oss 100 kroner!
Vi er evolusjonært utvikla vesener. Også når det gjelder våre medfødte psykologiske tilbøyeligheter. Noen av disse er positive, andre er problematiske.
Av Trond Andresen.
Evolusjonær seleksjon gjelder ikke bare nedenfor halsen. Det som foregår i hjernen er også prega av seleksjon gjennom ti tusen generasjoner i flokker av jegere og sankere. Bevisene tårner seg opp, de konkrete plasseringene av medfødte følelser og atferdstrekk kartlegges nå mer og mer detaljert. Hvis det var slik at hjernen var en blank tavle – en formbar svamp – hvor stor er sannsynligheten for at innlæringen av en følelse skulle havne på samme sted hos alle?
(Denne er delvis basert på vennlige innspill fra Terje Bongard, som i motsetning til meg har doktorgrad på dette, og har skrevet bok om temaet, se lenger nede)
Og, hvordan i all verden lærer man en følelse? Ved å bli fortalt om den?
– Nei, sånt er i stor grad medfødt: Hvorfor synes vi små barn er søte? Hvorfor synes vi avføring lukter vondt?
Evolusjonær seleksjon har gitt oss mange prisverdige medfødte psykologiske egenskaper: empati, lojalitet, selvoppofrelse, omsorg for barn, nysgjerrighet, vennskapelighet, samarbeidsevne. Alt slikt bidro til å få overlevende etterkommere som igjen kunne få etterkommere.
Problematiske sider
Men dessverre var en del problematiske mentale trekk som vi også har med oss i dag, gunstige for å produsere etterkommere, og disse genene blei videreført. Følgende personlige egenskaper bidro til å få mange etterkommere: aggressivitet, egoisme, narsissisme (vi ønsker å bli lagt merke til), posering, grådighet, klatringsstrategier (smisk med alfaer, baksnakk dine rivaler), intriger, flokkmentalitet, få rett for enhver pris, fiendtlighet til utgruppa, manipulering og juks.
Vi har Janusansikter. Hvilket ansikt vi viser fram avhenger av hvem og hvor mange som ser din avgjørelse. Offentlig er det om å gjøre å være snill. Når ingen ser deg, er det mer vanskelig å gjøre «rett». Hva er det som er så vrient med å akseptere dette? Alle som er eldre enn 10 år vet det. Dette er felles, tverrkulturelle trekk, beskrevet i all litteratur til alle tider, og noe vi ser hver eneste dag.
Vi må gjenkjenne og motarbeide dette for å redusere effekten av denne dårlige psykologiske bagasjen, ikke bare snakke sjøltilfreds om det gode!
Det er mye ønsketenkning ute og går på dette felt. Noe som nesten alle venstreside-folk overser, er at det viktigste problemet å løse ikke er å «finne det optimale program for sosialisme». Altså slikt som «fredelig overgang eller revolusjon», «syndikalisme eller leninisme», «sosialisme i ett land eller verdensrevolusjon», «balanse mellom privat eiendom, kollektiv eiendom og statseiendom», med mere.
Jeg har sjøl som radikaler vært ganske så opphengt i slike diskusjoner, og har fremma forslag til programmer opp gjennom åra. Men i dag tror jeg ikke hva man måtte slutte seg til her, er det viktigste.
Jeg tror det aller viktigste er å spre moderne innsikt i menneskets evolusjonært utvikla mentale tilbøyeligheter, og i særlig grad de av våre innebygde mentale tilbøyeligheter som er problematiske. Med innsikt i slikt kan man lettere hindre at de fører til havari av forsøk på å skape gode samfunn.
Dette er veldig vanskelig – ikke minst for ei moralistisk venstreside som ikke vil innse forskjellen på «bør» og «er».
Ønsketenkning
Se denne omtalen av ei bok av Dag Hessen, som er biolog, og erkjenner at vi også psykologisk har en evolusjonært utvikla bagasje. Hessen er en «positiv ønsketenker». Men slikt trenger vi mindre av i dag. Vi trenger i stedet realisme angående menneskets negative evolusjonært utvikla medfødte tilbøyeligheter. Bare ved å studere dette og spre innsikt om den sida av menneskenaturen blant folk, kan vi skape et bedre samfunn.
Ønsketenking om “det gode mennesket” – uansett om våre gode sider også er innebygget og evolusjonært utvikla slik som Hessen beskriver – glir inn den romantiske tradisjonen om «den edle villmann», og mange venstreside-folks skjønnmaling av “det nye sosialistiske mennesket”, som kan bli “godt” fordi det endelig er frigjort fra kapitalismens negative sosialisering. Her er en omtale av enda en ønsketenkende bok i denne tradisjonen. Se også denne, som er mer balansert (betalingsmur).
Jeg reagerer altså på alle som skal vektlegge hvor medfødt «gode» vi er. Jeg mener man i stedet bør vektlegge menneskets betenkelige medfødte psykologiske bagasje. For å komme videre må man bli mye ærligere om menneskenaturen. Betrakt menneskesamfunnet som en hierarkisk pyramide av bavianer/sjimpanser. De sterkeste og mest ærgjerrige alfahannene og -hunnene er på toppen eller nær den. Sjøl idealister utvikler seg til karrierister og maktmennesker når de får muligheten. Uansett politisk farge. En naturlov. Dette kan bare motvirkes ved at folk er opplært til å forstå slike mekanismer. Det er de ikke i dag.
Veien til et bedre samfunn
Handle som politisk menneske på grunnlag av slik innsikt. Dropp sentimentaliteten. Dette er veien til å skape bedre samfunn.
Psykologi er jo ellers hotte greier i dag. Mediene gir hyppige råd til sine middelklasse-lesere om hvordan man skal takle diverse samlivsproblemer. Det gjør jo godt å lese om og pludre om slikt – og det er et New York-aktig statussymbol å gå til psykolog: Det viser at du er et moderne, komplisert og åndelig dypt individ. Mange liberale middelklasse-mennesker er ikke opptatte av fundamental samfunnsendring. De er mer narsissister enn de er samfunnsmennesker.
Som en motvekt til ønsketenkende tekster om menneskenaturen, anbefaler jeg denne boka: Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon:
Fra omslaget:
Hvorfor er vi sjalu? Hvorfor ofrer vi livet for egne barn, men ikke for naboens? Hvorfor er vi selvgode? Og hvorfor er vi samtidig medfølende og rause? Og hvorfor holder vi hagen i perfekt stand, men ødelegger klodens miljø? I denne boka får du en grensesprengende forklaring på hvorfor menneskene er som vi er. Hver gang vi føler eller handler, brukes en hjerne som har tre milliarder års evolusjonshistorie. Vi leker, spiller musikk, forelsker oss, kjøper burgere, ser på TV, griner, drikker, har sex og shopper – uten å være klar over at de følelsene som driver livet vårt, er arvet fra de få som var dyktige og heldige nok til å bli våre forfedre. Som resultater av evolusjonen framheves ofte egenskaper som selvgodhet, kyniske makevalgstrategier, fremmedfrykt og konkurransementalitet. Men, vi har jo også positive medfødte følelser, som raushet, samarbeidsevne og empati – følelser som blomstrer gjennom kontakt med familien, de nære vennene og kollegene. Menneskets hjerne er tilpasset et lite gruppesamfunn: inngruppa. Boka avsluttes derfor med en idé til hvordan inngruppefølelser kan bygge ekte demokrati, gjøre samfunn bærekraftige og dermed bidra til en bedre politikk.
Ja, mennesket har både positive og negative tilbøyeligheter. Jeg kritiserte tendensen til ønsketenkning i en del nyere tekster om dette – at man ensidig hausser opp menneskets positive tilbøyeligheter. Og at dette er skadelig for samfunnet fordi betydningen av de negative er sterkt undervurdert.
Noen mener at sosialpsykologi ivaretar det behovet jeg skriver om her – evolusjonspsykologi er mindre vesentlig. Men evolusjonspsykologi er ikke det samme som sosialpsykologi. Sosialpsykologi handler om gruppedynamikk, evolusjonspsykologi handler om å forstå hvilke – og virkninga av – typiske medfødte mentale trekk individene har med seg, som er evolusjonært utvikla og dermed «innebygget». Dette må man legge til grunn for å kunne utvikle en god forståelse av gruppedynamikk (som er tema i sosialpsykologien).
Sjimpanseorden i organisasjonslivet
Har du vært på styremøte i en stor organisasjon/bedrift? Eller på landsmøte i et parti? Det har jeg, en del ganger. Og der kan man observere alle slags manøvrer, intriger, pos(isjon)ering og innlegg som kan forstås ut fra relasjoner og dynamikk i et “sjimpanse-hierarki”. Og som fører til skadelige utfall og beslutninger, til og med der hvor korrekt informasjon foreligger og er blitt framlagt i forsamlinga som skal fatte vedtak.
Mange kjenner nok igjen slikt som dette:
• Hvilken vei blåser vinden? Ønsker jeg å kjempe for noe som er riktig men uansett vil tape?
• Bør jeg støtte det gode innlegget fra han der som åpenbart er lite likt av alfahannene
(-hunnene) og deres smiskere/medløpere?
• Hva er mine egne framtidsutsikter hvis jeg tar kampen for det upopulære standpunktet?
• Hvilke alfa-skikkelser bør jeg jobbe med for at de skal like meg, og hvordan?
• Hvilken flokk/undergruppe bør jeg søke tilhørighet til?
• Hvilke mote-ord bør jeg benytte? Hvordan bør jeg snakke?
• Hvordan bør jeg kle meg?
Ape-instinktene i full utfoldelse. Evolusjonært hard-wired i oss. Med svære negative samfunnskonsekvenser mange ganger, fordi disse tilbøyelighetene er sterkere blant mennesker som har oppnådd maktposisjoner – også i land som hevder de er på en sosialistisk kurs (eksempler på forfall og kollaps der, er tallrike).
Noen peker på de angivelig så fredelige dvergsjimpansene (bonoboene) for å tilbakevise at primatene (oss inkludert) har problematiske innebygde mentale tilbøyeligheter. «Bonobo-romantikk» er en vanlig skanse i debatten for ønsketenkere. Motforestillinger og bokomtale her.
For å oppsummere:
Et godt demokrati benytter seg av sosial kontroll gjennom synlighet. Ved å åpent erkjenne Janusansiktet vi bærer på, kan vil tøyle våre betenkelige mentale tilbøyeligheter. «Ja, jeg vet at jeg er like ille som deg, men slikt kan jeg ikke praktisere når dere ser meg». Nepotisme og korrupsjon holdes i sjakk.
Bare ved å vektlegge også de problematiske sidene ved menneskenaturen kan vi overvinne den negative virkningen av disse, og dermed gjøre andre og bedre samfunn mulige. Evolusjonspsykologi bør inn i pensum på videregående – en del av vår allmenndannelse.
