Krigen var et resultat av en politisk prosess

0

Av Jacques Baudtidligere oberst i den sveitsiske generalstaben.

Jacques Baud var tidligere oberst i generalstaben i Sveits, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner designet og ledet han den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for kampen, i NATO, mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. 

I en artikkel i tre deler analyserer han opptakten til krigen og krigsutbruddet. Først del har vi publisert her: Krigen i Ukraina kunne ha vært unngått. Artikkelen er oversatt av Derimot.no.

Del 2: Krigen

Som tidligere sjef for Warszawapaktens styrker i den sveitsiske strategiske etterretningstjenesten, observerer jeg med sorg – men ikke forbauselse – at våre tjenester ikke lenger er i stand til å forstå den militære situasjonen i Ukraina. De selverklærte «ekspertene» som paraderer på skjermene våre videreformidler utrettelig den samme informasjonen modulert av påstanden om at Russland – og Vladimir Putin – er irrasjonelle. La oss ta et skritt tilbake.

1. Krigsutbruddet

Siden november 2021 har amerikanerne konstant truet med en russisk invasjon av Ukraina. Det så imidlertid ikke ut til at ukrainerne var enige. Hvorfor ikke?

Vi må tilbake til 24. mars 2021. Den dagen utstedte Volodymyr Zelensky et dekret om gjenerobringen av Krim, og begynte å utplassere styrkene sine sør i landet. Samtidig ble det gjennomført flere NATO-øvelser mellom Svartehavet og Østersjøen, ledsaget av en betydelig økning i rekognoseringsflyvninger langs den russiske grensen. Russland gjennomførte deretter flere øvelser for å teste den operative beredskapen til sine tropper og for å vise at de fulgte utviklingen av situasjonen.

Ting roet seg frem til oktober–november med slutten av ZAPAD 21-øvelsene, hvis troppebevegelser ble tolket som en forsterkning for en offensiv mot Ukraina. Men selv de ukrainske myndighetene tilbakeviste ideen om russiske forberedelser til en krig, og Oleksiy Reznikov, den ukrainske forsvarsministeren, uttaler at det ikke hadde vært noen endring på grensen siden våren.

I strid med Minsk-avtalene gjennomførte Ukraina luftoperasjoner i Donbas med bruk av droner, inkludert minst ett angrep mot et drivstoffdepot i Donetsk i oktober 2021. Den amerikanske pressen bemerket dette, men ikke europeerne. og ingen fordømte disse bruddene.

I februar 2022 ble hendelsene fremskyndet. Den 7. februar, under sitt besøk i Moskva, bekreftet Emmanuel Macron overfor Vladimir Putin sin forpliktelse til Minsk-avtalene, en forpliktelse han gjentok etter møtet med Volodymyr Zelensky dagen etter. Men den 11. februar, i Berlin, etter ni timers arbeid, ble møtet med politiske rådgivere for lederne av «Normandie-formatet» [det diplomatiske samarbeidet mellom Tyskland, Russland, Ukraina og Frankrike som ble etablert under den væpnede konflikten i Donbass, mrk.] avsluttet, uten noe konkret resultat: ukrainerne nektet fortsatt å overholde Minsk-avtalene, tilsynelatende under press fra USA. Vladimir Putin bemerket at Macron hadde gitt tomme løfter og at Vesten ikke var klare til å håndheve avtalene, slik de hadde gjort i åtte år.

Ukrainske forberedelser i kontaktsonen fortsatte. Det russiske parlamentet ble skremt; og ba 15. februar Vladimir Putin om å anerkjenne republikkenes uavhengighet, noe han nektet å gjøre. 

Den 17. februar kunngjorde president Joe Biden at Russland ville angripe Ukraina i løpet av de neste dagene. Hvordan visste han dette? Det er et mysterium. Men siden den 16. økte artilleri-beskytningen av befolkningen i Donbas dramatisk, slik de daglige rapportene fra OSSE-observatørene viser. Naturligvis kommer det ingen reaksjon eller inngripen verken fra media, EU, NATO eller noen vestlige regjeringer. Det vil senere kalles russisk desinformasjon. Faktisk ser det ut til at EU og noen land bevisst har holdt munn om massakren på Donbas-befolkningen, vel vitende om at dette ville provosere frem en russisk intervensjon.

(Antall eksplosjoner registrert i Donbass (14.–22. februar 2022)
Du kan laste ned de daglige rapportene til OSSE-observatørene på: https://www.osce.org/ukraine-smm/reports

Samtidig ble det rapportert om sabotasje i Donbas. Den 18. januar fanget Donbas-krigere sabotører som snakket polsk og var utstyrt med vestlig utstyr og som prøvde å skape kjemiske hendelser i Gorlivka. De kan ha vært CIA-leiesoldater, ledede eller «veiledede» av amerikanere og bestående av ukrainske eller europeiske krigere, for å utføre sabotasjeaksjoner i Donbas-republikkene.

Faktisk så tidlig som 16. februar visste Joe Biden at ukrainerne hadde begynt å beskyte sivilbefolkningen i Donbas, og stilte Vladimir Putin foran et vanskelig valg: å hjelpe Donbas militært og skape et internasjonalt problem, eller å stå over og se på det russisktalende folket i Donbas bli knust.

Hvis han skulle bestemme seg for å gripe inn, kunne Putin påberope seg den internasjonale forpliktelsen «Responsibility To Protect» (R2P) (ansvar for å beskytte). Men han visste at uansett art eller omfang, ville inngrepet utløse en storm av sanksjoner. Derfor, enten russisk intervensjon ble begrenset til Donbas eller gikk lenger for å legge press på Vesten angående Ukrainas status, ville prisen være den samme. Dette forklarte han i sin tale 21. februar.

Den dagen gikk han med på forespørselen fra Dumaen [Russlands parlament, mrk.] og anerkjente uavhengigheten til de to Donbas-republikkene, og samtidig signerte han vennskaps- og bistandsavtaler med dem.

Det ukrainske artilleribombardementet av Donbas-befolkningen fortsatte, og 23. februar ba de to republikkene om militær bistand fra Russland. Den 24. februar påberopte Vladimir Putin seg artikkel 51 i FN-pakten, som sørger for gjensidig militær bistand innenfor rammen av en defensiv allianse.

For å gjøre den russiske intervensjonen totalt ulovlig i offentlighetens øyne skjulte vi bevisst det faktum at krigen faktisk startet 16. februar. Den ukrainske hæren forberedte seg på å angripe Donbas allerede i 2021, som noen russiske og europeiske etterretningstjenester var godt klar over. Jurister vil dømme.

I sin tale 24. februar erklærte Vladimir Putin de to målene for operasjonen sin: «demilitarisere» og «denazifisere» Ukraina. Så det er ikke et spørsmål om å overta Ukraina, og heller ikke, antagelig, om å okkupere det; og absolutt ikke å ødelegge det.

Fra da av er transparensen for operasjonsforløpet begrenset: russerne har en utmerket operasjonssikkerhet (OPSEC) og detaljene i planleggingen deres er ikke kjent. Men ganske raskt lar operasjonsforløpet oss forstå hvordan de strategiske målene ble oversatt på det operative nivået.

Demilitarisering:

• bakkeødeleggelse av ukrainsk luftfart, luftvernsystemer og rekognoseringsmidler;

• nøytralisering av kommando- og etterretningsstrukturer (C3I), så vel som de viktigste logistiske rutene i dypet av territoriet;

• omringing av hoveddelen av den ukrainske hæren samlet i sørøst i landet. 

Denazifisering:

• ødeleggelse eller nøytralisering av frivillige bataljoner som opererer i byene Odessa, Kharkov og Mariupol, samt i ulike anlegg på territoriet.

2. Demilitarisering

Den russiske offensiven ble utført på en veldig «klassisk» måte. Opprinnelig – slik israelerne hadde gjort i 1967 – med ødeleggelsen på bakken av luftvåpenet i de aller første timene. Deretter var vi vitne til en samtidig progresjon langs flere akser i henhold til prinsippet om «rennende vann»: rykk frem overalt der motstanden er svak og utelat byene (veldig krevende når det gjelder tropper) til senere. I nord ble kraftverket i Tsjernobyl okkupert umiddelbart for å forhindre sabotasjehandlinger. Bildene av ukrainske og russiske soldater som vokter anlegget sammen, vises selvfølgelig ikke.

Ideen om at Russland prøver å overta hovedstaden Kiev for å eliminere Zelenskij, kommer typisk fra Vesten – det var det de gjorde i Afghanistan, Irak, Libya, og det de ønsket å gjøre i Syria med hjelp fra Den islamske staten, IS. Men Vladimir Putin hadde aldri til hensikt å skyte eller velte Zelensky. I stedet søker Russland å holde ham ved makten ved å presse ham til å forhandle, ved å omringe Kiev. Til nå hadde han nektet å implementere Minsk-avtalene. Men nå ønsker russerne å oppnå nøytralitet for Ukraina.

The Essence of War: Clausewitz as Educator
Carl Phillip Gottfried von Clausewitz var en general og intellektuell. Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege, som beskjeftiger seg med krigsteori. (Fra Wikipedia)

Mange vestlige kommentatorer ble overrasket over at russerne fortsatte å søke en forhandlingsløsning mens de utførte militære operasjoner. Forklaringen ligger i det russiske strategiske synet siden sovjettiden. For Vesten begynner krig når politikken tar slutt. Den russiske tilnærmingen følger imidlertid en Clausewitz-inspirasjon: krig er kontinuiteten i politikk og man kan bevege seg flytende fra den ene til den andre, selv under kamp. Dette gjør at man kan skape press på motstanderen og presse ham til å forhandle.

Fra et operativt synspunkt var den russiske offensiven et eksempel på sitt slag: På seks dager la russerne beslag på et territorium like stort som Storbritannia, med en fremrykningshastighet som var større enn den Wehrmacht oppnådde i 1940.

Hovedtyngden av den ukrainske hæren ble utplassert sør i landet som forberedelse til en større operasjon mot Donbas. Dette er grunnen til at russiske styrker var i stand til å omringe den fra begynnelsen av mars i «heksegryten» mellom Slavyansk, Kramatorsk og Severodonetsk, med ettfremstøt fra øst gjennom Kharkov og et annet fra Krim i sør. Tropper fra republikkene Donetsk (DPR) og Lugansk (LPR) komplementerer de russiske styrkene med et fremstøt fra øst.

På dette stadiet strammer russiske styrker sakte løkken, men er ikke lenger under tidspress. Deres demilitariseringsmål er nesten oppnådd, og de gjenværende ukrainske styrkene har ikke lenger en operativ og strategisk kommandostruktur. «Slowdownen» som våre «eksperter» tilskriver dårlig logistikk er kun konsekvensen av å ha nådd sine mål. Russland ser ikke ut til å ønske å engasjere seg i en okkupasjon av hele det ukrainske territoriet. Faktisk ser det ut til at Russland prøver å begrense fremrykkingen til landets språklige grense.

Gonzalo Lira - Wikipedia, la enciclopedia libre
Gonzalo Lira

Våre medier snakker om vilkårlige bombardementer mot sivilbefolkningen, spesielt i Kharkov, og infernalske Dante-lignende bilder sendes i loop. Men Gonzalo Lira, en latinamerikaner som bor der, presenterer oss for en rolig by 10. mars og 11. mars. Det er sant at det er en stor by og vi ser ikke alt – men dette ser ut til å indikere at vi ikke er i den totale krigen som vi kontinuerlig blir servert på skjermene våre.

Når det gjelder Donbas-republikkene, har de «frigjort» sine egne territorier og kjemper i byen Mariupol.

3. Denazifisering

I byer som Kharkov, Mariupol og Odessa er forsvaret levert av paramilitære militser. De vet at målet med «denazifisering» først og fremst er rettet mot dem.

For en angriper i et urbanisert område er de sivile et problem. Dette er grunnen til at Russland søker å skape humanitære korridorer for å tømme byer for sivile og bare la militsene bli igjen, for å bekjempe dem lettere.

I motsetning til dette, søker militsene der å holde sivile i byene for å hindre den russiske hæren iå kjempe der. Dette er grunnen til at de er motvillige til å implementere disse korridorene og gjør alt for å sikre at russisk innsats mislykkes – de kan bruke sivilbefolkningen som «menneskelige skjold». Videoer som viser sivile som prøver å forlate Mariupol og blir banket opp av krigere fra Azov-regimentet, blir selvfølgelig nøye sensurert her.

På Facebook ble Azov-gruppen vurdert som samme kategori som IS og underlagt plattformens «policy for farlige individer og organisasjoner». Det var derfor forbudt å glorifisere dem, og «poster» som var gunstige for dem ble systematisk forbudt. Men den 24. februar endret Facebook sine retningslinjer og tillot innlegg som var gunstige for militsen. I samme ånd oppfordretplattformen i de tidligere østlige landene i mars til drap på russiske soldater og ledere. Så mye for verdiene som inspirerer lederne våre, som vi skal se.

Azov Battalion plans terrorist attack on Western diplomats | Al Mayadeen  English
På Facebook skiftet Azov-bataljonen status fra skurk til helt 24. februar

Mediene våre formidler et romantisk bilde av folkelig motstand. Det er dette bildet som har ført til at EU finansierer distribusjonen av våpen til sivilbefolkningen. Dette er en kriminell handling. I egenskap av leder for fredsbevaringsdoktrinen i FN jobbet jeg med spørsmålet om sivil beskyttelse. Vi fant ut at vold mot sivile skjedde i svært spesifikke sammenhenger. Spesielt når det er rikelig med våpen og det ikke er noen kommandostrukturer.

Disse kommandostrukturene er essensen av hærer: deres funksjon er å kanalisere bruk av makt mot et mål. Ved å bevæpne innbyggerne på en tilfeldig måte, slik tilfellet er nå, gjør EU dem til stridende, med den følgevirkningen at de gjør dem til potensielle mål.

Uten kommando, uten operative mål, fører utdeling av våpen uunngåelig til hevnaksjoner, banditt-virksomhet og handlinger som er mer dødelige enn effektive. Krig blir et spørsmål om følelser. Kraft blir til vold. Dette er hva som skjedde i Tawarga (Libya) fra 11. til 13. august 2011, hvor 30 000 svarte afrikanere ble massakrert med våpen som ble sluppet ut i fallskjerm (ulovlig) av Frankrike. Forresten, British Royal Institute for Strategic Studies (RUSI) ser ingen merverdi i disse våpenleveransene.

Dessuten, ved å levere våpen til et land i krig, utsetter man seg selv for å bli ansett som krigførende. De russiske angrepene 13. mars 2022 mot Mykolayev-flybasen fulgte russiske advarsler om at våpenforsendelser vil bli behandlet som fiendtlige mål.

EU gjentar den katastrofale erfaringen til Det tredje riket i de siste timene av slaget ved Berlin. Krig må overlates til militæret, og når den ene siden har tapt, må det innrømmes. Og skal det være motstand, må den ledes og struktureres. Men vi gjør akkurat det motsatte – vi presser innbyggerne til å gå og kjempe, og samtidig godkjenner Facebook oppfordringer til drap på russiske soldater og ledere. Så mye for verdiene som inspirerer oss.

Noen etterretningstjenester ser på denne uansvarlige avgjørelsen som en måte å bruke den ukrainske befolkningen som kanonfôr for å bekjempe Vladimir Putins Russland. Denne typen morderiske avgjørelser burde vært overlatt til kollegene til Ursula von der Leyens bestefar. Det hadde vært bedre å gå i forhandlinger og dermed skaffe garantier for sivilbefolkningen enn å helle bensin på bålet. Det er lett å være stridslysten med andres blod.

4. Fødselssykehuset i Mariupol

Det er viktig å forstå på forhånd at det ikke er den ukrainske hæren som forsvarer Marioupol, men Azov-militsen, sammensatt av utenlandske leiesoldater.

Ukraine accuses Russia of bombing children's hospital in Mariupol |  Russia-Ukraine war News | Al Jazeera

Var dette sykehuset en militær festning eller et sykehus?

I sin oppsummering av situasjonen den 7. mars 2022, uttalte den russiske FN-ambassadør i New York at «Beboere rapporterer at ukrainske væpnede styrker utviste ansatte fra Mariupol bysfødselssykehus nr. 1 og satte opp en skytepost inne i anlegget.»

Den 8. mars publiserte det uavhengige russiske mediet Lenta.ru vitnesbyrdet fra sivile fra Mariupol som fortalte at fødesykehuset ble overtatt av militsen til Azov-regimentet, som drev ut de sivile der ved å true dem med våpnene sine. De bekreftet uttalelsene til den russiske ambassadøren noen timer tidligere.

Sykehuset i Mariupol inntar en dominerende posisjon, perfekt egnet for installasjon av antitankvåpen og for observasjon. Den 9. mars slo russiske styrker til mot bygget. Ifølge CNN ble 17 personer såret, men bildene viser ingen omkomne i bygningen og det er ingen bevis for at ofrene som er nevnt er relatert til denne hendelsen. Det snakkes om barn, men i virkeligheten er det ingenting. Dette kan være sant, men det kan også være usant. Det hindrer ikke lederne i EU fra å se det som en krigsforbrytelse. Og det gjør at Zelensky kan kreve en flyforbudssone over Ukraina.

I realiteten vet vi ikke nøyaktig hva som har skjedd. Men hendelsesforløpet har en tendens til å bekrefte at russiske styrker slo til mot Azov-regimentet og at fødeavdelingen da var fri for sivile.

Problemet er at de paramilitære militsene som forsvarer byene oppmuntres av det internasjonale samfunnet til ikke å respektere reglene for krig. Det ser ut til at ukrainerne har repetert scenariet fra Kuwait Citys fødesykehus i 1990, som ble iscenesatt av firmaet Hill & Knowlton for 10,7 millioner dollar for å overbevise FNs sikkerhetsråd om å gripe inn i Irak for Operation Desert Shield/Storm.

Vestlige politikere har akseptert at sivile har vært bombemål i Donbass i åtte år, uten å vedta noen sanksjoner mot den ukrainske regjeringen. Vi har for lengst gått inn i en dynamikk der vestlige politikere har blitt enige om å ofre internasjonal lov på veien mot målet deres om å svekke Russland.


Jacques Baud var tidligere oberst i generalstaben, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner designet og ledet han den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for kampen, i NATO, mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme, spesielt Le Détournement utgitt av SIGEST, Gouverner par les falske nyheter, L’affaire Navalny. Hans siste bok er Poutine, maître du jeu? utgitt av Max Milo. Denne artikkelen vises med «gracious courtesy of» Centre Français de Recherche sur le Renseignement, Paris.


Vi vil også publisere del 3 av denne artikkelen, og samtidg vil vise til en oppfølger fra Jacques Baud: The Military Situation in the Ukraine—An Update

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.