NATO-seier for Moxnes – og for NATO

0

Rødt-leder Bjørnar Moxnes fikk med seg et flertall på 25 i partiets landsstyre til støtte for et vedtak om at Rødt «ikke har noe ønske om å melde Norge ut av NATO i morgen».

Avisa Klassekampen skriver:

Med 25 stemmer har landsstyret gitt Moxnes støtte og vedteke ein fråsegn som seier at Raudt er imot norsk Nato-medlemskap, men at det samstundes vil vere «sikkerhetspolitisk uansvarlig å gå inn for at Norge, med et nedbygd nasjonalt forsvar, skulle stå alene i morgen».

Vidare slår fråsegna fast at Raudt vil byggje opp att Noreg sin nasjonale forsvarsevne og jobbe for ei nordisk forsvarsallianse.

Sentralstyremedlem Synne Bjørbæk fra Bodø mener at Moxnes har bidratt til å skape usikkerhet om NATO-standpunktet til Rødt. Hennes motforslag fik 16 av landsstyrets stemmer.

Klassekampen skriver videre:

Moxnes viser på si side til Raudt sitt prinsipprogram, som seier at Raudt vil melde Noreg ut av Nato, men at partiet «ikkje vil legge landet forsvarsløst for den første og beste stormakt som ønsker å ta kontroll over våre ressursar med makt».

Landsstyremedlem i Raudt Ole Marcus Mærøe var ein del av mindretalet under helgas landsstyremøte.

Han seier at han er usamd med partileiarens forståing av Raudt sitt prinsipprogram.

– Eg sat sjølv i komiteen som skreiv prinsipprogrammet, og har aldri forstått det slik at Nato bidreg til Noreg sin tryggleik. Snarare tvert imot, seier han.

Illusorisk politikk

Rødts partileder hevder altså at NATO bidrar til Norges sikkerhet. Hvor har han det fra? Når ble det et rådende syn i partiet Rødt? Vi tilbyr spalteplass på steigan.no for den som kan vise oss hvor i Rødts programmer og utredninger dette synet er underbygd.

Videre forstår vi nå Rødts standpunkt dit hen at partiet vil vente med utmelding av NATO til Forsvaret er blitt styrket. Rødt vil da antakelig gjøre det gjennom økte bevilgninger til Forsvaret?

Men problemet for Moxnes og flertallet i Rødt er at det norske forsvaret er en integrert del av NATO. Det finnes ikke noe separat norsk forsvar som kan «styrkes». Bevilgninger til Forsvaret er bevilgninger til NATO. Skal Rødt konkurrere med Høyre om hvem som kan bevilge mest penger til det norske NATO-militæret?

Det vil i så fall vekke stor begeistring hos Nammo, Kongsberg Gruppen og Raytheon.

Tidligere nestleder: «Tragisk», «ikke det Rødt jeg kjenner»

I et innlegg på Facebook skriver tidligere nestleder i Rødt Marielle Leraand:

«Dette her er bare tragisk.

Her bidrar Rødt til å formidle den forestillinga som gjentas i norsk offentlighet gang på gang, om at Norge blir sikkerhetspolitisk tryggere av å være med i NATO.

Og klart folk i dette landet ikke mener noe annet, når nå sjøl Rødt ser på det som «sikkerhetspolitisk uansvarlig» for Norge å stå alene uten et NATO-medlemskap i ryggen.

For de som måtte ha glemt det:

NATO har brutt Folkeretten to ganger: i bombinga av Jugoslavia i 1999 og i bombinga av Libya i 2011.

Norge deltok i begge disse folkerettsstridige bombekrigene.

Er det «sikkerhetspolitisk uansvarlig» overfor ANDRE land i verden at Rødt nå mener at vi ikke kan melde Norge ut av NATO?

Norge har vært «en god alliert», eventuelt en nyttig idiot, for USA, i SAMTLIGE av USAs kriger etter 1991.

Det er altså en viss hast i det å jobbe for å få Norge ut av NATO. Vi bidrar definitivt ikke som noen «fredskraft» i denne krigsalliansen, for de som hadde noen illusjoner om det.

Eller tenker man bare at i pur egeninteresse så tjener det Norges sikkerhet på kort eller lengre sikt at vi er medlem av NATO?

Det Rødt jeg kjenner har nemlig IKKE sett på NATO som noen sikkerhetsgaranti for Norge, snarere tvert imot. NATO blir i alle andre deler av Rødts programmer analysert som å være en TRUSSEL mot Norges sikkerhet. Det å være medlem i NATO, ØKER faren for krig på norsk jord.

Men nå har altså Bjørnar Moxnes sin nytale vunnet terreng i Rødt og neste skritt er vel å vinne landsmøtet for denne forståelsen av hva NATO representerer…»

USA og Forsvaret lyktes med kampanjen for å kastrere Rødt

I vår har vi opplevd en kampanje som vi tror må være uten sidestykke i norsk pressehistorie. I det ytre har kampanjen tatt preg av voldsomme og langvarige angrep på steigan.no, men som vi har pekt på har vi ikke vært hovedmålet for denne kampanjen.

Man har slått på skjækene (steigan.no) og ment mærra (Rødt og NATO-motstanden på Stortinget).

Det opprinnelige initiativet til denne kampanjen stammer fra amerikansk etterretning og utenriksdepartementet i USA. Derfra tok Forsvaret Forskningsinstitutt ballen, og spilte den videre til Faktisk.no.

Utgangspunktet for kampanjen er et dokument fra USAs UD med tittelen Pillars of Russia’s Disinformation and Propaganda Ecosystem. Neste ledd i kjeden Eskil Grendahl Sivertsen, ekspert i psykologiske operasjoner fra Forsvarsdepartementet og UD og spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Han kontaktet Faktisk.no og fikk dem til å lage en artikkel basert på tankegangen fra USAs UD: Russland sprer desin­for­masjon ved hjelp av store nettverk. På denne invitasjonen svarte Faktisk.no med et bestillingsverk rettet først og fremst mot steigan.no: Slik spres russisk propaganda i norske alternative medier. 

Og da var kjøret i gang. Det hevdes for eksempel at undertegnede og steigan.no «støtter Russland og invasjonen i Ukraina», enda vi fra første dag har tatt avstand fra både invasjonen og krigen. Fakta spiller ingen rolle, og som for enhver inkvisisjon er det slik at hensikten helliger middelet. Blodtåka i mediene ble så voldsom at nesten alle vanlige journalistiske prinsipper ble kastet til side. Mediene er feige, de tør aldri å gå i klinsj makta, men de elsker å jakte i flokk.

Og dermed kom turen til Rødt, først ved partisekretær Benedikte Pryneid Hansen og til slutt ved partileder Bjørnar Moxnes (og innimellom med gamle partikadre som Jørn Magdahl og Torstein Dahle). Som i alle gode heksejakter fant de noen å ekskommunisere, nemlig steigan.no og undertegnede. De gjorde med andre ord den jobben som var forventet av dem.

Målet har vært å disiplinere Rødt og knekke ryggen på enhver motstand mot NATO og krigspolitikken

NATO hadde på forhånd lykkes i å utrydde mesteparten av det som var igjen av fredsfraksjonen i SV. Nå blir SV også et NATO-parti og flertallet i landsstyret stemte for å sende våpen til Ukraina og slik sørge for at det ukrainske folket kan blø enda en stund til som ledd i USAs overordnede strategi mot Russland.

Dermed hadde Rødt muligheten til å stå igjen som den eneste utenrikspolitiske opposisjonen i Stortinget.

Det ville makthaverne hindre. Først fikk de gjennom Zelenskijs PR-show Rødts stortingsgruppe sammen med resten av nasjonalforsamlinga til å hylle en statsleder som nylig forbød samtlige opposisjonspartier i Ukraina, ikke minst de sosialistiske, som har forbudt bruken av alle minoritetsspråk og som har sørget for at det i Ukraina er forbudt å kritisere nazisten Stepan Bandera.

Men det endelige knefallet manglet.

Det kom på landsstyremøtet i Rødt i helga.

Fra nå av har Rødt kapitulert som fredsparti og meldt seg til tjeneste for NATO. (Riktignok med en forsikring om at en gang i ei heller uklar framtid skal partiet bidra til å melde Norge ut av NATO. Det skal bare bevilge mye mer penger til NATO-forsvaret først.)

Dermed skulle alt være duket for en plass for Moxnes i ei ny Ap-regjering etter neste stortingsvalg.

Forrige artikkelMillioner av briter har ikke råd til nok mat
Neste artikkelDet økologiske fotavtrykket må minskes
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).