Demokratiets janusansikt

Av Elwira Pajak.

Behovspyramide

Den russisk-amerikanske psykologen Abraham Maslow anses å være en banebryter i motivasjonspsykologi. I 1940-årene kom han opp med den såkalte behovspyramiden som samlet ulike menneskelige behov på fem nivåer – fra de grunnleggende (pyramidens bunn) til de mer sofistikerte (pyramidens topp):

Basert på bildet fra https://skolediskusjon.no/kompendier/psykologi/maslows-behovspyramide  

Alle disse nivåene bygger på og er avhengig av hverandre for å kunne snakke om menneskets velvære i sin helhet. Men for å kunne prøve å få dekke sine behov på et høyere trinn, må man først møte sine behov på et lavere trinn.

Alle disse nivåene kan i teorien nås i en velfungerende stat. Norge (og flere andre vestlige demokratier) har i flere år blitt sett på som denne fordi de fleste hadde mulighet til å dekke sine behov på alle av de fem nivåene, litt i ulik grad i ulike land. Dessverre, velstanden har gradvis bedøvet folk slik at de ikke kunne se hva som egentlig foregikk bak kulissene. Dette skulle vise seg et tveegget sverd.

«Rollemodell» på menneskerettighetsfronten

Rollen til en velfungerende land er dog å beskytte, men ikke å tvinge, knuse og ødelegge.
For tiden er det vanskelig å dekke sine grunnleggende behov – på de to laveste nivåene – grunnet  allerede skyhøye bolig- og strømpriser, økte matpriser, trang økonomi pga. høye permitteringer, konkurser og dermed høyere arbeidsledighet, og i tillegg rentehopp og inflasjon. Det er vanskelig å dekke sine sosiale behov med psykisk knusende tiltak der myndighetene skal bestemme med hvem, hvor mange, hvor og hvor lenge vi får lov til å møtes, og om vi får lov til å møte våre kjære og nære i det hele tatt. Det er vanskelig å dekke trygghetsbehov når alle blir behandlet som smittebærere – som forbrytere, som pest. Det er vanskelig å dekke trygghetsbehov og sosiale behov når våre barn blir fratatt glede og lærdom av å bygge relasjoner og være sammen med sine nærmeste. Det er vanskelig å tenke på trygghet, sosiale behov, anerkjennelse og selvrealisering når våre grunnleggende rettigheter brytes, forkastes og latterliggjøres.

Det er vanskelig i sånne omstendigheter å tenke og ta vare på vår helse, noe som liksom var målet – å beskytte nettopp helse. Samtidig er det vanskelig å svelge ord om likeverd, respekt og menneskerettigheter når disse brytes av de som taler.  Alt har blitt forvrengt som i et speil i morohus, men moro er det dessverre ikke.

Det verste er at flere fortsatt ikke ser eller nekter å innse hvor dette kan lede hen. Her på berget  drømmer de fleste en Tornerose-drøm og har en sterk tro på at myndighetene kommer til unnsetning som en prins på en hvit hest. Men vår kjære prins likner dessverre mer prins Andrew med hans tvilsomme bekjentskaper godt gjemt bak aristokratisk fasade. Det er på tide å våkne og møte virkeligheten – like surrealistisk som en drøm – som utspiller seg foran øynene våre.

Manko på kritisk tenkning  

Det prekes mye om kritisk og logisk tenkning, men teorien stemmer dessverre ikke overens med generell praksis. På lang sikt kan vi ikke fortsette å legge skyld på frykt eller en annen syndebukk utpekt akkurat der og da. Vi kan ikke basere vår kunnskap på tvilsomme og betalte faktasjekkere og være altfor lat for å bruke egen sunn fornuft.

På tide å oppfylle vår grunnleggende plikt i et moderne demokratisk samfunn – plikt til å tvile, stille kritiske spørsmål, lete etter svar og handle. Vi må aldri gi opp vår evne til logisk tenkning og vår intuisjon.

Noen av oss er sikkert lammet av sin grenseløse naivitet og redsel og tør ikke innrømme overfor seg selv at de har blitt forrådt og gjort narr av i åresvis. De tør ikke sette sammen puslebrikker som viser janusansikt av deres kjære demokrati – dette kan jo knuse deres tro på og deres stolthet av sitt heimland – kjære demokratiske og gavmilde Noreg. Heimland, hjemland, fedreland – kjære barn har mange navn – er bare tomme ord. Begrepet skapes av folk og deres handlinger, og forsterkes ved hjelp av symboler.Det er selvsagt lettere å tenke snarveier og se på sitt eget som en helteprins i skinnende rustning på en hvit hest som ofrer seg og kjemper mot skurker og folkefiender i Russland, Nord-Korea eller Syria enn å innrømme den mørke sannheten.

Derfor tør veldig få stille konkrete spørsmål og reflektere over følgende:

1. I hvilken grad har den «velfungerende demokratiske» staten egentlig rett til å ingerere i vårt privatliv?
2. Hvor lenge skal vi holde på med den runddansen med smitte, karantene og åpning og nedstengning, og tillate helseregimet?
3. Når skal myndighetene slutte med generelle utsagn og komme med konkrete tall på innleggelser og dødsfall, og hva har myndighetene egentlig gjort i de siste årene (særlig de site to) for å øke sykehuskapasiteten, siden det siste er så ofte brukt som argument?
4. Hva har blitt egentlig gjort i de siste årene for de eldste og de mest sårbare for å bedre deres hverdagslige eksistens, siden det var opprinnelig den gruppen som samfunnet skulle liksom beskytte?
5. Har det blitt opprettet flere nye og nyttige tiltak og satt av mer penger til psykisk og fysisk helse, sykehjem, barnevern m.m.?
6. Hvor mye penger konkret har det blitt satt av til tiltak for egen befolkning sammenlikning med milliærder gitt i bistand (la oss si i de siste 10 årene)?  Hvem har egentlig fått de pengene, og hva har skjedd med de pengene?

Og for å ta det et skritt videre:

• Hvem står bak ideen om det grønne skiftet, og hvem som egentlig har bidratt til ødeleggelser av ressurser, både naturressurser og menneskelige ressurser? (Norge er selvsagt bare en brikke i spillet.) Hvem betaler så regningen?
• Hvor lenge skal vi tillate at globalistene påtvinger oss sin agenda, styrer vårt privat- og arbeidsliv, og gjør narr av oss?

Manifest

Så, er det noe vits å protestere mot så intrikate maktmekanismer? Det er i hvert fall bedre enn å sitte hypnotisert og godta å bli tråkket på, men i så fall må det være gjennomtenkt og godt organisert:

• for å bli tatt på alvor må man opptre som en seriøs motstander
• man må spille med samme regler som opponenten
• man må ha fokus på en ting om gangen og jobbe først mot en liten seier før man setter inn ressurser i det store slaget
• man må holde seg til fakta, ikke synsing eller personlige meninger (tør ikke fagpersoner stå fram med navn, kan man intervjue dem og bruke deres faglige vurdering anonymt)
• man må være obs på dirty tricks fra motstanderen, og holde hodet over vannet i enhver situasjon
• man må ikke la seg provosere – være faglig, men ikke følelsesmessig, involvert
• man må bruke retoriske grep for å nå til flere
• man bør ha politiet og militæret på sin side. (Til tross for sverget ed og plikt, er de vannlige mennesker som ofte har sine kjære å tenke på).

Det å protestere er med andre ord kunst i seg selv. Det krever fokus, målrettet handling og utholdenhet. Ingen endring skjer over natt, og forventet resultat kan man ikke alltid være sikker på – særlig siden dette har pågått i flere år og vi som nasjon har sovet i timen. Trøsten er at alle imperier faller til slutt.

Og en ting er sikker – vi har alltid minst to valg: å underkaste oss eller å beholde vår integritet. Så spørs hvilken verden ønsker vi å leve i, og hvilken verden ønsker vi å skape for neste generasjoner?

Anbefalt lesing:

«Psychology of Crowds» / «La Psychologie des foules» av Gustave Le Bon fra 1895

Maslow, A.H. (1943). «A Theory of Human Motivation»

Elwira Pajak
Lingvist og filolog