oss 100 kroner!
Om hvorfor Norge ikke kan signere FN-traktaten for forbud mot atomvåpen.
Av Terje Alnes.
NATOs trussel om å bruke atomvåpen har vært «en bunnplanke» i norsk forsvarspolitikk. Dette står å lese i artikkelen «Utsettelsen av utslettelsen: NATOs atomvåpen i 70 år», der Johannes Gullestad Rø, førsteamanuensis ved Forsvarets Høyskole, foretar en gjennomgang av NATOs atomvåpenstrategi.
Muligheten for utslettelse
NATO har fra første øyeblikk, dvs. fra alliansen ble stiftet 4. april 1949, vært klar på at atomvåpen er til for å kunne brukes. I NATOs første strategidokument står det at alliansen skulle «insure the ability to carry out strategic bombing promptly by all means possible and with all types of weapons, without exceptions». Det betyr at et sovjetisk angrep kunne bli besvart med atomvåpen.
Bakteppet var at Sovjetunionen etter 2. verdenskrig ble regnet for å være overlegen NATO-landene når det gjaldt konvensjonelle våpen. For NATO ble derfor atomvåpnene sett på som en sikkerhetsgaranti. Samtidig var atombombens ødeleggelseskraft så voldsom at nyttekalkyler i forbindelse med krigføring ble absurde. Å bruke atomvåpen kunne true staters fortsatte eksistens.
«Hvis NATOs meritter først skal markeres, er den 70 år lange utsettelsen av utslettelsen den viktigste.»
Johannes Gullestad Rø
Muligheten for utslettelse, eller gjensidig utslettelse, preget forholdet mellom NATO og Sovjetunionen gjennom hele den kalde krigen. Fra midten av 1950-tallet og utover hadde begge parter så store arsenal av atomvåpen at de kunne gjengjelde et atomangrep. Tilstanden ble betegnet som Mutually Assured Distruction, passende forkortet MAD. Prisen for å gå til krig ble regnet som for høy. Den britiske utenriksministeren Harold Macmillan sa i 1955 at krig var en «absurd option».
Atomkrig likevel en mulighet
Muligheten for en atomkrig var likevel ikke avskrevet. NATOs strategiske og operative planlegging viser at atomkrig var et aktuelt politisk instrument. Muligheten for et kjernefysisk slag var med i de strategiske vurderingene.
I 1962 hadde USA planene klare for et angrep som ville involvere 3.423 atomvåpen, med estimerte dødstall på 300 millioner mennesker! Helt frem til 1990-tallet satt forsvarsintellektuelle i USA og reflekterte over atomkrig som politisk instrument.
Den kalde krigen, og Koreakrigen, gjorde at forsvarsbudsjettene bulte. I 1953 brukte USA 17,8 % av BNP på det militære. I 1960 produserte landet 600 atomvåpen i måneden. NATOs doktrine om «massivt svar» impliserte at atomvåpen ville spille en avgjørende rolle ved en eventuell krig. Ved det minste tegn til utfordring skulle NATO gjengjelde med uovertruffen ødeleggelseskraft.
Atomvåpen i Vest-Europa
At NATO planla for å gjengjelde et angrep i liten skala med atomvåpen, når dette sannsynligvis ville bety en liknende salve i retur, skapte et troverdighetsproblem. Utover på 1950-tallet var det klart at sovjetiske raketter kunne nå amerikanske storbyer. Det betydde at den amerikanske presidenten måtte ofre millioner av amerikaneres liv for en liten krenkelse av Vest-Europas territorium. Det skapte et troverdighetsproblem.
I 1957 ble det etablert ordninger der atomvåpen ble integrert i allierte lands styrker, dvs. at amerikanske atomvåpen ble utplassert i NATO-land i Europa.
Fleksibelt svar
Mot slutten av 1950-tallet oppsto likevel et behov for større operativ fleksibilitet, avskrekkingen ville fremstå med mer troverdighet hvis gjengjeldelsen på et mulig sovjetisk angrep stod i rimelig forhold til angrepets art.
Enkelt sagt betydde dette at muligheten for å snuble inn i en atomkrig virket mer troverdig enn at NATO ville spasere inn i den med åpne øyne! Uansett ble risikoen for en fullskala atomkrig redusert. Alternativet med at NATO ville bruke atomvåpen først ble ikke forlatt, men nøyaktig når terskelen for bruk av atomvåpen ble overskredet ble ikke nærmere spesifisert.
Skulle doktrinen om fleksibelt svar ha troverdighet innebar den at NATO-landenes konvensjonelle styrker måtte rustes opp. Utover på 1970-tallet ledet USA an i en enorm satsing på konvensjonell militærteknologi. Fremskritt innen satellitt og robot-teknologi førte til utviklingen av konvensjonelle presisjonsvåpen.
Norge og atomvåpen
I det store og hele har Norge sluttet lojalt opp om NATOs atomvåpenstrategier, og hele tiden akseptert NATOs avhengighet av atomvåpnenes avskrekkende effekt. Noen reservasjoner har vi likevel gjort: Både basepolitikken, reservasjon mot å lagre atomvåpen i Norge (Gerhardsen i 1957) og anløpspolitikken (Bratteli-doktrinen fra 1975), viser dette. Likevel har vi akseptert å være «under atomparaplyen» til NATO.
Avvisningen av taktiske atomvåpen på norsk jord, sammen med anløpspolitikken, som forutsatte at allierte lands fartøy ikke hadde atomvåpen om bord, opprettholdt bildet av Norges «jomfruelighet» som medlem av atomalliansen NATO.
Til tross for dette lå trusselen om å gjengjelde et sovjetisk angrep altså som «en bunnplanke» i norsk forsvarspolitikk under hele den kalde krigen.
Vi bidro indirekte til å støtte opp om atomvåpenpolitikken ved navigasjon, flyplasser, lagringskapasitet og etterretning. Norge hadde både et luftvernsystem og et bakke-luft system som kunne utstyres med atomladninger. Norsk personell deltok i et apparat som kunne utføre kjernefysiske angrep, og norsk myndigheter aksepterte installasjoner som var sentrale for bruk av atomvåpen.
Norge sier nei til forbud
I juli 2017 ble FN-traktaten for forbud mot atomvåpen vedtatt, da 122 stater stemte for avtalen. 50 stater signerte forbudet allerede første dagen.
I september 2017 kom NATOs råd med en enstemmig uttalelse der det står at traktaten «disregards the realities of the increasingly challenging international security environment.» Ingen NATO-land har derfor sluttet seg til traktaten.
I en utredning fra Utenriksdepartementet fra oktober 2018 heter det at en eventuell norsk tilslutning til traktaten vil innebære «folkerettslige forpliktelser som ikke ville vært forenlige med de politiske forpliktelsene vi har påtatt oss gjennom NATO.»
Sagt på en annen måte: Så lenge Norge er med i NATO kan vi ikke signere et forbud mot atomvåpen.
Pentagons nye atomstrategi
Istedenfor forbud og destruksjon av atomvåpnene legges det tvert imot planer for å gjøre atomvåpen anvendelige – ja, NATO arbeider med en modernisering av atomvåpenarsenalet, slik at kjernevåpen lettere kan integreres med konvensjonelle våpen.
I dokumentet «Nuclear Posture Review» fra det amerikanske forsvarsdepartementet står det (s. 4):
«USA vil opprettholde og erstatte sin kjernefysiske kapasitet, modernisere NC3 (dvs. den kjernefysiske kommando, kontroll og kommunikasjon), og styrke integrasjonen av nukleær og ikke-nukleær militærplanlegging … USA vil koordinere integreringsaktiviteter med allierte som står overfor atomvåpentrusler og undersøke mulighetene for ytterligere alliert byrdefordeling av det nukleære avskrekkingsoppdraget.»
F-35 kampflyene, som Stortinget enstemmig har gått til innkjøp av, er laget for å kunne frakte atomvåpen, og de spiller en viktig rolle i moderniseringen av det amerikanske atomvåpenprogrammet. At vi skal betale anslagsvis 268,1 milliarder 2017-kroner (kilde: regjeringen.no) for hele kampflyprogrammet er prisen for den byrdefordelingen amerikanerne krever av oss.
I dokumentet (s. 8) står det om F-35 flyene:
«Vi er forpliktet til å oppgradere DCA («dual capable aircraft») med atomvåpen-kapable F-35-fly. Vi vil samarbeide med NATO for å sikre – og forbedre når det trengs – beredskapen, overlevelsesevnen og den operativ effektiviteten til DCA stasjonert i Europa.»
Kjøpet av de 52 F-35 kampflyene ble etterfulgt av etablering, og nylig utvidelse, av amerikanske militærbaser i Norge. Nå bygger amerikanerne en ny spionradar i Vardø. Globus-systemet sender data direkte til U.S. Strategic Command, som har ansvar for bruk av atomvåpen.
Aldri har Norge i en slik grad latt seg (mis)bruke i den amerikansk atomvåpenstrategien.
Kilder:
«Utsettelsen av utslettelsen: NATOs atomvåpen i 70 år», Internasjonal politikk nr. 1 2019, «Utredning om Traktaten om forbud mot kjernevåpen (Forbudstraktaten)», regjeringen.no 09.10.18, «Nuclear Posture Review», Office of the Secretary of Defence, februar 2018.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.
