oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
På Putins fødselsdag 7. oktober publiserte den ukrainske opposisjonspolitikeren Ilja Kiva en video der han gratulerte den russiske presidenten med dagen og kalte ham en person som forsvarte den slaviske verden, moral og tro. Dette utløste kraftige reaksjoner fra ukrainske politikere og høyrenasjonalister. Kiva, som sitter i Radaen som representant for Opposisjonsplattformen – For Livet, risikerer ikke bare å bli tiltalt for landsforræderi, men å bli drept.
En talsmann for Høyre Sektor, Sergej Stepnenko, erklærte at Kiva var en forræder som arbeidet for de russiske okkupantene, og at ukrainske sikkerhetstjenester burde ta seg av ham. Anatolij Stefan ”Stirlitz”, en blogger som er ansatt i den ukrainske sikkerhetstjenesten, offentliggjorde en erklæring om at dersom myndighetene ikke reagerte på undergravingsvirksomheten til personer som Kiva, ville vanlige mennesker foreta det nødvendige oppgjør med dem. Oleg Ljasjko, leder for Det radikale partiet, erklærte at Kiva var en djevel som burde sitte i fengsel, og ikke i parlamentet.
Se russisk TVs innslag om saken her.
Den ukrainske stjernejournalisten Dmitrij Gordon publiserte på sin blogg et Facebook-innlegg fra den ukrainske politikeren Artur Palatnyj, medlem av Petro Porosjenkos parti Europeisk Solidaritet, der denne ikke bare tok til orde for å frata Kiva hans diplomatiske immunitet og å tiltale ham for landsforræderi, men også sammenliknet det å gratulere Putin med en gratulasjon av Hitler.
Kort sagt foregår det nå i Ukraina en klappjakt på Ilja Kiva som er stemplet som landsforræder.
Hva er hensikten med å omtale denne saken? Stempling av personer som gir uttrykk for prorussiske synspunkter, eller som tar til orde for å avslutte konflikten med Russland, som landsforrædere, oppfordringer til myndighetene om å gjøre kort prosess med dem og bruk av anklager om manglende patriotisme – forstått som russiskfiendtlighet – i den politiske kampen er dagligdagse fenomener i Ukraina.
Grunnen til at jeg valgte å trekke frem hetskampanjen mot Ilja Kirov, er at den falt sammen med utdelingen av Nobels fredspris, som gikk til en filippinsk journalist, Maria Ressa, og en russisk redaktør, Dmitrij Muratov, for det som omtales som deres modige kamp for ytringsfriheten.
Mye kan sies om denne tildelingen. Hva har en filippinsk journalist som tilsynelatende mest har beskjeftiget seg med innenrikspolitiske forhold, for eksempel myndighetenes narkotikapolitikk, gjort for å fremme fred i verden? Eller hva har redaktøren for en Putin-kritisk russisk avis, Novaja Gazeta, gjort for å fremme fred og menneskelig forbrødring? I sitt testamente skrev Alfred Nobel at fredsprisen skulle gis til personer som ”har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”. Kan årets fredsprismottakere – eller andre personer som har fått Fredsprisen med referanse til deres innsats for demokrati, menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og liknende – med noen grad av rimelighet sies å ha bidratt til dette?
Dette – hvordan Fredsprisen har blitt forandret til en demokrati-, ytringsfrihets- og menneskerettighetspris – kan det sies mye om.
Men selv om man velger å se bort fra Nobels testamente og gjør demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter til en del av et slags utvidet fredsbegrep, holder årets fredspristildeling ikke mål.
Det har i flere år foreligget to soleklare kandidater til en ytringsfrihets- og menneskerettighetspris. Nemlig den amerikanske it-spesialisten Edward Snowden som lever i russisk landflyktighet etter å ha avslørt amerikansk etterretnings globale overvåkning. Og den australske journalisten Julian Assange som sitter i britisk fengsel og risikerer utlevering til USA og tiltale for spionasje – med mulighet for dødsstraff – for på sitt nettsted WikiLeaks å ha publisert dokumenter amerikanske myndigheter vil holde skjult, blant annet om USAs folkerettsstridige angrepskriger.
I motsetning til den filippinske journalisten og den russiske redaktøren har Edward Snowden og Julian Assange beskjeftiget seg med forhold som angår krig og fred. Men selvfølgelig tør ikke Nobelkomiteen i den amerikanske kolonien Norge å gi Fredsprisen til en av disse kandidatene.
Ved sin utdeling gir Nobelkomiteen inntrykk av at ytringsfriheten og demokratiet er truet i Russland. Å gi Fredsprisen til den regimekritiske bloggeren Aleksej Navalnyj, noe de største russlandhaterne sikkert hadde håpet på, turte ikke Nobelkomiteen. Navalnyj er tross alt en løs kanon med uklar mental helse som har sammenliknet kaukasiere med kakerlakker og oppfordret folk til å skyte dem, skjelt ut en krigsveteran for åpen scene og liknende. Derfor valgte man å gi prisen til redaktøren for en Putin-fiendtlig avis. Og for at det hele ikke skulle bli en ren Anti-Russland- og Nato-pris – som ville ha vært for pinlig med tanke på ignoreringen av Snowden og Assange også ved årets fredspristildeling – valgte man å la den regimekritiske russiske redaktøren dele Fredsprisen med en regimekritisk journalist i et land Vesten og Nato ikke har noe forhold til.
Er det et land der ytringsfriheten er truet, og der det er skapt et klima der personer som kritiserer makthaverne, risikerer å bli drept, er dette Ukraina, og ikke Russland. Medlemmer av den ikke-parlamentariske opposisjonen i Russland har sendt gratulasjoner til amerikanske presidenter, erklært sin støtte til dagens ukrainske makthavere som bomber den russiskvennlige befolkningen i Donbass, oppfordret Nato til å okkupere og befri Russland, holdt kongresser i de baltiske statene der etniske russere har status som ikke-borgere uten stemmerett og rett til å utøve diverse yrker, og liknende. Selvfølgelig har de blitt angrepet for dette og kalt landsforrædere og femtekolonister. Men de har ikke blitt utsatt for en tiendedel av den hetsen Ilja Kiva har fått oppleve etter sin fødselsdagshilsen til Putin, og deres liv har aldri vært i fare.
Men vi får ikke høre noe om den daglige hetsen – og drapstruslene – kritikere av dagens russiskfiendtlige ukrainske regime utsettes for. Akkurat som vi ikke får høre noe om drap på regimekritiske journalister, stenging av opposisjonelle aviser og tv-stasjoner og forfølgelse av opposisjonspolitikere i Ukraina.
Faktisk foreligger det en rimelig god kandidat til ikke bare en ytringsfrihets- og menneskerettighetspris, men også til en fredspris, i tillegg til Snowden og Assange. Nemlig den ukrainske opposisjonspolitikeren Viktor Medvedtsjuk.
Medvedtsjuk, leder for Opposisjonsplattformen – For livet, det eneste virkelige opposisjonspartiet i Ukraina, sitter i dag i husarrest – og tre tv-kanaler han eier har blitt stengt – fordi Medvedtsjuk og hans meningsfeller kritiserte dagens ukrainske regimes konfrontasjonspolitikk overfor Russland og tok til orde for dialog og forhandlinger mellom Ukraina og Russland.
En fredspris til Medvedtsjuk ville ikke bare ha vært en markering av at forfølgelse og fengsling av opposisjonspolitikere og stenging av opposisjonelle massemedier er uakseptabelt, men ville også ha vært et bidrag til avspenning og redusering av krigsfaren i Europa.
Men at Nato-landet Norge skulle gi en fredspris til en person som tar til orde for dialog og forhandlinger med Russland, er selvsagt utenkelig.
Norge er en amerikansk skjøtehund, og utdelingene av Nobels fredspris – som stort sett er rene Nato-priser og i hvert fall aldri tilfaller kritikere av vestlige lands utenrikspolitikk – er en påminnelse om dette.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
