oss 100 kroner!
Av Jacques Baud, tidligere oberst i den sveitsiske generalstaben.
Jacques Baud var tidligere oberst i generalstaben i Sveits, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner designet og ledet han den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for kampen, i NATO, mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina.
I en artikkel i tre deler analyserer han opptakten til krigen og krigsutbruddet. Første del har vi publisert her: Krigen i Ukraina kunne ha vært unngått. Del to er her: Krigen var et resultat av en politisk prosess. Dette er tredje og siste del. Artikkelen er oversatt av Derimot.no.
Som tidligere yrkesaktiv innenfor etterretningen er det første som slår meg det totale fraværet av vestlige etterretningstjenester i representasjonen av situasjonen det siste året. I Sveits har tjenestene blitt kritisert for ikke å ha gitt et riktig bilde av situasjonen. Faktisk ser det ut til at i hele den vestlige verden har etterretningstjenester blitt overkjørt av politikerne. Problemet er at det er politikerne som bestemmer — den beste etterretningstjenesten i verden er ubrukelig hvis beslutningstakeren ikke lytter. Dette er hva som har skjedd under denne krisen.
Når det er sagt, mens noen etterretningstjenester hadde et veldig nøyaktig og rasjonelt bilde av situasjonen, hadde andre tydeligvis det samme bildet som ble formidlet av våre medier. I denne krisen spilte tjenestene til landene i det «nye Europa» en viktig rolle. Problemet er at jeg av erfaring har funnet ut at de er ekstremt dårlige på analytisk nivå – doktrinære, de mangler den intellektuelle og politiske uavhengigheten som er nødvendig for å vurdere en situasjon med militær «kvalitet». Det er bedre å ha dem som fiender enn som venner.
For det andre ser det ut til at politikerne i enkelte europeiske land bevisst har ignorert tjenestene deres, for å svare ideologisk på situasjonen. Det er derfor denne krisen har vært irrasjonell fra begynnelsen. Det skal bemerkes at alle dokumentene som ble presentert for offentligheten under denne krisen ble presentert av politikere basert på kommersielle kilder.
Noen vestlige politikere ønsket åpenbart at det skulle være en konflikt. I USA var angrepsscenarioene som ble presentert av Anthony Blinken for Sikkerhetsrådet kun et produkt av fantasien til et Tiger Team som jobbet for ham – han gjorde akkurat som Donald Rumsfeld gjorde i 2002, som «omgikk» CIA og andre etterretningstjenester som var mye mindre selvhevdende om irakiske kjemiske våpen.
Den dramatiske utviklingen vi er vitne til i dag har årsaker som vi visste om, men nektet å se:
• på det strategiske nivået: utvidelsen av NATO (som vi ikke har behandlet her); • på politisk nivå: den vestlige avvisningen av å implementere Minsk-avtalene;
• og operasjonelt: de kontinuerlige og gjentatte angrepene på sivilbefolkningen i Donbas de siste årene og den dramatiske økningen i slutten av februar 2022.
Med andre ord kan vi naturligvis beklage og fordømme det russiske angrepet. Men VI (det vil si: USA, Frankrike og EU i spissen) har lagt forholdene til rette for at en konflikt kan bryte ut. Vi viser medfølelse for det ukrainske folket og de to millioner flyktningene. Det er greit. Men hvis vi hadde hatt et fnugg av medfølelse med det samme antallet flyktninger fra den ukrainske befolkningen i Donbas, massakrert av sin egen regjering og som søkte tilflukt i Russland i åtte år, ville sannsynligvis ingenting av dette ha skjedd.
Siviledødsfall forårsaket av aktiv fiendskap i 2018-2021, per territorium:
| I territoriet kontrollert av de selverklærte «Republikkene» | I regjerings-kontrollert territorium | I “ingen-mannsland” | Totalt | Reduksjon i forhold til året før, i prosent | |
| 2018 | 128 | 27 | 7 | 162 | 41.9 |
| 2019 | 85 | 18 | 2 | 105 | 35.2 |
| 2020 | 61 | 9 | 0 | 70 | 33.3 |
| 2021 | 36 | 8 | 0 | 44 | 37.1 |
| Total | 310 | 62 | 9 | 381 | |
| Prosent | 81.4 | 16.3 | 2.3 | 100.0 |
Som vi ser, var over 80% av ofrene i Donbas, som resultat av bombingen til den ukrainske hæren. I årevis forble Vesten tause om Kiev-regjeringens massakre på russisktalende ukrainere, uten å en gang forsøke å legge press på Kiev. Det var denne tausheten som tvang Russland til å agere. [Kilde: “Conflict-related civilian casualties,“ United Nations Human Rights Monitoring Mission in Ukraine.]
Hvorvidt begrepet «folkemord» gjelder for overgrepene som folket i Donbas lider er et åpent spørsmål. Begrepet er generelt forbeholdt tilfeller av større omfang (Holocaust, etc.). Men definisjonen gitt av folkemordskonvensjonen er sannsynligvis bred nok til å gjelde denne saken. Juridisk lærde vil forstå dette.
Det er klart at denne konflikten har ført oss inn i hysteri. Sanksjoner ser ut til å ha blitt det foretrukne verktøyet i vår utenrikspolitikk. Hvis vi hadde insistert på at Ukraina skulle overholde Minsk-avtalene, som vi hadde forhandlet fram og støttet, ville ingenting av dette ha skjedd. Vladimir Putins fordømmelse er også vår. Det nytter ikke å sutre etterpå – vi burde ha handlet tidligere. Imidlertid har verken Emmanuel Macron (som garantist og medlem av FNs sikkerhetsråd), Olaf Scholz eller Volodymyr Zelensky respektert sine forpliktelser. Til slutt er de virkelige taperne de som ikke har noen stemme.
Den europeiske union var ikke i stand til å fremme gjennomføringen av Minsk-avtalene – tvert imot, de reagerte ikke da Ukraina bombet sin egen befolkning i Donbas. Hadde de gjort det, hadde ikke Vladimir Putin trengt å reagere. Fraværende fra den diplomatiske fasen, utmerket EU seg med å fyre opp under konflikten. Den 27. februar gikk den ukrainske regjeringen med på å innlede forhandlinger med Russland. Men noen timer senere vedtok EU et budsjett på 450 millioner euro for å levere våpen til Ukraina, noe som kastet bensin på bålet. Fra da av følte ukrainerne at de ikke trengte å komme til enighet. Azov-militsen i Mariupol sin motstand førte til og med til en økning på ytterligere 500 millioner euro til våpen.
I Ukraina, med velsignelse fra de vestlige landene, er de som er for forhandling eliminert. Dette er tilfellet med Denis Kireyev, en av de ukrainske forhandlerne, myrdet 5. mars av den ukrainske hemmelige tjenesten (SBU) fordi han var for positiv til Russland og ble ansett som en forræder. Den samme skjebnen rammet Dmitrij Demyanenko, tidligere nestleder for SBUs hoveddirektorat for Kiev og dens region, som ble myrdet 10. mars fordi han var for positiv til en avtale med Russland – han ble skutt av Mirotvorets («fredsstifter»)-militsen . Denne militsen er assosiert med Mirotvorets-nettstedet, som viser frem «Ukrainas fiender» med deres personlige data, adresser og telefonnumre, slik at de kan bli trakassert eller til og med eliminert; en praksis som er straffbar i mange land, men ikke i Ukraina. FN og noen europeiske land har krevd stenging av dette nettstedet – (Ukrainas parlament) Rada nekter.
Til slutt vil prisen være høy, men Vladimir Putin vil sannsynligvis nå målene han satte seg. Hans bånd med Beijing har styrket seg. Kina dukker opp som en mekler i konflikten, mens Sveits slutter seg til listen over Russlands fiender. Amerikanerne må be Venezuela og Iran om olje for å komme seg ut av den energiknipen de har satt seg i – Juan Guaido forlater scenen for godt og USA må på ynkelig måte gå tilbake på sanksjonene som er pålagt fiendene.
Vestlige ministre som forsøker å få den russiske økonomien til å kollapse og få det russiske folket til å lide, eller til og med ber om attentat på Putin, viser (selv om de delvis har snudd formen på ordene sine, men ikke substansen!) at våre ledere ikke er noe bedre enn de vi hater – for å sanksjonere russiske idrettsutøvere i de para-olympiske lekene eller russiske artister har ingenting med bekjempelse av Putin å gjøre.
Dermed erkjenner vi at Russland er et demokrati siden vi anser at det russiske folket er ansvarlig for krigen. Hvis dette ikke er tilfelle, hvorfor søker vi da å straffe en hel befolkning for én person-feil? La oss huske at kollektiv avstraffelse er forbudt etter Genève-konvensjonen.
Hvis vi brydde oss så mye om fred og Ukraina, hvorfor oppfordret vi ikke Ukraina til å respektere avtalene de hadde signert og som medlemmene av Sikkerhetsrådet hadde godkjent?
Medienes integritet måles ved deres vilje til å arbeide innenfor vilkårene i München-charteret. De lyktes i å spre hat mot kineserne under Covid-krisen, og deres polariserte budskap fører til de samme effektene mot russerne. Journalistikken blir mer og mer uprofesjonell og militant.
Som Goethe sa: «Jo større lys, desto mørkere skygge.» Jo mer sanksjonene mot Russland er uforholdsmessige, desto mer setter sakene der vi ikke har gjort noe søkelys på vår rasisme og servilitet. Hvorfor har ingen vestlige politikere reagert på angrepene mot sivilbefolkningen i Donbas på åtte år?
For til syvende og sist, hva er det som gjør konflikten i Ukraina mer klanderverdig enn krigen i Irak, Afghanistan eller Libya? Hvilke sanksjoner har vi vedtatt mot de som bevisst løy for det internasjonale samfunnet for å føre urettferdige, ikke rettferdiggjorte og morderiske kriger? Har vi forsøkt å «få det amerikanske folket til å lide» for å ha løyet for oss (fordi de er et demokrati!) før krigen i Irak? Har vi vedtatt en eneste sanksjon mot landene, selskapene eller politikerne som leverer våpen til konflikten i Jemen, ansett for å være den «verste humanitære katastrofen i verden»? Har vi sanksjonert landene i EU som utøver den mest grufulle torturen på sitt territorium til fordel for USA?
Å stille spørsmålet er å svare på det… og svaret er ikke pent.
Jacques Baud var tidligere oberst i generalstaben, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner designet og ledet han den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for kampen, i NATO, mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme, spesielt Le Détournement utgitt av SIGEST, Gouverner par les falske nyheter, L’affaire Navalny. Hans siste bok er Poutine, maître du jeu? utgitt av Max Milo. Denne artikkelen vises med «gracious courtesy of» Centre Français de Recherche sur le Renseignement, Paris.
Oversatt av Monica Sortland for Derimot.no.
Originalen er her: The Military Situation In The Ukraine
Les også: The Military Situation in the Ukraine—An Update av samme forfatter.
