Realisme eller løgnhistorier?

0

Av Odd Handegård.

De fleste som er opptatt av energipolitikk, blir slått av den ufattelige optimismen som preger medias tro på at verden vil realisere målet om null-utslipp i 2050, og at 50 % av utslippene vil være borte vekk allerede i 2030. Industriens engasjement for å investere i fornybar energi som skal erstatte den fossile, er tilsynelatende enorm. Det vrimler med en ultraoptimismtiske artikler – jeg vedlegger ett enkelt av en myriade slike innlegg (dette av Marius Holm (tidligere Zero)).

I tillegg er politikerne enige om hva som konkret må gjøres for å realisere energimålene. De fleste forslag er langt på vei uten betydning for klimautviklingen (bruken av inntil 15 TWh elektrisitet fra Norge for å elektrifisere sokkelen, er nok det verste). Men hvordan er egentlig realitetene?

Realitetene er de stikk motsatte – ifølge direktøren i Det internasjonale energibyrået (IEA), Fatih Birol.

Her sier han bl.a. at verden «fortsatt er langt unna en bane hvor den kan nå klimamålene i Parisavtalen», og at «investeringene i omstilling til ren energi er langt unna det som trengs». Det trengs 630 GW sol- og 390 GW innen 2030 (altså til sammen ca. 8.000 TWh?) – for lite uansett, etter mitt syn, fordi mer enn 20.000 TWh «elektrisitet» lagd av kull og gass må erstattes, i alle fall før 2050.

Ut fra dette blir spørsmålet: Hva er grunnen til at kraftbransjen, miljøbevegelsen, media og norske politikere, til de grader forvrenger de praktiske utsiktene for utbygging av fornybar energi i Norge og i verden? Hvorfor er det viktig å fortelle usannheter til det norske folk?

Svaret er ikke særlig komplisert: Ettersom Norge planlegger å bruke flere hundre milliarder på tiltak uten betydning for klimautviklingen, (men som bl.a. skal bidra til å integrere også norsk energisektor i EUs forvaltning), er det nødvendig å maksimere usannhetene. Det er lettere å bli trodd, hvis man smører tjukt på, særlig når hele ekkokammeret i energibransjen støtter løgnhistoriene. Her har venstresida i norsk politikk, som jeg har skrevet om flere ganger, dessverre lurt seg selv ved å sette likhetstegn veg egen miljøpolitikk og mye av den økonomiske dogmatikken til høyresida.

De som har humoristisk sans, kan selvfølgelig – tross norsk energitragedie – oppfatte norsk energipolitikk som en komedie. Marius Holm er i så fall en av komikerne.

Forrige artikkelKrav om umiddelbar stopp i vaksineringen av barn og unge
Neste artikkelVaksineindustriens kriminelle rulleblad