oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Axios rapporterte tidligere denne uka med henvisning til israelske tjenestemenn og amerikanske kilder at Biden-administrasjonen vurderer å fjerne Irans islamske revolusjonsgarde [IRGC] fra terrorsvartelista, til gjengjeld for en «offentlig forpliktelse fra Teheran til nedtrapping i regionen. ‘
Det er usannsynlig at Teheran vil gi noen slik «offentlig forpliktelse». Men, en «privat forpliktelse»? Vel, det kan være mulig. Axios-rapporten erkjente faktisk at «IRGC-svartelistinga ikke er direkte relatert til atomavtalen, og enhver beslutning vil ta form av en separat bilateral forståelse mellom USA og Iran.»
Uten tvil er opphevelsen av de amerikanske sanksjonene uforenlig med forbudet mot IRGC. IRGC er djupt integrert i landets økonomi og virksomhet. I følge noen estimater er opptil 60 % av Irans økonomi – inkludert både statlige og private selskaper – kontrollert av enkeltpersoner og enheter knyttet til IRGC.
Og IRGC er godt representert i statens organer. Å gjennomføre en atomavtale i Wien mens man utelukker IRGC-elitene fra å plukke dens lavthengende frukter er rett og slett urealistisk. Sjøl ikke amerikanere vil at det skal skje.
Det er fullt tenkelig at de også gleder seg til å gjøre forretninger med IRGC-sjefene. Tross alt er det best å gjøre forretninger med de som betyr mest i Teheran.
Alt i alt vil derfor Biden-administrasjonen godta Irans krav om å droppe svartelistinga av IRGC som en terrororganisasjon. Sakens kjerne er at USA er desperat etter å normalisere forholdet til Iran siden de også ser potensial til å undergrave Irans vennligsinnede bånd med Russland. Biden-administrasjonens umiddelbare mål er å frigjøre Irans oljereserver. Mengden iransk olje som kan komme inn på markedet når sanksjonene er opphevet er estimert til over to millioner fat om dagen!
Når det er sagt, er det ikke lett å oppnå en «bilateral forståelse» mellom USA og Iran om aktivitetene til IRGC. IRGC fungerer direkte under den øverste lederens tilsyn. Sjøl om det fra amerikansk side snarere er en formalitet som krever en utøvende ordre fra utenriksdepartementet for å legitimere IRGC, for den iranske sida er det også en «operativ vinkel» i tillegg – nemlig en forpliktelse til å avslutte Irans ekspansjon i den såkalt sjia-halvmånen som består av Syria, Libanon og Irak.
Det innebærer at Quds Forces «motstand» vrakes og at man tar til takke med fredelig sameksistens med Israel. Ser det enkelt ut?
Men når det kommer til Iran, er ingenting enkelt, for ingenting er støpt i jern. Bidro ikke Iran til USAs invasjon av Afghanistan og opprettelsen av en marionettregjering i Kabul? Motstandspolitikk var også et barn av vanskelige tider da landet ble beleiret. Med opphevelsen av sanksjonene er Iran ubundet for første gang etter revolusjonen i 1979.
Det er helt opplagt en økende uro blant regionale stater – og muligens til og med i Moskva – om Irans fremtidige retning. Raisi-regjeringen proklamerer nå en «balansert utenrikspolitikk» – «verken med Vesten eller Østen.» Utforminga av paradigmet i dette antyder at Teheran forventer at verdenssamfunnet står i kø på veien til Teheran.
Syrias president Bashar Assad (V) og UAE kronprins, Sheikh Mohammed bin Zayed Al Nahyan, Abu Dhabi, 18. mars 2022
Irans få standhaftige venner i regionen kan begynne å lure på hva som ligger i vente. Syrias president Assads besøk i De forente arabiske emirater på fredag antyder omstillinger. Assad håper å skape mer plass for seg sjøl ved å slutte seg til den arabiske familien. Nå har han aldri vært en tilhenger av «motstand» og er godt klar over at Emiratene er Israels nærmeste regionale allierte i Vest-Asia.
Poenget er at Iran helt sikkert vil søke integrasjon med den industrialiserte verdenen, noe som vil hjelpe landet med å få det beste penger kan kjøpe i teknologi eller varer og tjenester. Men Iran har også ambisjoner om at landet ikke skal være noen juniorpartner for Vesten.
Dette kommer til å bli en trapesakt. Integrering i verdensøkonomien vil kreve frigjøring av markedskrefter, som igjen medfører risikoer, ettersom den oppdemte sosiale og økonomiske misnøyen i landet søker politisk uttrykk og ånden kommer ut av flaska. Fargerevolusjoner kan ta mange former, som dagens historie viser. Når George Soros og kompani flytter inn, er ingenting umulig!
Iran vil selvfølgelig også være i tvil om USAs intensjoner. For tida trenger Washington en forståelse med Iran som er basert på kapasiteten til å pumpe mer olje. Men USAs tvilsomme intensjoner er velkjente og Iran har ikke lagt dem bak seg. Forbrytelsene USA har begått mot den iranske nasjonen er heller ingen hemmelighet.
Fremfor alt er det aldri noen konsistens i USAs politikk. Landets egeninteresser kommer først og sist. Iran trenger ikke å se langt for å se ruinene av USAs arabiske allianser når de har tjent sitt formål.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovjetunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline. India har tette forbindelser med Russland, og Bhadrakumar gjenspeiler en opinion i India og store deler av Asia som skiller seg vesentlig fra den europeiske.
