oss 100 kroner!
Av Dr. Philos. Knut Erik Aagard.
Her er nøkkelgrafen: Flatten the curve. Den røde kurven viser at helsevesenet bryter sammen, den blå viser at helsevesenet overlever (men ikke pasientene). Feilene i resonnementet er mange:
For det første: Dette er et nytt, ikke-studert virus. Fordi det er nytt, er ingen immun. Vi vet at det sprer seg fort, men vi vet ikke hvor fort, og man diskuterer fortsatt formidlingsmekanismen. Hjelper masker, tro?
Vi vet at det er dødelig, men ikke hvor dødelig, og et ukjent antall smittebærere gjennomgår sykdommen uten symptomer. Vi vet at det rammer eldre mer enn yngre, men ikke hvordan, hvorfor og ikke hvor mye mer, for unge og selv spedbarn bukker også under.
Vi vet ikke om smittede barn kan smitte voksne, så kanskje de kan få gå i barnehage likevel? Men siden viruset lever i luftveiene, og siden barn både har luftveier og puster slik som oss andre, så er det vel tryggest å tro at de kan smitte andre barn og sine foreldre.
Vi vet (angivelig) ikke om de smittede er spredere under inkubasjonstiden, men det er vel tryggest å tro at de er det.
Vi kjenner ikke inkubasjonstiden. Den synes vanligvis å ligge på mellom 7 og 14 dager, men noen blir syke nesten med en gang, og det er målt inkubasjon på opptil 37 dager.
Vi vet ikke om gjennomgått Covid-19 gir immunitet. Mye tyder på det, men vi vet det ikke, og særlig vet vi ikke hvor sterk denne immuniteten er, og hvor lenge den varer. Det er meldt om pasienter som blir syke to ganger.
Vi vet ikke sikkert om gjennomgått sykdom kan gi eller vanligvis gir varig lungeskade, og annen varig skade. Mye tyder på det, men vi vet det ikke, og tryggest er det vel å anta det, for det angår farbarheten av de teorier som begrunner politikken.
Flatten the curve er altså en teori om et virus vi ikke vet noe særlig om, på tross av at kineserne beskrev genomet på få dager så snart de så problemet.
For det andre: Vi vet ikke hvor mange som er smittet. Det er av mange dårlige grunner svært strenge kriterier for å bli testet for koronavirus. Det typiske er at folk blir syke, men ikke livstruende, de ber om å bli testet, men når ikke frem på telefonen engang, og hvis de når frem, blir de ikke testet, men oppfordret til å svette det ut hjemme så lenge de klarer å puste. Testet blir de ikke før de må behandles for en sykdom vi ikke har behandling mot.
Det er all grunn til å tro at «antall smittede» og «antall nysmittede» i VG og Worldometers er et grovt underestimert mål på noe helt annet, nemlig antall syke.
Et særdrag ved denne pandemien som tidlig var tydelig, er dens forkjærlighet for kjendiser og ledende posisjoner i samfunnet. Ikke før hadde Pedro Sanchez erklært unntakstilstand i Spania, så måtte han rett i karantene. We base our policies on science (den flate kurven), sa Boris Johnson, men ikke før hadde han sagt det, så var både han og helseministeren i karantene. Harvey Weinstein fikk 26 år, men ikke før var dommen falt, så fikk han hjerteproblemer og koronavirus. Prince Charles ståer bare ett hakk under dronningen av det britiske imperiet, og så høyt oppe går man vanligvis fri for banale epidemier. Slikt har vi ikke sett før. Riktignok har kjendiser større kontaktflate enn de fleste, men ikke til de grader. Hadde eliten visst hvor farlig dette viruset er, ville den sikret seg i tide. Eller: Hadde viruset vært enklere, ville det neppe nådd så høyt.
Men hvordan kan vi forstå virusets forkjærlighet for samfunnstoppene? Jo, ved å postulere at dette viruset hadde spredt seg lenge, i store befolkninger, før det ble oppdaget, og at vi nærmest ikke har den fjerneste anelse om hvor mange som er smittebærere. Man har diskutert om smitten er fem, ti eller tusen ganger mer utbredt enn angitt, men man famler i blinde. Den andre feilen ved den flate kurven er altså at vi ikke aner noe hvor bratt, høy og lang den røde kurven er. Derfor har vi ingen anelse om hvordan, hvor mye og hvor lenge vi kan bli nødt til å flate den ut.
For det tredje: Vi vet av samme grunn ikke hvor slak, lav og lang den blå kurven er, den som skal holde sykdomskurven under helsevesenets tålegrense. Fordi vi ikke kjenner den røde kurven, er det ikke sikkert at vi rekker å flate den ut. Den kan nemlig være mye høyere og brattere enn vi tror. Men gitt at vi rekker å flate ut den ut (hvilket er usikkert, nærmest usannsynlig), så reiser det seg imidlertid et annet problem, av moralsk art. Den blå kurven bygger på ideen om folkeimmunitet, den faktor som til slutt førte til at Svartedauen ebbet ut. Så mange var døde, og så mage var blitt immune, at pesten ble kvalt av mangel på folk å smitte. Problemet løste seg selv, men løsningen hadde noen sosiale, økonomiske og poltiske bivirkninger, for eksempel at Norge gled inn under Danmark med en desimert befolkning. Lidelse var det også mye av. Den fattige sultet, den rike led savn, to kraftige arme var ingen til gavn, for døren sto sott og død.
Problemet med folkeimmunitet er at den har en pris, og den prisen må salderes. Selv er jeg i passende alder og har ca. 8 underliggende tilstander, men jeg er altså salderingsposten for regjeringens politikk og valg av teori. Etter teorien om den flate kurven må sånne som meg bare regne med å ha en sterkt forhøyet dødsrisiko, for vi er en salderingspost i korona-regnskapet. Vi er også så flinke til å isolere oss, at når vi endelig mister pusten og blir innlagt, så har helsevesenet for lengst sluppet opp for respiratorer. Og jeg som har så mye å gjøre at jeg helst bør bli 100 år!
Inntil 12. mars var norsk politikk praktisk begrunnet i den flate kurven. Men den dagen ble skoler og barnehager stengt og folk ble bedt om å sitte hjemme. Det var et godt, om enn utilstrekkelig linjeskifte, og et direkte brudd med begrunnelsen for politikken frem til den dagen og to uker videre. Linjeskiftet foregikk omtrent samtidig i en rekke sentrale europeiske land. Tilfeldig? Neppe. Noen hadde åpenbart begynt å tvile på teorien om den flate kurven. Først 24. mars kom anbefalingen fra Helsedirektoratet til regjeringen om å dreie politikken bort fra den flate kurven som bremsetiltak, og heller forsøke å «slå ned epidemien med inngripende tiltak .. for å reversere den epidemiske veksten.» Regjeringen har altså tatt til vettet i noen grad, tvunget av omstendighetene – ikke fordi den er så klok.
For det fjerde: Vi vet ikke hvor mye helsevesenet kan tåle. Derfor er også den rette linjen i koordinatsystemet tatt ut av tomme luften. Andrew Cuomo, guvernør i staten New York, beordret for noen dager siden statens 18 private og offentlige sykehus om å øke sengekapasiteten med 50 prosent. Det gjorde de over natten, under trusel om administrative forføyninger. Det mangler masker, drakter, tester og fremfor alt ventilatorer. Det amerikanske helsevesenet er i ferd med å bryte sammen for åpen scene i prime time, mens guvernørens bror, CNN-ankeret Chris Cuomo, kjører sitt program Prime Time hjemme fra kjelleren med høy feber. Hvor lenge er det til vi får se de døde ligge henslengt slengt i gatene, som i Oran i 1947? Kan vi være sikre på at USA i dag (som fortsatt doserer teorien om den flate kurven) ikke er Norge i morgen? Jeg vet ikke hva det norske helsevesenet kan kan tåle, jeg tror ikke regjeringen vet det, og jeg tror ikke den vet hvor høye, bratte, slake og lange de røde og blå kurvene er i Norge.
Det er altså minst fire gode grunner til å forkaste den forkastelige grafen over den flate kurven: Vi vet ikke noe særlig om viruset, vi vet ikke hvor mange som er smittet, vi vet ikke hvor lange, høye, slake og bratte de to kurvene er, og vi vet ikke hva helsevesenet kan tåle. Grafen er derfor helt meningsløs, dens variabler er ikke bestemmelige og teorien kan ikke begrunne noen som helst politikk. Teorien er altså gal. En teori kan ikke bevises, men den kan vises å være gal. Det er barnelærdom.
Et interessant trekk ved en teori, er at politikere og deres klakkører i pressen ofte forveksler den med et faktum. Når 99 prosent av klimaforskerne mener det samme om klima, så må de jo ha rett, tenker politikere, deres klakkører og ikke minst folket, som betår av stemningsmennesker. For 99 er et høyt tall. Men klimaforskerne mente jo noe annet for femti år siden, og kanskje vil de mene noe annet om femti år.
Det alle vet, er som regel galt. Alle viste at verden var flat, men så viste det seg, etter nærmere studium, at den visst var rund. Og det er ikke lett å forsikre seg mot teoriene, for de bygger jo på tall. Det er noe magisk og løfterikt med tall, for de angir angivelig fakta. Fakta må vi da kunne stole på?
Men dengang ei. Et faktum er i sosialvitenskapene et tellelig uttrykk for en definert størrelse. Den som definerer størrelser har definisjonsmakt, men den makten er ikke bygget på faktum, men igjen på teori. For hvordan vet vi at en tellbar størrelse er relevant definert, relevant kategorisert, og hvilken relevant sammenheng settes den egentlig inn i? Dét kan vi bare spørre de samme forskerne om, og de må, som alle andre, selv gå utfra en teori, også når de navngir en presumtivt relevant tellelig størrelse. Det finnes ikke tall uten forutgående teori, iallfall ikke i sosialvitenskapene. Tørre tall sier ingenting, de uttrykker en teori (eller et utilgivelig fravær av en teori), og teorier er sett av hypoteser som kan være riktige og gale og som vi bør omgås med forsiktighet. Teorien om den flate kurven er en slik teori, som vi helt burde omgått, iallfall i forhold til Covid-19, en sykdom som faller helt utenom den teoriens utsagnsområde.
Det finnes sikkert virus som denne kurven passer for. Det finnes sikkert noen virus som er passe smittsomme og passe dødelige, virus vi vet nok om, og hvis spredning og sosiale og økonomiske konsekvenser lar seg måle og bremse. Covid-19 er ikke et slikt virus. Covid-19 kan ikke bremses, det må slås ned. De som vet at sykdommer smitter, og vet hva en eksponentiell kurve er, de som altså vet at 2 og 2 er 4 og at 3 ganger 3 ikke er 6, kunne forutsett fremtiden allerede i februar, for halvannen måned siden.
Da vi i januar så på TV at gående og stående stupte i gatene i Wuhan, slik de sjanglende og svetteglinsende rottene gjorde det i Orans gater i 1947, og at helsevesenet der allerede var brutt sammen, så ante vi ugler i mosen, vi som kunne legge sammen to og to og hadde lest Camus. Vi så at Kina i dag, det er Italia i morgen og Norge i overimorgen. I februar visste vi at dette viruset må stanses, ikke bremses. Kineserne visste det og viste det. Jeg visste det, og jeg doserte det for mine pangsjonistvenner (til liten felles glede og nytte). Det var da Erna Solberg burde sagt Slå ned! Da kunne vi stanset viruset, kvalt det i fødselen, for vi var da i en langt bedre situasjon enn Kina. Kina er et bevis, for Kina klarte å stanse viruset i en langt verre situasjon enn vår er nå. Så alt kunne gått bra.
Men i februar kom vitenskapen på banen, i form av epidemiologer. Epidemiologer lever til vanlig og som de fleste et avsondret liv i skyggen, i de lange bølgedalene mellom pandemiene, i en slags karantene. Et trist liv i skyggen. Men nå så epidemiologene sitt snitt. De lanserte en teori, nemlig den flate kurven. Endelig var det noen som hørte på dem. Epidemiologene fikk sin dag i solen, sine fem minutter verdensberømmelse. Vi vil jo gjerne stole på dem vi er prisgitt. Det er den generelle form av det spesielle Stockholmssyndromet.
Epidemiologene sa at egentlig er alt i orden. Vi må la pandemien gå sin gang, de fleste må smittes, slik at vi får folkeimmunitet. Da forsvinner pandemien av seg selv, for pandemier er noe som kommer og går, akkurat som Svartedauen. Av hensyn til helsevesenet må vi bremse viruset litt, slik at spredningen strekkes ut i tid, slik at smittetoppen ikke bryter helsevesenets tålegrense. De glemte i farten å betone at denne teorien naturligvis forutsetter at de gamle dør, men det har de alltid gjort, og døden skal en årsak ha.
Epidemiologene ble årsaken til at viruset fikk spre seg. Epidemiologene avlaster politikernes tunge ansvar, for politikere kan jo ikke gå mot vitenskapen. Og i neste omgang er det greit for politikerne å ha en syndebukk: Vi bare fulgte vitenskapens råd. Det politikerne ikke vet, og slett ikke vil vite, er at sosialvitenskapene (som i det små gjør mye bra, men i det store – grosso modo – gjør mer skade enn gagn) i all hovedsak er tidsånd og selvhevdelse. Politikerne vil ikke vite noe om at sosialvitenskapene er 60 prosent tidsånd og ideologi, 20 prosent bestilte varer som begrunner statens politikk, og 20 prosent egne ambisjoner hos forskere som smisker seg til prosjektfinansiering ved å tekkes statens allerede vedtatte politikk. Det er lenge siden forskningen var fri, det er lenge siden universitetene var en bastion.
Vi kan altså konkludere at den flate kurven er et mordvåpen rettet mot det norske folk av dem som har et ansvar for å ta vare på oss.
Det er lett å kritisere, vil noen si (de sier det faktisk, alle de jeg snakker med). Men hva skal vi gjøre da? Vi må jo bremse det vi ikke kan stanse! Men der tar de feil, for her er det like lett å løse problemer som å kritisere politikk og talemåter. Covid-19 er et virus som kan stanses. Det har Kina bevist. Kina, som har løst problemet, og Russland, som ennå ikke har fått problemet i særlig grad, sender nå massiv hjelp til mange land som har lyttet til epidemiologene og derfor er i krise. Det tyder på at de i motsetning til oss er velutstyrte og har mindre problemer enn oss. Første bud for å vite hvem som lyver, er cui bono-testen: For hvem er det nyttig å lyve? I dette tilfellet er det oss, som ikke har løst noen problemer, i motsetning til kineserne, som faktisk har løst dem og derfor, i motsetning til oss, har et motiv for å snakke sant.
Russland sender i disse dager masker, drakter, tester, ventilatorer og topptrente mannskaper til Italia, Iran, Spania, USA og minst 12-15 andre land, tonnevis i noen av verdens største transportfly. Kina også. Vi, derimot, biter hverandre i halen og bjeffer. Noen hjelper, andre slår. Det er et spørsmål om alminnelig ærlighet. Mange i Europa erkjenner Kinas bragd og er takknemlige for hjelp, mens f. eks. CNN i USA lyver så det står etter, om tallene og om Kinas og Russlands skumle hensikter.
Ja, Kina har løst problemet, sa en norsk lissomekspert på TV for et par uker siden. -Men Kina brukte jo sånne Mao-metoder som vi ikke kan bruke hos oss (underforstått: vi som er demokrater og humanister og menneskevenner). For det første har jeg ikke hørt at Kina har brukt noen Mao-metoder i år, myndighetene har motsatt lykkes derved at befolkningen er mobilisert til støtte for strenge tiltak. For dét får Kina ros av Verdens Helseorganisasjon, f. eks. ved Bruce Aylward. For det andre har jeg ikke hørt at EU og NATO har vært spesielt humane og menneskevennlige de siste tiårene. Man skal huske at alle land, også våre skrøpelige demokratier, har behov for effektiv statsmakt i kriser à la Niende April. I krig har den utøvende makt utvidede fullmakter og behøver ikke å spørre parlamentet.
Et demokrati som ikke kan utstyre seg med unntakslover i en krisetid, er ikke et demokrati, men et tannløst anarki, et blad i vinden, et pust i sivet. Da Pedro Sanchez fra det lokale Arbeiderpartiet la lokk på Spania (fra mindretallsposisjon), spurte han ingen. De lokale LO og NHO ga umiddelbar støtte, det er jo dem som har skoen på og ser betydningen av sterk utøvende makt. Det er vel så at noen ledere i noen land kan benytte krisetider til å slå seg opp som varige diktatorer, men i slike land har demokratiet neppe vært særlig godt fundert i utgangspunktet, så unntakene bekrefter regelen.
Og hva er så løsningen på Norges problem, på dette sene trinn, etter at vi renonserte på gode løsninger mens problemet ennå var lite? Norge er en administrativ enhet, og det er ingen andre enn norske myndigheter som har et ansvar for å feie for vår dør. Når vi regner smittede pro capita, var Norge lenge et av de farligste land å reise til, vi konkurrerte lenge om andre- og tredjeplassen etter Kina, dobbelt så farlig som Frankrike og fire ganger så farlig som Tyskland mot slutten av februar. Jeg oppdaget det ved å kryssmultiplisere antall smittede mot befolkningsstørrelse, lenge før vi fikk VG-barometeret og Worldometers. Men utviklingen viste selvfølgelig at tall lyver, som de alltid gjør når de uttrykker en gal teori. For den administrative enheten Norge er en helt ubrukelig epidemisk enhet.
For omtrent 20 år siden sa Gro Harlem Brundtland noe klokt fra sitt høye kateter i Verdens Helseorganisasjon. Hun sa at det kommer en ny spanskesyke. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt den kommer, det er et spørsmål om når, så vi må alle forberede oss. Det ble slått stort opp, men det var visst bare jeg som merket meg det. Og det første man gjør for å forberede seg, det er å skaffe tester og utstyr. Det første man gjør i våre dager, det er å teste, spore og isolere, som WHO har sagt i tre måneder nå, men det gjorde vi ikke. Det neste man gjør, er å stenge grensene, og da vil man oppdage at en strek på kartet er mindre effektiv enn en mur. Det er en elementær oppgave for staten i et land å ha kontroll med grensen, hvem er inne og hvem skal holdes ute, en sannhet Trump har fått lite ros for å dosere.
Ta kontroll med flyplasser, havner og tog- og bussruter! For alle innkommende: test, spor og isoler. En venn av meg kom seg som en av de siste ut av Spania med et skrik ett minutt før teppefall. Ikke ble han testet, sporet eller isolert. Han viste bare passet og gled motstandsløst inn i landet.
Det neste man gjør er å legge en mer eller mindre finmasket «grid» over landet, et rutenett altså, for å identifisere epidemiske enheter. En relevant epidemisk enhet er et såkalt hotspot, et stort eller lite område med utbrudd av smitte som substansielt overgår landsgjennomsnittet, et gjennomsnitt som i denne sammenheng er helt irrelevant, fordi landegrenser er relevante bare som administrative enheter, ikke som epidemiske enheter. Rundt disse utbruddsstedene legger man en jernring, som rundt Oran i 1947: ingen kommer ut, ingen kommer inn, alle testes, alle positive isoleres, alle kontakter spores og isoleres likeledes. Noen utbruddssteder vil ses å ligge nær hverandre. Da slår man en ring rundt dem også, på nøyaktig samme måte. Isolering er et ord som beholder sin opprinnelige betydning, nemlig å holde folk isolert fra hverandre som på en øy. Det er veldig fint med sosial distansering og pålagt hjemmekarantene, særlig hvis tiltakene overholdes. Men det ert lite som tyder på at folk tar påbudet alvorlig nok. Et blikk ut av vinduet viser at verden i mangt er som før.
For jeg har intet i mot bestrebelseen for å bremse viruset, senke kurven så langt som mulig ned mot helsevesenets tålegrense, sosial distansering og hyppig håndvask. Alt dette er bra når det bare forutgås av et bastant Slå ned!, slik Helsedirektoratet anbefaler og som regjeringen nølende og haltende følger. Jeg er jo ikke urimelig heller.
Noen vil si at disse tiltakene er for strenge og ikke kan gjennomføres. Men de ble med stort hell gjennomført i Kina. Og det er bedre å gjennomføre tiltakene nå, enn å gjøre det senere, tvunget av omstendighetene, når Norge for eksempel er blitt en epidemisk, ikke bare en administrativ enhet. Da er det for sent, for Wuhan hadde tross alt et omland å trekke veksler på.
Andre vil si at dette er for urettferdig. Tenk på hyttefolket og de små barna som savner vennene sine i barnehagen! Tenk på ungdommen, som tross alt må få ha det litt moro! Til disse siste, som synes det er urettferdig og vanskelig, alt dette, vil jeg anbefale Albert Camus´ bok «Pesten» fra Oran i Algerie i 1947. Det var riktignok ikke noen pest i Oran det året, og boken handler ikke egentlig om pesten heller. Boken handler om våre reaksjoner på pesten, om det ansvar hvert enkelt ærlig menneske har for å gjøre sitt beste på den lille gesimsen av en plass i skyggen som tilfeldighetene har tildelt ham.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
