oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Henry Kissinger spådde for tre uker siden at Ukraina-krigen var farlig nær ved å bli en krig mot Russland. Det var en forutseende kommentar. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fortalte i et helgeintervju til den tyske avisen Bild am Sonntag at etter alliansens vurdering kan Ukraina-krigen pågå i årevis.
«Vi må forberede oss på at det kan ta år. Vi må ikke gi slipp på å støtte Ukraina. Sjøl om kostnadene er høye, ikke bare for militær støtte, også på grunn av økende energi- og matpriser, sa Stoltenberg. Han la til at levering av toppmoderne våpen til ukrainske tropper ville øke sjansen for å frigjøre Donbass-regionen fra russisk kontroll.
Bemerkningen betyr et djupere NATO-engasjement i krigen basert på troen på ikke bare at Russland kan bli beseiret i Ukraina («viske ut Russland»), men kostnadene burde ikke ha betydning. NATO-sjefene tar tradisjonelt signalet fra Washington, og Stoltenberg talte bare fjorten dager før alliansens toppmøte i Madrid.
Merkelig nok utfylte Storbritannias statsminister Boris Johnson i en artikkel for Londons Sunday Times etter et overraskelsesbesøk i Kiev på fredag, Stoltenbergs ord, og understreket behovet for å unngå «trøtthet i Ukraina». Johnson bemerket at med russiske styrker som vinner terreng «tommer for tomme» var det viktig for Ukrainas venner å demonstrere sin langsiktige støtte, noe som betydde å sikre at «Ukraina mottar våpen, utstyr, ammunisjon og trening raskere enn inntrengeren».
Johnson skisserte «fire viktige skritt for å rekruttere tid til Ukrainas sak.» Først sa han, «vi må sikre at Ukraina mottar våpen, utstyr, ammunisjon og trening raskere enn inntrengeren, og bygge opp sin kapasitet til å bruke vår hjelp.» For det andre, «vi må bidra til å bevare levedyktigheten til den ukrainske staten.»
For det tredje, «Vi trenger en langsiktig innsats for å utvikle alternative landveier» for Ukraina slik at økonomien «fortsetter å fungere.» For det fjerde, og avgjørende, må den russiske blokaden av Odessa og andre ukrainske havner oppheves, og «vi vil fortsette å levere våpnene som trengs for å beskytte dem.»
Johnson innrømmet at alt dette krever «en målbevisst innsats … som varer i måneder og år.» Men imperativet for å styrke president Zelenskys kapasitet til å føre krigen er også avgjørende for å «beskytte vår egen sikkerhet like mye som Ukrainas». Stoltenberg og Johnson tok til orde etter at EU-ledelsen anbefalte at Ukraina offisielt bør anerkjennes som en kandidat til å slutte seg til blokken (som forventes å bli godkjent på et toppmøte som er satt til 23.-24. juni.)
I mellomtida markerer russiske styrker stadig taktiske suksesser i Donbass-regionen og i stabiliseringen av frontlinjen i andre sektorer. De mest intense kampene pågår i Severodonetsk-Lysichansk-området og rundt Slavyansk, men situasjonen er også spent i Kharkiv-regionen og i Mykolaiv og Kherson-regionene i sør.
De russiske styrkene ryster den militære infrastrukturen og utstyrsdepotene til ukrainske styrker. Ifølge det russiske forsvarsdepartementet ser det ut til at 1800 ukrainske soldater er drept og 291 deler av militært utstyr og 69 anlegg med militær infrastruktur ble ødelagt i den fem-dagers perioden mellom 13-17 juni alene.
Et nederlag i Donbass vil være katastrofalt for Zelenskij, ettersom ødeleggelsen av de beste militære enhetene som er utplassert der, praktisk talt etterlater de sørlige regionene som lavthengende frukter for russiske styrker. Også for NATO vil deres internasjonale status bli alvorlig svekket. Fredag ble to amerikanske krigsveteraner arrestert i Donetsk-frontlinjen vist på russisk TV og appellerte til familiene deres om hjelp. Flere slike bilder kan forventes i løpet av de kommende dagene.
Johnson skrev alarmerende at Putin-doktrinen gir Russland en evig rett til å «ta tilbake» ethvert territorium som noen gang har vært bebodd av slaver, og dette «ville tillate erobringen av store deler av Europa, inkludert NATO-allierte.» Dette er en beregnet overdrivelse. For å ta sine østlige og sørlige territorier tilbake, vil ukrainerne virkelig måtte føre en lang krig, men de vil også være kritisk avhengige av enorm militær, finansiell og økonomisk bistand fra Europa. På den annen side er europeisk enhet skjør, og det er «trøtthet» som setter inn.
Det er heller ingen sammenhengende visjon om det endelige NATO-målet. Ukraina er et svart hull som er uverdig en Marshall-plan. Ikke overraskende er det stor forsiktighet fra Tysklands side for å kaste bort ressursene sine over Ukraina.
Til slutt er den stadig dypere økonomiske krisa i Vesten – høy inflasjon og levekostnader og økende sannsynlighet for resesjon – står ved portene som ulver som hyler i et vinterlandskap. Den europeiske offentligheten blir ikke lenger sentimental ved synet av ukrainske flyktninger. Alibiet om at Putin er ansvarlig for alt dette vil ikke fly.
I bunn og grunn står de vestlige økonomiene overfor ei systemkrise. Den sjøltilfredse forestillinga om at den reservevalutabaserte amerikanske økonomien er immun mot gjeldsvekst; at petrodollar-systemet tvinger hele verden til å kjøpe dollar for å finansiere deres behov; at flommen av billige kinesiske forbruksvarer og billig energi fra Russland og Gulfstatene ville holde inflasjonen i sjakk; at renteøkninger vil kurere strukturell inflasjon; og framfor alt at konsekvensene av å bruke en handelskrigshammer i et komplekst nettverkssystem i verdensøkonomien kan håndteres – disse forestillingene står avslørt.
Da pengetrykkpressene surret i Europa og Amerika, var det ingen som følte seg urolige for de strukturelle feilene i systemet. I en tåke av ideologisk opprør, gjorde ikke Biden-administrasjonen og dens juniorpartner i Brussel noen risikovurdering før de sanksjonerte Russland og dets energi og ressurser. Europa har det mye verre enn Amerika. Inflasjonen i Europa er for lengst tosifret. En europeisk statsgjeldskrise kan allerede ha begynt.
Den akselererende inflasjonskrisa truer statusen til vestlige politikere, ettersom de vil møte ekte folkelig sinne når inflasjonen tærer på middelklassen og høye energipriser utsletter bedriftens profitt.
Hvordan stanse den politiske skredet som utfolder seg langsomt for både Europa og USA? Den logiske måten er å tvinge Zelenskij til å gå til forhandlingsbordet og diskutere et forlik. Fortellingen om å fortsette utmattelsen mot russiske styrker i de kommende månedene, for å påføre Russland vondt, hjelper ikke europeiske politikere. Mariupol, Kherson og Zaporizhzhia har falt. Donbass kan også falle snart. Hva er den neste røde linja? Odessa?
Paradoksalt nok kunne den lange krigen i Ukraina bare virke til Russlands fordel. President Putins tale ved SPIEF i St. Petersburg fredag viser hvor grundig Moskva studerte det vestlige finansielle og økonomiske systemet og identifiserte dets strukturelle motsetninger. Putin er flink til å bruke motstandernes vekt og styrke til sin egen fordel i stedet for å møte slag direkte med slag. Vestens overutvidelse kan til syvende og sist være dens undergang.
Det er der det faktiske vendepunktet ligger i dag – de strukturelle motsetningene i de vestlige økonomiene har modnet til kaos. Putin ser på Vestens framtid som dyster, samtidig rammet av tilbakeslaget fra dets egen innføring av sanksjoner, og den resulterende økningen i råvareprisene, men mangler smidighet til å avlede slagene på grunn av institusjonelle stivheter.
Det store spørsmålet i dag er på hvilket tidspunkt Russland tar igjen mot de landene som er involvert i våpenleveransene til Ukraina hvis de fortsetter på den galeien. Luftangrepene fra russiske jetfly sist torsdag mot de militante terrorgruppene som ligger i den amerikanske garnisonen ved Al-Tanf på den syrisk-irakiske grensen kan godt ha vært ei melding til amerikanerne.
Den opprinnelige artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar: West at inflection point in Ukraine war
