oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Del 7 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
«Grønn vekst» er tidas moteord. Det går alle politikere inn for. Økonomien skal fortsette å vokse, men fra nå av på en «grønn» måte. For fortsatt vekst, det må vi ha. Det er heva over enhver diskusjon i etablerte politiske kretser. Men om veksten skal være «grønn», må menneskeheten legge beslag på stadig mindre av Jordas fornybare ressurser. Å tro at dette kan forenes med evig økonomisk vekst er å tro på julenissen.
Hva menes egentlig med grønn vekst? Per Espen Stoknes, MDG-politiker, iherdig talsmann for grønn vekst, forsker ved BI og en av forfatterne av Agenda-rapporten Grønn vekst for framtida, prøver å gi en presis definisjon i boka Grønn vekst (Tiden, 2020). To sentrale begrep er brutto nasjonalprodukt, BNP, som er totalverdien av alle varer og tjenester levert i landet i et gitt år, og det økologiske fotavtrykket, ØF (engelsk: ecological footprint).
Det økologiske fotavtrykket
Begrepet er utvikla av Global Footprint Network (GFN). Enkelt sagt uttrykker det hvor store fornybare naturressurser som kreves for å produsere de produktene og tjenestene som en person trenger for å opprettholde livet med sitt faktiske forbruksmønster, gjerne målt i ha (1 ha = 1 hektar = 10 dekar = 10 mål). Tilsammen seks faktorer inngår: dyrka mark, beitemark, skog som er kultivert, fiske, karbonutslipp og utbygd landareal.
Figur 1. Det globale økologiske fotavtrykket (rød kurve) og biokapasiteten (blå kurve) i antall hektar pr person fra 1961 til 2018. Det skraverte feltet viser underforbruk (grått) og overforbruk (rødt). Kilde: Global Footprint Network.
I 2018 var ifølge Figur 1 det økologiske fotavtrykket i verden 2,77 ha pr person, mens biokapasiteten hadde sunket til bare 1,58 ha pr person, etter en jamn nedgang iallfall siden 1961. Biokapasiteten uttrykker hvor mange hektar hver person ville hatt til disposisjon dersom alt Jorda produserte hadde blitt forbrukt. Menneskehetens totale økologiske fotavtrykk i 2018 var derfor 1,75 ganger større enn det Jordas økosystemer produserer (1,75 = 2,77 delt på 1,58). Dvs for å dekke menneskehetens faktiske forbruk i 2018 uten å tære på ressursene ville vi trengt 1,75 jordkloder.
I 2020 publiserte IPCC rapporten Climate Change and Land som dokumenterer i hvor stort omfang naturen er påvirka av menneskelig aktivitet og hvilke følger det har for klimaet.
Figur 2. Av Jordas totale isfrie landareal var i 2015 72 % omdanna, degradert eller ødelagt på grunn av menneskelig aktivitet (rød = infrastruktur 1 %, gul = dyrka mark 12 %, grønn = beitemark 37 %, blå = plantasjer og skogsdrift 22 %, rød = relativt uberørt 28 %). Kilde: Tillempa fra IPCC (2020) Climate Change and Land .
Det er skremmende at én eneste biologisk art, homo sapiens, har omdanna hele 72 % av jordas landareal, men enda mer skremmende er det hvor raskt biokapasiteten synker. Den er nesten halvert siden 1960. I løpet av 24 år, fra 1992 til 2015, ble 22 % av den beboelige delen av jordoverflata merkbart omdanna, først og fremst fra skog til landbruk, ifølge en rapport fra University of Cincinnati.
FNs naturpanel IPBES dokumenterer i sin rapport fra 2019 hvor totalt uansvarlige kapitalkreftene og verdens ledende politikere har vært i å ta vare på naturen, trass i at de ødeleggende virkningene av en vettlaus bruk av naturen har vært kjent i hundrevis av år. Rapporten slår fast at ca 25 % av alle arter er trua og at 1 million av dem allerede står i fare for å dø ut, mange i løpet av noen tiår. Den vikigste driveren for denne utviklinga er endringer i bruken av land og hav, som sjølsagt i stor grad skyldes økonomisk aktivitet. Solberg-regjeringas pressemelding 6. mai 2019 om rapporten viste overhodet ingen forståelse av at naturødeleggelsene og de truende framtidsperspektivene som følge av enda mer ødelagt natur er en direkte konsekvens av den økonomiske veksten.
Med så dystre perspektiv er det nesten ufattelig at det primære målet fortsatt er økonomisk vekst, trass i at det ikke finnes overbevisende dokumentasjon på at dette kan skje uten fortsatte naturødeleggelser. Det rasjonelle målet ville jo vært: sett alle kluter til for å hindre ytterligere naturødeleggelser og for å gjenopprette tidligere svekka eller ødelagt natur, og la ønsket om økonomisk vekst komme i andre rekke. Men slik er det ikke. Vi ser daglig at hensynet til økonomisk aktivitet vinner, enten det gjelder olje og gass, vindturbiner, næringsarealer, privatbilisme og veibygging, hyttebygging eller industrilandbruk. Naturen er nesten alltid taperen, og ingen politiker ser ut til å innse at menneskeheten er på taperlaget. Det er grunn til å spørre om det bare er dumskap, eller om det skyldes mer djuptliggende årsaker. Det kommer jeg tilbake til i seinere innlegg i denne serien.
Figur 3. Najonale økologiske fotavtrykk i 2007 i globale hektar pr person. Kilde: Jolly Janner, Wikimedia Commons.
Ressursforbruket pr person er som så mye annet i verden, ekstremt skeivt fordelt. Som det framgår av Figur 3, er det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket til en person i USA ca 6 ganger så høyt som biokapasiteten og ca 10 ganger så høyt som i de fattigste landene i Afrika og Asia. For Norge tilsvarer fotavtrykket pr person mellom 3 og 4 jordkloder dersom alle i hele verden skulle hatt vårt forbruksmønster, omtrent dobbelt så høyt som det globale gjennomsnittet. Legg merke til at det bare er i de blå landene i kartet – storparten av Afrika, India, Pakistan, Afghanistan og noen flere land i Søramerika og Asia – at det økologiske fotavtrykket ligger under biokapasiteten.
Grønn vekst ifølge Per Espen Stoknes
Stoknes innfører begrepet ressursproduktiviteten (RP) som er forholdet mellom brutto nasjonalprodukt (BNP) og det økologiske fotavtrykket pr person (ØF), altså RP = BNP/ØF. Grovt sagt er RP et mål på hvor mye natur som kreves for å produsere dette BNP. Høy RP betyr da at BNP er stort sammenlikna med det økologiske fotavtrykket, noe som sjølsagt er gunstig. Stoknes sier: Den økonomiske veksten er grønn dersom ressursproduktiviteten har større relativ vekst enn BNP (s 173). (Relativ vekst er veksten i en periode delt på verdien i starten av perioden. Om f.eks. BNP = 200 i en eller annen enhet og har økt til 206 etter et år, er veksten 6 og den relative veksten 6/200 = 0,03 = 3 %.)
Her flimrer det sikkert for mange. Men anta at BNP øker med 3 % og ressursproduktiviteten RP øker med 5 % i et gitt år. Det tilsvarer «grønn vekst» ifølge Stoknes, siden BNP øker raskere enn RP. Men hva skjer da med det økologiske fotavtrykket? Det krever litt matematikk som jeg dropper. Heller et enkelt eksempel.
La oss fortsatt anta BNP = 200 og ØF = 2, dvs RP = 200/2 = 100. Etter ett år er BNP = 206 (3 % vekst) og RP = 105 (5 % vekst). Men siden RP = BNP/ØF, gir det 105 = 206/ØF. Det innebærer at ØF = 1,96 fordi 206/1,96 = 105. Altså har ØF avtatt fra 2 til 1,96. Det illustrerer det allmenne resultatet: Veksten er bare grønn dersom det økologiske fotavtrykket avtar, uansett om BNP øker eller minker. Stoknes roter det til i boka, men konklusjonen er ikke til å rokke. Det eneste som teller, er om det økologiske fotavtrykket øker eller minker. Hva som skjer med BNP spiller egentlig ingen rolle for om veksten er grønn eller ikke.
Det overordna målet – å minske det økologiske fotavtrykket
Det overordna politiske målet må derfor være å redusere det økologiske fotavtrykket. Spørsmålet om vekst må komme i andre rekke. Dette er det stikk motsatte av målet for tilhengerne av «grønn vekst». For dem er fortsatt vekst det overordna målet – som det alltid har vært – det gjelder bare å skifte farge på veksten fra brun til grønn.
Definisjonen på grønn vekst er rimelig siden BNP er et reint verdimål, så og så mange kroner eller dollar, og er ikke noe mål på om tilstanden til naturen blir bedre eller verre. Det økologiske fotavtrykket er derimot et mål på naturforandringer og måles i antall dekar natur som produksjonen krever eller antall tonn materie som omsettes pr år i produksjonen.
Å gjenopprette ødelagt natur (engelsk: land restoration) går ut på å fornye og gjenopprette svekka, skadd eller ødelagt natur eller økosystemer. Dette er blant de aller viktigste tiltakene for å bekjempe natur- og miljøkrisa og er også et effektivt klimatiltak. Det er slike politiske mål vi trenger. En nettside drevet av UNCCD (United Nations Convention to Combat Desertification) gir mye kortfatta informasjon.
Kanskje kan virkelig grønn vekst, dvs minkende økologisk fotavtrykk, være mulig i noen år framover selv med økende BNP, ved tiltak som planene om «grønn vekst» er fulle av – resirkulering, energiøkonomisering, erstatte fossil energi med vind- og solenergi, skogplanting, karbonfangst, osv. Men tilhengerne av «grønn vekst» ser grønn vekst som en langsiktig løsning. OECD skriver f.eks. at grønn vekst vil «generere inkluderende økonomisk vekst på kort sikt samtidig som vi løser klimautfordringa på lengre sikt» (Investing in Climate, Investing in Growth, OECD 2017).
Utviklinga går den gærne veien. Om vi skal unngå en varig og uopprettelig naturkrise, er det tvingende nødvendig å redusere det globale økologiske fotavtrykket raskt og kraftig. Det er de rike landene i Nord som først og fremst må redusere og som må gå i spissen for å skjære ned. De må skjære ned så mye at det blir rom for økonomisk utvikling i landene i Sør samtidig som det globale fotavtrykket minker. Å gjennomføre dette samtidig som den økonomiske veksten skal øke, ser ut som en kabal som ikke kan gå opp.
Tilhengerne av «grønn vekst» spiller hasard med naturen som innsats
Vi må kreve av tilhengerne av «grønn vekst» at de legger fram konkrete, etterprøvbare teoretiske analyser som viser at grønn vekst faktisk lar seg gjennomføre i det lange løp. Det er lett nok å sjonglere med vekstprosenter og ambisiøse planer om ressurs- og energiøkonomisering. Men de må faktisk vise helt konkret at en økonomi med vedvarende vekst på vilkårlig lang sikt samtidig kan redusere det økologiske fotavtrykket. Det holder ikke med analyser med ei tidsramme på f.eks. fram til 2050. Tida stopper ikke der. De må ha et tidsperspektiv som ikke er avgrensa.
Det har tilhengerne av «grønn vekst» ikke klart, som neste innlegg vil dokumentere. Derfor spiller de hasard med framtida for både menneskene og tusener eller millioner av andre arter på Jorda. Det er et hasardspill som kan sammenliknes med å spille i kasinoene i Las Vegas. Du kan nok hale inn en og annen gevinst. Men systemet er rigga slik at du garantert taper i det lange løp.
Jason Hickel, en økonomisk antropolog som jeg skal komme tilbake til i neste innlegg, skriver at «om de rike landene skal holde seg innafor rammene for et trygt og rettferdig handlingsrom, kreves det at de gir opp vekst som politisk mål og skifter til post-kapitalistiske modeller» (J. Hickel, 2019: Is it possible to achieve a good life for all within planetary boundaries?).
Du vil finne alle de publiserte delene i denne serien ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
