oss 100 kroner!
Velkommen til undergrunnsbevegelsen for frihet.
Av Pål Steigan.
Folk spør meg hvordan det er å leve i Italia nå som den tidligere Goldman Sachs-mannen Mario Draghi har innført et koronadiktatur som nekter de «uvaksinerte» å delta i samfunnet på lik linje med de»vaksinerte», og som går så langt at med politimakt nekter framtredende advokater adgang til Italias høyeste rettsinstans. Og det er jo surrealistisk.
Påbudene om å bære masker over alt, også utendørs, forbudene mot å bruke offentlige transportmidler, gå på restaurant eller bar og delta på konserter eller eventer uten koronapass, er en voldtekt mot alt det beste i Italia, det er et forbud mot la vita bella, mot de lange og inkluderende lunsjene, mot gatefestene, mot smilene, mot kyssene på begge kinn, mot det vakreste og herligste i italiensk kultur. Kort sagt: Det er forbudstid mot alt det vi elsker ved Italia.
Den britiske forfatteren D. H. Lawrence, forfatteren av Lady Chatterley’s lover, gjorde en rundreise i det etruskiske Italia i 1927, altså under fascismen. Notatene fra reisa ble til boka Etruscan Places, som er en hyllest både til Italia og til etruskerne, men på ingen måte til det daværende regimet eller til romerne. Full tekst her.
Lawrence mente at italienerne i hele sitt vesen og væremåte var så langt fra romerne som det gikk an å komme. Han skrev:
«Men fascistene, som betrakter seg selv som romerske, keiserens romerske, imperiets og verdensmaktens arvinger, er helt siden av målet vil gjenreise respekten for etruskiske steder. For av alle italienske folk som noen gang har levd, var etruskerne sikkert de minst romerske. Akkurat som, av alle menneskene som noen gang reiste seg i Italia, var romerne i det gamle Roma sikkert de mest u-italienske, å dømme ut fra dagens innfødte.»
Vi lever nå under diktaturet til Mario Draghi, den tidligere bankmannen fra Goldman Sachs, mannen som sitter i Trilateralkommisjonen og i Group of Thirty, en mektig internasjonal organisasjon av finansfolk, basert i Washington, opprettet i 1978 av Rockefeller Foundation.
Og Draghis diktatur er så langt fra Italias etruskiske sjel og la vita bella som det går an å komme. Han har skremt folk til å gå med masker og til ikke å klemme hverandre eller ta på hverandre. Stakkars folk kjører Vespa med maske og går i skauen med maske. Og i stedet for de hjertelige kyssene på begge kinn, rekker de hverandre albuen. På noen områder har dagens diktatur gått lenger enn Mussolini. Ikke en gang han fant på å forby private fester, brylluper, begravelser eller messer.
Men livet lever
En leser skrev til meg og ba meg om å ikke bare skrive om det negative, men å løfte fram det positive i ei jerntid som dette. Og det har han all grunn til. Og det er riktig også.
For under jernhælen til WHO, EU-kommisjonen og World Economic Forum, så lever gnisten i folket. Ingen diktaturer i historien har klart å utrydde kjærligheten, glede og det samholdet. De har prøvd, og de har kommet langt i undertrykkinga, men til slutt har de alltid tapt. Og det vil de gjøre denne gangen også.
Forbudene tvinger fram samhold og en gledens undergrunnsbevegelse
Hva gjør vi når vi ikke får gått på restaurant eller konsert? Depper vi? Surmuler vi? Kanskje en stund, men så finner vi ut at hvis ikke vi får komme til restauranten, så får restauranten komme til oss. Italienerne er verdensmestre i å arrangere spontane fester. De er kanskje ikke på topp når det gjelder organisering. Men det er et stort unntak: De er naturtalenter når det gjelder å lage store lunsjer og middager. Avtal tid og sted, inviter folk, og så oppstår det en fest gjennom det svenskene kaller knytkalas og canadierne kaller potlach.
Og historisk har italienerne vært mestre i å skjule motstanden sin under en uskyldig kappe. Under det diktaturet som fulgte med den hellige alliansen oppsto det en undergrunnsbevegelse som kalles i carbonari. All organisering var forbudt, men alle måtte ha kull til oppvarming og matlaging. Så alle måtte møtes hos kullhandlerne, i carbonari, og da hadde man det hemmelige møtestedet. Dette ble starten på en framgangsrik og viktig revolusjonær undergrunnsbevegelse.
Vi må lære av dem i dag og utnytte de åpningene og hulrommene som tross alt oppstår i det mest hardhendte diktatur.
Kommer du ikke inn på konsert uten koronapass? La dem som tror det er frihet å vise fram helsestatusen sin for politifolk og Securitas-vakter og bli skannet hvor de beveger seg ha den opplevelsen for seg sjøl. Lar det seg gjøre å skrangle sammen til pass- og QR-frie konserter? Sjølsagt gjør det, det?
Kan du ikke gå på restaurant? Så gå sammen med likesinnede om å lage spontane «restauranter» der det både er lov å sitte dett sammen og å gi hverandre klemmer. Skal se det dukker opp en og annen «vaksinert» også. Og de bør være hjertelig velkommen. De er jo blitt lurt noe så inn i hampen, så de trenger å ha det litt hyggelig.
Sist helg var jeg på landtur med en gjeng fra Civitavecchia. Vi gikk i områdene nær den gamle etruskerbyen Blera, og vi kunne riktignok ikke gå på kaffebar sammen, men det ga vi jo blaffen i. Vi hadde med oss kaffe og niste og hadde det svært så hyggelig i et meget vakkert landskap. Jeg kjente bare to av de 12 andre fra før, men slik blir man jo kjent med stadig flere.
Og på en slik tur får man jo snakket om mye som ikke kommer fram i de store mediene. Nettverk bygges.
Under forbudstida i USA oppsto speakeasies, illegale barer. Når folk ikke får gå på bar, vil de sikkert finne på noe sånt igjen.
Den italienske jødiske kommunisten og legen Carlo Levi skrev boka Kristus kom bare til Eboli (italiensk: Cristo si è fermato a Eboli), en skildring av hans eksiltilværelse i Lucania (som omtrent tilsvarer det nåværende Basilicata) i Italia etter å ha blitt arrestert for sin politiske aktivitet.
Og han viste der hvordan han på tross av den fascistiske forvisninga klarte både å praktisere som lege og utvikle et godt forhold til lokalbefolkninga.
Et globalt kupp mot menneskeheten, slik som det vi er oppe i, vil skape nye fortellinger, nye helter og nye måter å sørge for at kjærligheten, vår menneskelighet og kultur lever videre. Men vi må handle kollektivt.
Jeg kalte det Kommunisme 5.0. Hvis andre vil si at det er å leve som en god kristen, som en god muslim eller en god konservativ, så gjerne det. det viktigste er at det skjer.
