oss 100 kroner!
NRK sendte 16. november årets andre helteportrett av den russiske dissidenten Alexej Navalnyj, med tittelen Navalnyj – giftig maktkamp og med dertil hørende pirrende markedsføring: «Giftige truser, spionasje og leiemordere – historien om drapsforsøket på Navalnyj er som hentet ut av en spionroman».
Spørsmålet man stiller seg etter denne ‘dokumentaren’ må være om den er noe mer enn en billig spionroman, grunnet selektiv bruk av ‘fakta’ og kilder og fordi den inneholder nok et nidportrett av Russlands leder Vladimir Putin. Den er dessuten den andre av sitt slag i år. Navalnyj – mannen som tirrer bjørnen ble sendt første gang 17. mars, foreløpig siste gang 27. juli. Ja, det hører med til historien at NRK gjerne sender reprise på reprise av visse ‘dokumentarer’, mens andre aldri blir sendt (mer om det til slutt). Sistnevnte har NRK vist minst to ganger i år. Så det er all grunn til å regne med repriser også av Giftig maktkamp.
Man får altså inntrykk av at det for NRK er viktig å indoktrinere det norske folk med et skremmebilde av Putins Russland, samtidig som motstandere av Putin dyrkes som helter, uansett hva de står for politisk. Navalnyj er separatist og kan dessuten trygt kalles rasist da han har oppfordret ‘gode russere’ til å bevæpne seg mot kaukasiere, eller kakerlakker som han kaller dem. Separatisme og rasisme henger sammen i Navalnyjs tilfelle. For han mener at de russiske republikkene som har flertall av ‘kakerlakker’ bør kastes ut av Den russiske føderasjon, som er Russlands offisielle navn. NATO-lands støtte til separatisten Navalnyj passer derfor sammen med USA/NATOs mål om å splitte opp Russland. Om norske politikere på toppnivå er klar over dette vet jeg dog ikke.
Ville Dagsrevyen ha hyllet norske musikere som synger «Hele Norge ser på meg, la alt brenne» og som sier at de ikke svelger propagandaen på TVen og heller «sitter på Internett med hver sine grupper og nettsamfunn»? Nei, men russiske musikere som sier det samme om Russland og russiske medier fikk lov til å breie seg på Dagsrevyen 19. mai 2019.
Dette bare for å nevne to eksempler som er del av et mønster som har vedvart så lenge Norge har vært med i NATO. Jeg kan i alle fall ikke huske at NRK noen gang hyllet de som satte fyr på norske kirker på 90-tallet. Heller ikke de i Norge som for tiden sier at de foretrekker å sitte på Internett med hver sine grupper og nettsamfunn istedenfor å se på Dagsrevyen. Men det er sjølsagt mulig at det kun er min hukommelse som svikter.
Støre-regjeringen har sagt at den ønsker å forbedre forholdet til Russland. Vanligvis pleier NRK å være en trofast formidler av og støttespiller for norsk utenrikspolitikk. Så Navalnyj – giftig maktkamp tyder enten på at NRK ønsker å ødelegge for regjeringen eller at regjeringen ikke mener alvor. For NRK vet vel hva de gjør?
Det er ikke sikkert, like lite som norske politikere, som oppfører seg i verden som parringskåte elefanter i en porselensbutikk, uten å bry seg om hva de ødelegger og knuser. Men det som er helt sikkert er at NRK så å si daglig gjør seg fortjent til navnet NATO-kringkaster og aldri har sendt 1. helteportretter av norske eller andre vestlige dissidenter ala det de stadig viser av Navalnyj, også i nyhetssendingene. 2. så demoniserende portretter av vestlige ledere.
Barack Obama, som starta krigene mot Libya og Syria, som pågår på 11. året, ble tvert imot gredd med hårene av NRK (og øvrige norske medier). George Bush, som starta krigene mot Afghanistan og Irak, fikk, i likhet med andre republikanske presidenter, mye ‘kjeft’ da han var president, men aldri noe i nærheten av det Putin har fått. Dessuten har han i det siste blitt rehabilitert: 22. april i år ble Bush portrettert som snill og koselig bestefar på Dagsrevyen. Og 12. september lot NRK den banale og ignorante floskelmakeren få framstå som sympatisk og medfølende med sine krokodilletårer over polariseringen i USA, en polarisering som ha sjøl bidro svært mye til, særlig med krigen mot Irak i 2003. Kun NATO-kritikeren Donald Trump, han som ikke starta noen kriger, har blitt utsatt for kritikk som kan måle seg med den kritikken Putin får av NRK og andre NATO-medier.
«The Magnitsky Act» er et eksempel på en dokumentar NRK aldri har vist, til tross for at de kjøpte retten til å vise den for flere år siden og til tross for at produksjonen fikk millioner i støtte fra norske myndigheter, ifølge Dagbladet, som også skrev at «anerkjente norske og russiske aktører» sto bak produksjonen (25. mai 2016).
Kan det skyldes at dokumentaren endte med en annen konklusjon enn NRK, norske myndigheter og deres overordnede i USA, NATO og EU regnet med? Noe av det som fascinerer med dokumentaren er hvordan fortellerstemmen, Andrej Nekrasov, beskriver at saken han undersøker ikke er slik han trodde den var på forhånd. NRKs unnskyldninger for ikke å vise den er ikke troverdige. For andre som har vist den har ikke blitt rammet av søksmål, som de ble truet med på forhånd. Så hvem styrer egentlig NRK. Og: med hvilken rett kaller NRK seg for folkeopplyser?
