oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Det er ferie og de fleste er opptatt av andre spørsmål enn energi. Men propagandaen om «det grønne skiftet» har ikke tatt ferie. Jeg hadde fredag en oversikt over hvordan Ap tenker seg utbyggingen av vindkraft, hydrogen, batterier og datasentra i Nord-Norge m.m. Sist torsdag var Støre sammen med næringsministeren på Rosenborg Verft i Stavanger der de foreslo en kolossal satsning på et grønt løft også sørpå. Angivelig skal løftet bidra med 60 milliarder før 2025 i «risikoavlastning», men dette er småtteri i forhold til løftet i nord som ifølge Nordlys den 22. juni skal koste over 1000 milliarder (feiltrykk?). «Løftet» på Rosenberg var ikke særlig konkret, men dreier seg om å finansiere den vanlige lista for grønn industrialisering: Vindkraft, strømnett, eksport, sokkelen, hydrogen, lagring av CO2 etc.
Men dette er ikke regjeringens eneste problem – problemet er tosidig: Dels det enorme behovet for «grønn» industrialisering (som skal hindre at kloden snart brenner opp). Men dels har regjeringen også behov for å redusere norske investeringer pga den inflasjonen vi nå ser skremmende tendenser til, med renteheving, energikatastrofe og økte priser på alle varer. En prøvepakke med slike investeringskutt ble testet for noen uker siden: Mange veiprosjekter og jernbanelinjer skulle droppes, utbygging av NTNU i Trondheim skulle reduseres, flyttingen av vikingskipene i Oslo skulle legges på is osv. – Det tok ikke mange dager før flere av begrensningene ble omgjort. Altså: Regjeringens problem er å redusere og øke industriinvesteringene samtidig.
Nå er det ikke vanskelig å finne investeringer det er mer fornuftig å droppe enn å ødelegge Oseberg-skipet. Vi kan droppe de prosjektene som kun betyr sløsing av elektrisk kraft: All vindkraftutbygging og det meste av nettutbyggingen i Norge. Det meste av hydrogenplanene kan droppes. Ytterligere elektrifisering av sokkelen bør skrinlegges. Lagring av CO2 bør vurderes på nytt – i tillegg til de motorveiprosjektene som burde legges i skuffen m.m. – Sikkert veldig vanskelig, men i praksis likevel kanskje mulig.
Gahr Støre er nok det største problemet for en fornuftig økonomisk politikk i Norge. Han framstår ikke bare som ufattelig skråsikker og superoptimistisk. I Stavanger flesket han med at Norge skal bli verdensmester på de fleste energiområder – og hvem har ikke en slags sympati med slik optimisme?
· «Norge skal bli en grønn industrikjempe».
· «Vi skal gjennom den største omstillingen norsk økonomi har sett i nyere tid».
· Vi peker ut «kursen for tidenes grønne industriløft».
· «Norge skal bli en ledende nasjon innen havvind».
· Norge skal bli «verdensledende [—] for fangst, lagring og bruk av CO2».
· «Norge skal utvikle [—] «hydrogen med ingen eller lave utslipp».
· «Norge skal ha verdens reneste og mest moderne prosessindustri».
· «Norge skal ha verdens mest bærekraftige skogbruk», osv.
Det er ikke ulovlig å formulere politiske mål, men når målene blir så hinsides virkeligheten som dette – i dagens økonomiske situasjon i Norge – så må det være tillatt å kalle målene et forsøk på bedrageri, kanskje som løgn. Hvorfor gjør Støre det? Hvorfor er Støre så ufattelig langt unna realitetene i Norge og verden? Jeg klarer ikke å finne noen annen forklaring enn hans ønske om å integrere Norge i EU. Blir det valgnederlag om tre år, kan jo Solberg overta – med Støre som utenriksminister.
Ellers: Også kablene til og fra de planlagte havvindområdene er blitt et problem for regjeringen. Forvirringen er komplett i de fleste partier: Skal kablene bare gå til Norge, bare til utlandet (og sokkelen) eller i alle retninger? Som jeg tidligere har vist, vil havvinden bidra til enda mer eksport av norsk vannkraft til EU, ansett hva man gjør.
