John Pilger: Domstolens beslutning om Julian Assange et hardt slag mot journalistikken og det frie ordet

0
Tegning: Dominika

Den verdensberømte journalisten og dokumentarfilmskaperen John Pilger har vært en av de mest solide støttespillerne for Julian Assange under hele hans kamp for frihet og rettferdighet.

John Pilger

Han skriver om dette i en kommentar til den britiske domstolen om å bane vei for utlevering av Julian Assange til USA. High Court Judges – Lord Burnett og Lord Justice Timothy Holroyde – brukte ni minutter på å avfeie forsvaret til den forfulgte journalisten og godta anken fra USA. Kommentaren er publisert i Independent Australia.

Pilger begynner med å sitere den franske filosofen Jean-Paul Sartre:

«La oss se på oss sjøl, hvis vi orker, og se hva det er i ferd med å bli av oss.»

Og Pilger fortsetter:

Sartres ord bør gjenlyde i alle våre sinn etter den groteske avgjørelsen fra Storbritannias High Court om å utlevere WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange til USA hvor han står overfor «en levende død». Dette er straffen hans for forbrytelsen autentisk, nøyaktig, modig, vital journalistikk.

Misbruk av loven er et utilstrekkelig begrep i disse omstendighetene. Det tok de parykkledte hoffmennene til Storbritannias ancien regime bare ni minutter på fredag å opprettholde en amerikansk anke mot en distriktsdommers aksept i januar av en enorm mengde bevis for at helvete på jorda ventet Assange over Atlanterhavet: et helvete der han etter ekspertenes mening vil finne en måte å ta sitt eget liv på.

Den nylige tilståelsen til en viktig FBI-informant og redskap for påtalemakta, en bedrager og serieløgner, om at han hadde fabrikkert bevisene sine mot Julian, ble ignorert. Avsløringa om at det spanskdrevne sikkerhetsfirmaet ved den ecuadorianske ambassaden i London, hvor Julian hadde fått politisk tilflukt, var en CIA-front som spionerte på Julians advokater og leger og fortrolige (inkludert meg selv) – ble også ignorert.

Les: Nøkkelvitne for USA i saka mot Assange innrømmer løgn

Den nylige journalistiske avsløringen, gjentatt i detalj av forsvarer overfor High Court i oktober, om at CIA hadde planlagt å myrde Julian i London – sjøl det ble ignorert.

Les: CIA hadde planer om å kidnappe eller drepe Julian Assange under en væpnet aksjon i London

Hver av disse «sakene», som advokater liker å si, var nok alene for en dommer som holdt seg til loven til å kaste ut den skammelige saka mot Assange ved et korrupt amerikansk justisdepartement og deres innleide tjenere i Storbritannia. Julians sinnstilstand, brølte James Lewis, QC, USAs mann på Old Bailey i fjor, var ikke mer enn «malingering» – et arkaisk viktoriansk begrep som brukes for å benekte eksistensen av psykisk sykdom.

Det som virkelig var sjokkerende på fredag var at høyesterettsdommerne – Lord Burnett og Lord Justice Timothy Holroyde, som leste opp ordene deres – ikke nølte med å sende Julian til døden, enten levende eller på annen måte. De tilbød ingen formilding, ingen antydning om at de hadde brydd seg om loven eller til en gang grunnleggende moral.

Det handler om oss, vår moral og vår evne til å stå oppreist for friheten og den frie journalistikken

Som avslutning på artikkelen kommer John Pilger tilbake til Jean-Paul Sartres ord:

«La oss se på oss sjøl, hvis vi orker, og se hva det er i ferd med å bli av oss.»

Sartre skrev disse ordene i forordet til Franz Fanons berømte bok: «Jordens fordømte» (1961, på norsk 1967), og Pilger avslutter med å spørre:

Hvem av oss er villige til å stå fram i stedet for å bare være tilskuere til en episk parodi som den rettslige kidnappinga av Julian Assange? Det som står på spill er både en modig manns liv og, hvis vi forblir tause, erobringa av vårt intellekt og følelsen av rett og galt: faktisk vår menneskelighet.

Fredsprisvinner Maria Ressa tråkket på Assange

Samme dag som dommen falt over Assange, dommen som kan føre til hans død i ei høysikkerhetscelle i USA, fikk den filippinske journalisten Maria Ressa Nobels fredspris. Hun fikk prisen for angivelig å være en modig stemme mot myndighetene på Filippinene. Men hun er ikke mer modig enn at hun valgte å tråkke på Julian Assange.

I 2019 ble Ressa konfrontert med hva hun mener om arrestasjonen av Julian Assange.

– Hva mener du om Julian Assanges arrestasjon? Er det bra eller dårlig for journalistikken? spurte Time Magazine sin utsendte den gang.

– Jeg har et annet synspunkt fordi jeg mener den omfattende dumpingen til WikiLeaks faktisk ikke er journalistikk, svarte Ressa.

Dette er en åpenbar forfalskning av livsverket til Julian Assange, og det kommer fra en journalist som lever et godt liv i Manila og som kan fly til Oslo for å motta fredsprisen.

Maria Ressa er blitt finansiert opp og støttet i årevis av CIA-fronten National Endowment for Democracy (NED). De gjør ikke noen hemmelighet av sin støtte til Ressa, som man kan se på deres panegyriske omtale av henne.

Hun var ansvarlig produsent for en statseid TV-kanal hvor hun i følge CNN var en av pionerene innen filippinsk gravejournalistikk.

Maria Ressa ble ansatt av CNN i 1988. Hun var CNNs byråsjef for Jakarta og Manila. Der intervjuet hun flere asiatiske toppolitikere og dekket valg, krig og naturkatastrofer i Sør-Øst Asia.

Fra sin opplagt privilegerte, velstående og beskyttede tilværelse våger altså Maria Ressa å sparke en mann som ligger nede, en mann som risikerer livet for å avsløre krigsforbrytelser.

Hadde Nobels fredspris vært det den hevder å være, hadde det opplagt vært Assange og ikke Ressa som hadde fått prisen.

Om illustrasjonen til denne artikkelen

Kunsteren Dominika Miklar (@DominikaMiklar) er blitt så begeistret over steigan.no at hun har spurt om hun kan være frivillig tegner for oss, og vi ble enige om å utforske et samarbeid. Fredag ettermiddag, etter nyheten om Assange ba vi henne om å lage en illustrasjon om og for ham.

Hun skriver om den løsninga hun valgte:

Stolt, modig, presentert som selvsikker person som forsvarer sannhets ord. Håndjern er usynlig fordi fortsatt vi venter på avgjørelse men også uansett hva maktene kommer til å bestemme så det er umulig å straffe noen som er fri mentalt. Kroppslig straff berører ikke sjelen. Orange uniform signaliserer at han er straffet. Vi bare venter på i hvilken grad. 

Red.

Forrige artikkelKlassekamp i koronatider – største nedgang i reallønna på 75 år
Neste artikkel14 personer under 60 år døde etter vaksinering, ifølge Legemiddelverket