oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Rødt og SV går inn for å gjeninnføre et toprissystem for elektrisk strøm. Det var et toprissystem som var vanlig «i gamle dager», dvs før strøm ble gjort til en vare på et marked omkring 1990. Forslaget er ikke nytt. Gang på gang har det dukket opp igjen, og hver gang avvist.
«[Gjen]innføring av et toprissystem for strøm har blitt utreda og vurdert en rekke ganger», oppsummerer Oddmund Enoksen i Nordnorsk Debatt, og fortsetter:
Like mange ganger har man konkludert med at dette ikke bør innføres. Bondevik 1-regjeringa har vendt tommelen ned. Det samme har Stoltenberg 1-regjeringa gjort. Og Bondevik 2.
I Stortingsmelding nr. 29 (1998-99) Om energipolitikken ble det fraråda å innføre et to-prissystem.
I juni 2000 avga ei interdepartemental arbeidsgruppe fra Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet rapporten «Vurdering av en progressiv el-avgift». Bakgrunnen var at et flertall i finanskomiteen på Stortinget hadde bedt om å få vurdert et to-prissystem på strøm.
Arbeidsgruppa konkluderte med at det var store administrative utfordringer med et to-prissystem. Og fordelingspolitiske hensyn kunne ivaretas bedre på andre måter. Tre år seinere ba Stortinget på nytt regjeringa om å utrede modeller for differensierte avgifter på strøm. Regjeringa konkluderte med at dette ikke var et velegna virkemiddel, være seg for å begrense bruken av strøm eller å redusere miljøproblemer. I tillegg ville det ha negative fordelingsmessige effekter.
Høsten 2003 oppnevnte Finansdepartementet et utvalg som skulle vurdere ulike modeller for differensiert el-avgift for husholdninger. Utvalget avla si innstilling 30. mars 2004 (NOU 2004:8). Utvalget ville ikke anbefale innføring av ei differensiert el-avgift. Det ble konkludert med at målsettingene om redusert forbruk og fordelingshensyn kunne realisere meir effektivt og meir hensiktsmessig på andre måter.
De skyhøye strømprisene denne vinteren har kanskje dempa forbruket, men noen rimelige fordelingshensyn har de iallfall ikke bidratt til. Hva var egentlig feil med det gamle toprissystemet?
Argumentasjonen i Stortingsmelding nr 29 er avslørende:
En flerleddet avgift forutsetter at kraftleverandøren må registrere elforbruk som overstiger innslagspunktet for høy avgift for om lag 2 millioner husholdningskunder. En slik registrering for så mange kunder forutsetter etableringen av et eget rapporteringssystem. Nå som kunden har anledning til å bytte kraftleverandør mange ganger i løpet av året, vil et slikt system bli svært omfattende og komplisert. Hvis en i tillegg skulle ta andre hensyn i utformingen av avgiften, som antall personer i husholdningen, boligens beliggenhet mv., ville det være en svært krevende ordning i praksis.
Bortsett fra en flerledda avgift er det jo nettopp en slik «svært krevende ordning» vi har i dag. «Departementene konkluderte med at de administrative kostnadene ved en slik ordning vil være uforholdsmessig store i forhold til den fordelingsgevinst som kunne oppnås», står det videre i stortingsmeldinga.
Det gamle toprissystemet
Det virka slik: En husstand hadde én måler med to telleverk. Det ene telte totalt antall kWt brukt, det andre hvor stor del av dette som var såkalt «overforbruk». Husstanden abonnerte på et visst antall kW etter eget ønske, f.eks. 2 kW, og betalte en fast effektavgift pr kW pr år, helt uavhengig av det faktiske forbruket. Alt forbruk under 2 kW var normalforbruk til en lav tariff pr kWt. Men dersom effektuttaket oversteig 2 kW, begynte overforbrukstelleren å registrere antall kWt overforbruk, som ble belasta med en høyere pris pr kWt. En montør måtte stille inn måleren etter kundens valg av antall kW.
For eksempel, om en skrudde på to varmeover på tilsammen 2,5 kW, var overforbruket 0,5 kW. Om disse sto på en time, ville det koste normal avgift for 2 kWt og overforbruksavgift for 0,5 kWt. For å holde kontroll på forbruket var det vanlig med et wattmeter på kjøkkenet som viste effektuttaket til enhver tid. Ble forbruket for høyt mens middagslaginga var i gang, var det bare å skru av varmtvannsberederen eller en varmeovn en stund. Enkelt og greit. Jeg kan ikke huske annet enn at dette var et system som var lett å forholde seg til og ingen klagde på.
Utfordringa var å finne den mest gunstige skillet mellom normalforbruk og overforbruk. For høyt? Da ble det lite overforbruk, men desto høyere effektavgift, motsatt om skillet var satt for lavt. Systemet hadde tre faste variable: Lav pris og høy pris pr kWt og prisen pr kW husholdningene abonnerte på. Dessuten antall kW som kundene sjøl valgte å abonnere på. I et moderne toprissystem kan sjølsagt de tre fastsatte prisene differensieres på mange måter: etter årstid, landsdel, familiens inntekt, størrelsen eller verdien på boligen osv.
Nå sørger «intelligente» strømmålere for at leverandørene har full oversikt over forbruket ditt hver time på døgnet. Med datasystemer som automatisk kan beregne hva en husholdning skal betale ut fra en hvilken som helst modell for differensierte priser, er det vanskelig å skjønne at en toprissystem kan by på «store administrative utfordringer» for strømselskapene. Uansett system vil det også være en smal sak for dem å lage et dataprogram for å beregne den fordelinga en kunde ville være best tjent med, f.eks. på grunnlag av forbruksmønsteret det siste året.
Sjølsagt vil det koste litt å finne en forhåpentligvis rettferdig måte å skille mellom høy og lav pris på og innarbeide et nytt system. Men det vil neppe være mer krevende enn det vanvittige rotet med høye, varierende og uforutsigbare priser som de EU-vennlige politikerne nå har utsatt oss for og som de åpenbart ikke vil endre på uten å bli tvunget til det.
