Klassekamp i koronatider – største nedgang i reallønna på 75 år

0

Prisene stiger dobbelt så raskt som lønningene.

Prisene øker mye raskere enn lønningene. Det betyr at folk flest får dårligere kjøpekraft i 2021. De siste 12 månedene har prisene økt med 5,1 prosent, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Dette skriver Fri Fagbevegelse.

Prisstigninga fra november i fjor til november i år er på 5,1 prosent. Det betyr at tilleggene som ble gitt ved årets lønnsoppgjør, langt fra er nok til å dekke opp veksten i prisene.

Den økonomiske ramma for frontfagsoppgjøret i vår ble satt til 2,7 prosent. Det betyr at gjennomsnitts-nordmannen får 2,7 prosent i lønnsøkning.

Dette var anslagene i april. Den gang trodde man at prisveksten i 2021 skulle bli 2,8 prosent. Høstens strømsjokk har forandret totalt på dette, og prisene øker nesten med det dobbelte.

Dette gjør at 2021 kan bli det året siden 2. verdenskrig, på 75 år, med størst nedgang i reallønna. Stort sett har kjøpekraften økt hvert år. Bare fem år de siste 75 årene har prisveksten vært større enn lønnsveksten.  Fra 1979 til 1981 var det nedgang i kjøpekrafta. Det var det også under jappetida i 1988. Sist lønnsveksten var lavere enn prisveksten var i 2016. Da gikk reallønna ned med 1,76 prosent. Før 2021 var 2016 det året med størst nedgang.

Dette er bare begynnelsen

Så langt i 2021 er det altså ikke minst strømprisene som har torpedert reallønna. Og hvis ikke opprøret mot det rådende kraftregimet blir sterkt nok til å tvinge regjeringa til å endre kurs er det all grunn til å regne med at strømprisen kommer til å gå fra ille til verre.

Og ære være Facebook-opprøret mot de høye strømprisene. Per 11. desember 2021 har de fått 458.800 medlemmer, og det har utvilsomt satt et støkk i politikerne. Men til å være klassekamp er det tross alt ganske svakt. Dersom 10% av disse folkene, som med god grunn er sinte og fortvilet over å bli plyndret slik myndighetene og kraftselskapene nå gjør, hadde møtt fram på Youngstorget med fagforeningsfaner og illsinte taler, ville det utvilsomt hatt en helt annen kraft. Men det virker som om både venstresida og fagbevegelsen har glemt å demonstrere og holde massemøter. Ikke så rart, det har jo vært forbudt i snart to år, og de som skulle ha vært arbeiderklassens ledere, har godtatt det.

Og da taper vi klassekampen. Sånn er det med den saken.

For det mange ikke har innsett er at denne koronakrisa er en massiv klassekamp der finansfyrstene har veltet hele krisa si over på verdens folk og plyndret statskassene og sentralbankene for titusentalls an milliarder dollar.

I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke

I august 2019 var det et møte i G7 i Jackson Hole, Wyoming. Der deltok også sentralbanksjefene i disse landene. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.

På det tidspunktet var det klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres.

Planen ble presentert i dokumentet Dealing with the next downturn: From unconventional monetary policy to unprecedented policy coordination.

Forfatterne skrev i hvitboka at «i den neste nedgangen er den eneste løsningen for en mer formell – og historisk uvanlig – koordinering av pengepolitikken og finanspolitikken for å gi effektiv stimulans.» De kalte dette «å gå direkte».

Et sammendrag av BlackRocks plan finnes her.

«Gå direkte» betyr å forsyne seg direkte fra statsbudsjettene og pensjonsfondene, og ikke bare fra sentralbankene som i finanskrisa fra 2008. Men for at finanskapitalene skulle få verden til å godta det, trengtes det ei krise av en helt ekstrem art.

For å få aksept for å pøse så mye offentlige penger over i finansmarkedene, var det altså nødvendig å «definere de uvanlige omstendighetene som krever en slik uvanlig koordinering», og så sannelig kom det ikke ei krise som passet ypperlig til det formålet, nemlig den såkalte «pandemien».

Lockdownpolitikken har kostet statsfinansene mange titalls tusen milliarder dollar, og dette er løst ved å ta opp lån og trekke tusenvis av milliarder dollar ut av statsbudsjettene for å holde samfunnsmaskineriet noenlunde i gang.

Disse enorme overføringene – uten historisk sidestykke – havnet i finansmarkedene og gjorde dermed finanseliten til de ubestridte vinnerne av denne klassekampen ovenfra uten sidestykke.

Det var et finansiellt kupp mot menneskeheten.

FNs International Labour Organization (ILO) har regnet ut at antall tapte arbeidstimer for verdens arbeidere i 2020 tilsvarer et tap av 255 millioner fulltidsjobber. Det er fire ganger så mange jobber som det som gikk tapt i finanskrisa, skriver ILO.

Verdensbanken har regnet ut at lockdownpolitikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.

Men hele dette tapet er ikke tatt ut over arbeiderklassen og middelklassen ennå. For når verdens regjeringer skal forsøke å betjene den nye gjelda, vil de senke lønningene, skjære ned på offentlige tjenester, kutte offentlige ytelser, kutte pensjonene og øke de skattene og avgiftene vanlige folk betaler.

Finanseliten har vunnet klassekampen under koronakrisa

I 2020 økte de superrike formuene sine med totalt 1.900 milliarder dollar, og det var en rekord for elle tider. 2021 blir enda et gullår for supermilliardærene. De blir samlet sett 1.600 milliarder rikere i år. Dette skriver Forbes. De superrike har samlet sett blitt 35% rikere under koronakrisa. Det må man si er folk som vet å føre klassekrig.

Og arbeiderklassen har nesten ikke ført klassekamp i det hele tatt, men latt seg plyndre på høylys dag. Møte- og demonstrasjonsforbud, forsamlingsforbud, maskeplikt og sosial distansering har ikke bare rasert økonomien, men også evnen til å organisere seg og føre kamp for egne klasseinteresser. Fortsetter det sånn vil det bare bli veldig mye verre.

Forrige artikkelPåfallende motvilje mot massetesting
Neste artikkelJohn Pilger: Domstolens beslutning om Julian Assange et hardt slag mot journalistikken og det frie ordet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).