Propaganda og informasjonskrig i relasjonen mellom Russland og Vesten, møterapport

0

Av Lars Birkelund.

I hvilken grad er norske universiteter uavhengige av norske myndigheters politikk? Eller: i hvilken grad er det mulig å være uavhengig av de man er avhengig av?

Det har jeg tatt opp i blant annet denne artikkelen, Akademia indoktrinerer om Syria. Da, i november 2018, var det Universitetet i Oslo som innbød til et arrangement med tittelen «What can peace in Syria look like», eller «hvordan vil en mulig fred i Syria se ut», på godt norsk (hvorfor bruker Universitet i Oslo en engelsk tittel på sitt arrangement?). Bak det åpne spørsmålet skjulte det seg en alt annen enn åpen forutsetning: at det ikke er mulig å se for seg fred i Syria så lenge Assad er president. En forutsetning som lett lar seg forene med norske myndigheters politikk overfor Syria, som i alle fall da var at Assad måtte «fases ut».

Fredag 5. november i år avholdt Universitet i Sør Øst Norge et arrangement på Litteraturhuset i Oslo med tittelen Propaganda og informasjonskrig i relasjonen mellom Russland og Vesten med undertittelen Seminar på Litteraturhuset i Oslo i regi av USNs forskergruppe for politisk kultur.

Arrangementet var godt besøkt, med kun en håndfull ledige plasser. Slagsiden var av samme type som ovenfor, men på langt nær så kraftig. Innleder og moderator for debatten, Kai Østberg, gjorde etter min mening en god jobb som moderator, passelig streng og rettferdig. Men innledningen hans hadde en svak slagside i antirussisk retning, etter min mening. Jeg må riktignok ta et forbehold, da jeg kom litt for seint, slik at jeg ikke hørte hele innledningen hans.

Førsteamanuensis David Isaksen fulgte opp med et halvtimes foredrag under tittelen Propaganda og informasjonskrig. Begrepsavklaring og historisk perspektiv.  Tittelen legger altså opp til en nøytral og objektiv redegjørelse av historie og begreper og foredraget levde etter min mening opp til det inntil Isaksen kom med eksempler på det han mener er propaganda. Da ble det tydelig at det var russiske RT han skulle ta, sjøl om han også så vidt nevnte CNN og Fox. Hvorfor valgte han å «ta» akkurat RT? Hvorfor ikke NRK, TV 2 eller Aftenposten?

Isaksen ga kanskje svaret sjøl da han sa at det er visse typer propaganda som er vanskelig å oppdage. Han har derfor, etter alt å dømme, ikke oppdaget at også ledende norske medier driver med propaganda. Derfor tror han sannsynligvis at det er sant at Russland prøvde å drepe Navalny, at statskuppet i Ukraina i 2014 var en revolusjon, at Assad bruker kjemiske våpen osv. Det at han valgte RT kan også ha vært et taktisk trekk. For hvis han hadde valgt å ta et av de nevnte norske mediene på samme måte hadde det blitt et rabalder som kunne ha satt hans karriere på spill.

Glenn Diesen og Aage Borchgrevinks foredrag utgjorde de egentlige motpolene i arrangementet. Ja, deres disputt den siste tiden syntes å ha vært årsaken til arrangementet. Diesen er professor ved USN og har i det siste fått mye kritikk av blant annet Helsingforskomiteens Borchgrevink fordi han har stilt opp på RT med artikler og intervjuer som har blitt oppfattet som for ukritiske og positive overfor Russland. Diesen ble også beskyldt for å lyve.

Julie Wilhelmsen (NUPI) representerte med sitt foredrag «den gyldne middelvei». Hun er bortimot  den eneste av sitt slag man kan se på norske TV-skjermer. Nyansert, nøktern og realistisk som hun er kan hun med fordel erstatte de fleste andre «Russland-ekspertene» man ser på norske TV-skjermer, da NRK og TV 2 ellers har en kraftig antirussisk tendens med sin stadige gjenbruk av folk fra Helsingforskomiteen og sånne som Iver B Neumann og Øystein Bogen.

Alt i alt hadde jeg gjerne sett flere slike arrangementer og takker særlig Østberg, da han skal ha vært initiativtager. Gledelig var det også at såpass mange av mine meningsfeller møtte opp, blant annet for å forsvare Diesen. Borchgrevink/Helsingforskomiteen er ikke vant til å få motstand, de er vant til å bli mottatt nærmest på røde løpere av NRK og andre, som nøytral og objektiv ekspertise, uten å få kritiske spørsmål. Men motstand fikk de 5. november. Denne gangen var det «vi», NATO-motstanderne, som dominerte debatten. Det kan være nok til Borchgrevink og lignende ikke tør å stille opp på tilsvarende betingelser en annen gang.


Ps. Siden det som oftest er vanskelig å si sikkert hva som er den nøyaktige hensikten med å si eller publisere noe (framfor noe annet) bruker jeg her og vanligvis ellers en vid definisjon av begrepet propaganda, der jeg legger til grunn virkningen av det som sies, noe som ofte er lettere å slå fast. Så hvis noe som sies etter min mening har en propagandistisk virkning kaller jeg det ofte propaganda, sjøl om jeg ikke kan vite hensikten med å si det.   

Ivar Dale fra Helsingforskomiteen var forresten til stede blant publikum og kom med en kommentar som jeg ikke husker den nøyaktige ordlyden av. Men den gikk ut på noe sånt som at han hater eller forakter Putin. Hva som var hensikten hans med å si det vet jeg naturligvis ikke. Men det viser i alle fall at sterke følelser er involvert i komiteen. Det ble gjort opptak, så det bør være mulig å få avklart nøyaktig hva han sa. Ds.   

Forrige artikkelStatsbudsjettet for 2022 – Støres forslag
Neste artikkelI Sudan, et kupp på bakgrunn av geopolitiske og regionale maktkamper