn fra et felles koordineringssenter som blir etablert i Istanbul for gjennomføring av avtalen. 

Det faktum at Russland og Ukraina i det hele tatt kan inngå en avtale er viktig nok. Utenriksminister Antony Blinken har ønsket kornavtalen i Istanbul velkommen som «et positivt skritt mot å ta tak i de vidtrekkende konsekvensene av Russlands krig … Det internasjonale samfunnet må nå holde Russland ansvarlig for denne avtalen.» Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov sa på sin side at Moskva synes det er «tilfredsstillende at Washington og Brussel har sluttet å hindre veien mot en avtale om korn». 

Ting bygger seg opp 

Det store spørsmålet er om denne utviklinga og det «feel-good» den skapte i en «vinn-vinn»-ånd mellom to krigførende nasjoner ville ha noen ytterligere innvirkning. Indikasjonene er for det meste nedslående, men fredens morgen bryter ofte ut uventet. 

Den militære situasjonen i Ukraina er noe statisk for øyeblikket, sjøl om den kan endre seg brått. Det har ikke vært noen gjennombrudd i frontlinjene siden russiske styrker tok de to siste ukrainsk-kontrollerte byene i den østlige provinsen Luhansk i slutten av juni og begynnelsen av juli. De russiske operasjonene i Donetsk-regionen har generelt avtatt de siste fjorten dagene, men det kan tilskrives det kuperte terrenget rundt nøkkelbyen Slavyansk, som er av strategisk betydning. (De ukrainske steppene begynner vest for Slavyansk.)

I mellomtida har en ny fase av krigen startet med utplasseringa av HIMARS (High Mobility Artillery Rocket System) levert av Pentagon, som skyter GPS-styrte raketter mot mål 80 kilometer unna, en avstand som er utenfor rekkevidde for de fleste russiske artillerisystemer. Det kan tenkes å styrke Ukrainas angrepsevne . Men nota bene, HIMARS er verken en game changer eller en kompensasjon for den enorme uttømmingen av ukrainske kampevne i løpet av disse 5 månedene med kamper, som vil ta år å hente inn igjen.   

Kiev ser ut til å tro at den gradvis økende mengden av vestlige våpen, som HIMARS, vil gjøre det i stand til å gjenerobre tapt territorium. Ukrainas president Volodymyr Zelenskij hyllet fredagens kornavtale for den låser opp for rundt 10 milliarder dollar i korneksport, men om krigen som sådan sa han at det ikke kunne bli våpenhvile med mindre tapt territorium ble tatt tilbake. 

Zelenskij sa : «»Å fryse konflikten med den russiske føderasjonen betyr en pause som gir den russiske føderasjonen en pause for hvile. De vil ikke bruke denne pausen til å endre geopolitikken sin eller gi avkall på sine krav på de tidligere sovjetrepublikkene.»  

Det hvite hus kunngjorde også på fredag ​​270 millioner dollar i ny støtte til Kiev, som inkluderer ytterligere fire HIMARS og opptil 580 Phoenix Ghost-droner ,» produsert spesielt for Ukraina.» 

Når det er sagt, er det fortsatt et faktum at hveteavtalen er enda et eksempel på frafall fra sanksjoner fra EU, der dens egne interesser også er involvert. Spesielt mangel på gjødsel har blitt et varmt problem i Europa, som nylig har vært vitne til bøndenes protester. 

Og la det ikke være tvil, ting er i ferd med å bygge seg opp. EU blir i stadig mindre grad i stand til å komme med troverdige sanksjonspakker. I siste instans, etter olje og gass og gjødsel, blokkerte EU  torsdag et forslag om å sanksjonere et russisk metallselskap, som er en kritisk leverandør av titan til Airbus. 

Den ungarske statsministeren Viktor Orban artikulerte trolig en tanke som vinner terreng i den europeiske bevisstheten da han i en tale i Romania lørdag sa at EU trenger en ny strategi for krigen i Ukraina, ettersom sanksjonene mot Moskva ikke har fungert. «En ny strategi er nødvendig som bør fokusere fredssamtaler og utarbeide et godt fredsforslag … i stedet for å vinne krigen,» sa Orban. 

Orban minte om at den vestlige strategien har bygd på fire pilarer: den første at Ukraina ville vinne en krig mot Russland med NATO-våpen; for det andre at sanksjoner ville svekke Russland og destabilisere deres ledelse, for det tredje at sanksjoner ville skade Russland mer enn Europa; og for det fjerde  at verden ville stille opp til støtte for Europa.

Denne strategien har mislykkes, ifølge Orban, ettersom regjeringer i Europa kollapser «som dominobrikker», energiprisene har steget og en ny strategi var nødvendig nå. «Vi sitter i en bil som har en punktering i alle fire dekkene, det er helt klart at krigen ikke kan vinnes på denne måten,» sa han og la til at Ukraina aldri vil vinne krigen på denne måten «ganske enkelt fordi den russiske hæren har asymmetrisk dominans.» 

Bemerkelsesverdig, bortsett fra det enkle, var det fremtredende i Orbans tale hans oppfordring til samtaler mellom USA og Russland. «Bare samtaler mellom Russland og USA kan sette en stopper for konflikten fordi Russland vil ha sikkerhetsgarantier» bare Washington kan gi, sa Orban.

Orbans tale kom bare to dager etter et uanmeldt besøk i Moskva av den ungarske utenriksministeren Peter Szijjarto torsdag, tilsynelatende på et oppdrag for å diskutere med sin motpart FM Sergej Lavrov muligheten for å sikre mer gassforsyning fra Russland.  Interessant nok fløy Szijjarto til Moskva fra Washington.

Mens han var i Washington ba Szijjarto i et intervju med Washington Times om umiddelbare samtaler for å få slutt på krigen i Ukraina, og sa «alle kriger ender opp i forhandlinger» og at verden bør fokusere på hvordan man kan oppnå fred ved raskt å få til et opphør av den nesten fem måneder gamle konflikten. 

Selvfølgelig er Orbans legitimering for å legge til rette for samtaler mellom USA og Russland upåklagelig – og makeløs. Det kjente ukjente her er om det er tilstrekkelig interesse blant de stridende partene til å fryse konflikten på dette tidspunktet. Russland ser ut til å insistere på at alle fredssamtaler på dette stadiet må anerkjenne landets kontroll over ikke bare Donbass, men også de sørlige regionene Kherson og Zaporizhia.  Det er også snakk om at den «spesielle militære operasjonen» går langt utover de opprinnelig fastsatte parametrene. 

Moskva-pressa og TV-kanalene har rapportert at forberedelser er i gang for å holde folkeavstemning i Kherson og Zaporizhia om sammenslåing med Russland. Onsdag, på tampen av «feel-good»-nyhetene angående kornavtalen, påsto Det hvite hus talsmann John Kirby at «Russland begynner å rulle ut en versjon av det du kan kalle en annekteringshåndbok» og at det er » rikelig med bevis i etterretninga og i det offentlige rom» for Russlands innsats som utvikler seg i den retninga, som inkluderer å innføre rubelen som nasjonal valuta i områdene den har til hensikt å annektere, akkurat som det gjorde på Krim. 

En måte å tyde Kirbys retorikk på er at det kan være et åpningsskudd? Men det paradoksale er at jo lenger krigen fortsetter, jo større blir Russlands kravliste, og til høsten/vinteren kan russiske krav godt omfatte Kharkiv – og, ganske sannsynlig, Odessa-regionen også.

‘Hvorfor Biden mislyktes’

På den annen side er den geopolitiske realiteten at Russlands diplomatiske manøvreringsrom også utvides og muligens overgår Washingtons. For eksempel, i det kritiske vestasiatiske teateret, som historisk sett har vært viktig for den vestlige strategien for den kalde krigen mot det tidligere Sovjetunionen, forsøkte president Biden å overbevise de ni arabiske lederne han møtte i Jeddah forrige uke om at en gjenopplivet kald krig er på vei til Midtøsten og å melde seg på USAs side mot Russland (og Kina), men «fant ingen interessenter for budskapet hans, sjøl da han la Iran til i ligningen,» for å sitere David Ottaway ved Wilson Center.

Den offentlige tausheten til de arabiske lederne når det kom til Bidens snakk om en kald krig eller til og med USAs og israelske konfrontasjoner med Iran om dets akselererende atomprogram var øredøvende.  Igjen, tirsdag gikk  den klingende tilslutninga til Russlands krig i Ukraina fra Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei under hans møte med president Putin lenger enn Kremls alle andre allierte i å støtte Moskva i Ukraina-krisen, og   signaliserte en mye sterkere allianse mellom Moskva og Teheran under utvikling. 

I mellomtiden, i en dramatisk visning av rekkevidden av Russlands innflytelse i Vest-Asia, ved hjemkomsten fra Teheran, hadde Putin en telefonsamtale med kronprinsen av Saudi-Arabia Mohammed bin Salman Al Saud «med vekt på utvidelse av gjensidig fordelaktig handel og økonomiske bånd» der de «undersøkte utviklingen på det globale oljemarkedet»; «fokusert på viktigheten av ytterligere koordinering innen OPEC+»; og var «glade for å merke seg at OPEC+-medlemslandene konsekvent oppfyller sine forpliktelser for å opprettholde den nødvendige balansen og stabiliteten i det globale energimarkedet.» 

Igjen, torsdag, selv mens Istanbul-avtalene om korneksport ble signert, signerte Putin et dekret om avholdelse av det andre Russland-Afrika-toppmøtet og andre arrangementer i Russland-Afrika-formatet i Russland i 2023, mens Lavrov på søndag satte ut på en Afrika-turné  for å følge opp, med start i Egypt. Uten tvil er det slik at Russlands kornforsyningskjeder med afrikanske land over hele kontinentet gjenopprettes nå, Lavrov vil fylle opp Moskvas dynamiske agenda med det afrikanske kontinentet med nyere samarbeidsområder med spesiell oppmerksomhet til situasjonen rundt Ukraina. 

Kontrasten mellom Amerikas og Russlands kreativitet på det diplomatiske planet kunne ikke vært skarpere. Biden lovet en utenrikspolitikk som skulle harmonere med interessen til USAs middelklasse. Hva skjedde med den? Har ikke Biden-presidentskapet tapt handlingen? Jo før fredsforhandlingene i Ukraina begynner, desto større sjanse for det vestlige kortet i de lange og vanskelige forhandlingene fremover.

Visdom ligger i å gripe «feel good» over kornavtalen for å åpne forhandlinger med Russland. Ellers kan 2022 være det siste året Ukraina ville ha eksportert sitt korn gjennom sine egne havner ved Svartehavet. Den ikke-vestlige verden som har sine prioriteringer utarbeidet på utviklingsagendaen og sliter med lavkonjunktur og pandemi, har ingen interesse i å gå på band med USAs nye kalde krig mot Russland og Kina.

Det må vel være en annen måte å gjenvinne USAs lederrolle globalt?  Washington innser ikke hvor mye det er i USAs interesser også å revurdere Ukraina-strategien og forholdet mellom Russland.

Det Bidens nylige utenlandsreiser understreker er at «den skaden som er gjort gjennom flere tiår med misforstått amerikansk geopolitikk ikke kan repareres,» mens på den annen side, «de økonomiske konsekvensene av krigen i Ukraina vil presse svekkede styringsinstitusjoner til et punkt nær kollaps … (og) søylene i USAs eget liberale regime er under angrep.»  Dette er utdrag fra et brennende stykke med tittelen  Why Biden Failed skrevet av Adam Tooze, den kjente britiske historikeren som er professor ved Columbia University og direktør for European Institute.

Prof. Tooze skrev forrige uke: «I mellomtida vil de økonomiske konsekvensene av krigen i Ukraina presse svekkede styringsinstitusjoner til et punkt nær kollaps. Og mens Washington forsøker å lokke «demokratier mot autokratier» i utlandet, er pilarene i USAs eget liberale regime under angrep. Opphevelsen av  Roe vs Wade  muliggjør reaksjonær fornektelse av reproduktive rettigheter over hele rødstats-Amerika.

«USAs høyesterett er også innstilt på å rive det juridiske grunnlaget for viktige miljøforskrifter… Hvis Bidens plan var å stabilisere amerikansk demokrati med progressiv politikk – en oppdatert New Deal for det 21. århundre – er konklusjonen nå at hans presidentskap har feilet.»

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.