oss 100 kroner!
I et personlig brev beskriver en russisk kvinne bosatt i Ukraina om de politiske og sosiale omveltningene som har grepet Ukraina siden Maidan-omveltningen i 2014. Brevet ble sendt til Ulrich Heyden, journalist bosatt i Moskva.
Redaktøren av NachDenkSeiten.
Jeg mottok nylig et brev fra en kvinne i Ukraina som beskrev situasjonen hennes som russer. Jeg kan ikke publisere navnet på brevskriveren, ellers kan hun bli utsatt for undertrykkelse. Jeg har besøkt Ukraina mange ganger siden 1992, bodd der i flere måneder og har venner der. Jeg har kjent den russiske kvinnen som skrev brevet i mange år. Her følger brevet:
Hallo!
Jeg har prøvd å analysere i hvilken grad ukrainsk fascisme er lik den tyske på 1930 -tallet.
Det ser ut til at vi har gått tilbake til en tilstand som den i Tyskland på 1930 -tallet.
Alle medier er fullstendig kontrollert av de som har tatt makta i landet. Folk har blitt delt inn i riktige og uriktige. Hvis du er «riktig» kan du drepe en person, og ingenting vil skje med deg. Det viktigste er å rope høyt: «Slava Ukraina – hedre heltene!». Hilsenen fra 1940-tallet fra Den ukrainske opprørs-armeen er nå den offisielle hilsenen til de ukrainske væpnede styrkene. Man roper også: «Slava Ukraina«. I Det tredje riket ble det kalt «Deutschland über alles«.
Russisk litteratur blir ødelagt. Det hendte at russiske bøker ble brent offentlig. Minner det deg om noe? Dissidenter blir fengslet og til og med drept – slik det skjedde med forfatteren Oles Busina og med innbyggerne i Odessa som døde i fagforeningshuset. Disse drapene ble utført demonstrativt og er ikke løst.
Det er synd at mediene i Vesten ikke rapporterer noe om den faktiske situasjonen i Ukraina. Det er derfor mange borgere i landene i Vesten tror at vi er i krig med Russland. Folk i vestlige land tror ikke på oss. De ser bare hva media forteller dem … Du kan se det på sosiale nettverk.
Russiske medier gjør en stor feil med å invitere absolutte idioter fra Ukraina til programmene sine. Derfor tror flertallet av russerne at alle i Ukraina har blitt til idioter. Mange ønsker ikke forstå at alt som skjedde ikke var tilfeldig. Jeg ga fakta fra alle revolusjonære opprør i Russland siden begynnelsen av 1800-tallet og trakk paralleller til fargerevolusjonene i det 21. århundre. Man hører ikke på meg. Det er omfattende støtte til regimet i Ukraina fra både USA og det kollektive Vesten.
Mange borgere i Den russiske føderasjonen skriver i kommentarer at vi liker alt i Ukraina, og at vi derfor ikke kjemper mot det. Men hvordan kan man kjempe?
Under de nåværende maktforholdene i Ukraina er alle lover skrevet om. I henhold til de nye lovene kan en person havne i fengsel for å ha en annen mening. Hvis du tenker annerledes, betyr det at tankene dine krenker Ukrainas territoriale integritet. Her er artikkelen i straffeloven! I fengsel!
Det skitneste arbeidet til den hemmelige tjenesten utføres av pseudopatrioter og herreløse aktivister som Sergei Sternenko. De ukrainske domstolene frifinner dem for alle deres ulovlige handlinger, inkludert drap.
Det skjedde en hendelse som involverte en amerikansk statsborger i Odessa 23. august i år. Denne amerikaneren gikk rundt i byen. Han hadde på seg en T-skjorte med fargene til det russiske flagget og ordet «Russland». Hva så?
På politistasjonen tillot politiet de radikale å «gjøre utdanningsarbeid» med den amerikanske borgeren. De rev av ham skjorten og kastet den i søppelbøtta. De radikale fotograferte amerikanerens pass. Og alt dette foran politiet, rett på politistasjonen! Som 2. mai 2014, da fagforeningshuset brant, sto politiet som tilskuere og så på.
Alt ble fotografert av de radikale. Alle disse bildene sirkulerer nå på sosiale nettverk. De la til og med ut bildene på nettstedet til offerets mor. De radikale publiserte til og med fangens hjemmeadresse i USA på nettet! Amerikanerens bilder ble også lagt ut på nettstedet Mirotvorets, der «fiender av Ukraina» blir stilt i gapestokken.
USA har ikke kommentert hendelsen. Den amerikanske statsborgerens T-skjorte var i fargene på det russiske flagget og med ordene «Russland» på. Det motsier ideen deres. Man må innpode troen på at Russland er alles fiende.
Bør jeg forlate Ukraina? Hvor skulle jeg dra? Mange ukrainere tåler ikke det helvete som man må gjennom for å få oppholdstillatelse i Russland. De vil dra tilbake hvis det fortsatt er et sted i Ukraina å dra tilbake til.
Og det er de som har solgt alt her, men ikke greier å finne arbeid i Russland. Du har ingen steder å dra til … så jeg risikerer det ikke. Ja, og hvorfor skulle jeg forlate hjembyen min?
For å være ærlig, tenkte jeg ikke engang på utvandring før Maidan-hendelsene 2013-2014, som de fleste sovjetborgere som var utenfor Russland etter Sovjetunionens kollaps. Vi ble utlendinger … det var ubehagelig. Jeg måtte tåle det.
Fra 1991 og fremover ble ideen om «Ukraina er ikke Russland» sakte presset fremover. De oppfant Holodomor-hungersnøden, som Russland anklages for. Og så ble hatet til Russland og russerne plantet og dyrket. Kunstig. Og dette hatet eksploderte og førte i februar 2014 til et lynraskt kupp.
Det var da alle begynte å tenke. Frem til da har vi jobbet og oppdratt barn. Det var enkelte ting vi ikke likte. Men vi hadde forlikt oss med det. Mine barn ble født i Sovjetunionen. Og plutselig var dette landet borte.
På en eller annen måte var det nødvendig å leve og tjene til livets opphold, oppdra barn, gi dem mat og undervise dem. Vi kunne ikke stoppe livet.
Hvem hadde trodd at alt ville fullstendig forandres? Og hva kunne vært gjort den gang? Jeg vender ofte tilbake til denne tiden i tankene mine. INGENTING! Og hva kunne vi ha gjort i 2014? Selv da folk begynte å dø på Maidan, kunne folk fortsatt ikke tro det.
Vi dro til Anti-Maidan. Vi protesterte. Vi trodde at alt kan løses fredelig, med fredelige protester. Men i løpet av alle årene med uavhengighet ble dette forberedt. Vi kunne ikke forhindre at dette scenariet ble spilt til slutten.
Jeg er en vanlig, enkel person. Hvordan kan vi vanlige mennesker stoppe en maskin som undertrykker oss og er generøst finansiert av Vesten? Alle mediene i Vesten rapporterer bare det som er hensiktsmessig for å holde Russland ansvarlig for alt.
Vi er ikke engang bønder, vi er støv på sjakkbrettet der det kollektive Vesten spiller mot Russland.
Krim er borte. Donbass gjorde opprør … Det åttende året er allerede et helvete. Fredelige mennesker dør, inkludert barn. Som normal kvinne, som mor og bestemor, kan jeg ikke la være å tenke på det.
Jeg har mange venner i Donbass som bor der. Noen forlot Donbass. De orket ikke mer.
Nå er vi delt etter nasjonalitet, språk og religion. Og på statlig nivå blir det bestemt hvilke mennesker som er riktige og hvilke som ikke er det.
De russisktalende regionene ble erklært separatister. Det var her mine forfedre bodde. Det er her jeg ble født, det er her jeg vokste opp. Her var russisk alltid språket i hverdagen. Dette er morsmålet vårt. Hvorfor ble vi fortalt en dag at vi hadde et annet morsmål?
Da ble språket vårt forbudt på kino, i offentlige tjenester, i butikkene … overalt. Det er forbudt å lære barn morsmålet. Morsmålet vårt er gjort til fienden. På statlig nivå oppfordres til hat mellom nasjonaliteter. Fornærmelser mot russiske og russisktalende borgere i Ukraina kan høres fra talerstolen til Verkhovna Rada. Familier faller fra hverandre, venner blir fiender. Hva er meningen med alt dette? Og hva med det forente landet?
Men det verste er at mange mennesker rett og slett ikke vil se det. De føler seg bra i dag, ingen rører dem … I DAG … De ser på fjernsyn og tror på den oppdiktede fienden.
En klassiker:
Først tok de kommunistene men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke kommunist. Så tok de sosialdemokratene men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke sosialdemokrat. Deretter tok de fagforeningsfolkene men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke fagforeningsmann. Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.
(Martin Niemöller)
Men slik vil ting skje.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
