Pseudo-avsløringen

0

De såkalte Pandora Papers er ikke en varslers modige handling – de er ment å sverte motstandere av amerikansk politikk.

Mathias Bröckers

Av Mathias Bröckers.

Pandora Papers er ikke så avslørende som de selges som. Det var ikke en modig varsler som hjalp avsløringene med å komme frem. Samtidig bør det bemerkes om disse dokumentene at de ikke er i strid med elitistiske interesser, tvert imot, de er til og med nyttige. Disse skatteunndragelsene er faktisk ekstremt selektive. På mirakuløst vis finnes ingen USA-amerikansk skattesnyter i datasettet. I stedet finner vi navnene på politikere som på en eller annen måte har falt i unåde hos USA. Dette gir en mistanke om at denne utviklingen bevisst ble presset fram for å iverksette tiltak mot ubehagelige aktører innenfor det amerikanske imperiet.

«Pandora» er ikke en datalekkasje, men en operasjon fra de hemmelige tjenestene. De angivelig 12 millioner dokumentene om hvitvasking og skatteunndragelse i skatteparadis stammer ikke fra en varsler, men er hentet ut fra 14 investeringsselskaper. Ikke fra «russiske hackere», den svært beleilige fiksjonen siden «Russiagate», og ikke fra nidkjære skattemyndigheter og skatteetterforskere, men fra våre venner fra NSA og CIA.

Et blikk på kartet er nok til å fastslå dette, for ikke en eneste av de 300 mistenkte politikerne og kjendisene er fra USA. De angivelig 600 journalister som gjennomgikk 1,29 terabyte med data i et år, la tydeligvis ikke merke til dette.

Og på pressekonferansen til International Investigative Consortium ICIJ, og også i reportasjene jeg har sett om den, ble ikke kjernespørsmålet engang stilt: hvor kommer dataene egentlig fra, hvem som gjorde dem tilgjengelig og hvilke interesser forfølges med dem?

«Den største undersøkelsen i journalistikkens historie avslører et finansielt skyggesystem som verdens mest rike og mektige tjener på«. Så det er ikke en eneste amerikaner blant de rike og mektige, men det nok av oligarker, autokrater og familier fra Afrika, Asia og Afrika, og selvfølgelig Russland? Putin kom bare inn på topplistene via en angivelig kjæreste som skal ha kjøpt en leilighet i Monaco for 20 år siden, men får likevel det største hodet på «etterlysningsplakaten» til the Guardian; den sveitsiske avisen «Tagesanzeiger» trumfer med en dobbeltside om «Putin-palasset», som fake-artisten Navalnyj forgjeves prøvde å selge til publikum.

Dukker de ultra-rike fra USA rett og slett ikke opp fordi de rett og slett ikke trenger «skatteparadis», fordi de ikke betaler skatt uansett? Dette er selvfølgelig ville påstander… Oligarker som Pierre Omidyar eller George Soros «optimaliserer» skatten sin med stiftelser, som deretter finansierer konsortier som ICIJ, som igjen (med litt hjelp fra CIA) avslører andre skatte-optimerere som har gjort seg upopulære, eller som del av et regimeskifte. Dukker tidligere statsminister Tony Blair opp, han som sparte 400.000 i skatt på å kjøpe hus gjennom et offshore-selskap, fordi de ønsket å stjele konsultasjonskontrakten hans på flere millioner dollar med den saudiske bein-sageren Bin Salman?

Eller vil Joe Biden dumpe den lojale allierte kongen av Jordan fordi han ringte Syrias Assad i forrige uke for første gang på ti år? I hvilken grad har herskerne i Dubai, eller presidentene i Kongo, Kenya, Elfenbenskysten eller Tsjekkia opptrådt utilfredsstillende for at de nå blir stilt i gapestokken av den eneste supermakten?

Dette er spørsmålene som nå bør undersøkes, fordi denne nye listen over skatteunndragere ikke er tilfeldig. Her blir forskjellen mellom en uavhengig varslingplattform som Wikileaks og ganske tvilsomme konsortier som ICIJ tydelig: Julian Assange avslørte aldri informantene sine og ville helst ikke kjenne dem i det hele tatt. Wikileaks forsikret dem om at man bare sjekket om de var ekte og deretter publiserte alle dokumentene.

For Edward Snowden var dette litt for meget, og han ga materialet sitt til Glenn Greenwald og den Omidyar-finansierte plattformen The Intercept, med det resultat at bare en liten del (2%) ble offentliggjort. Nå finnes det angivelig ikke lenger nok penger til videre behandling av materialet, ble det senere kunngjort (og Glenn Greenwald fikk sparken i fjor).

Hvis det ikke var slik at 14 respektable ansatte i de 14 offshoreselskapene ga sitt materiale om uærlige handlinger til ICIJ, men at det var amerikanske hemmelige tjenester som spilte varslere, blir spørsmålet om hva som fortsatt er skjult under teppet- på grunn av pengemangel (blunker med øyet) – veldig interessant. I likhet med Panama Papers i 2016 og Paradise Leaks i 2017, avslører «Pandora» et annet stykke av toppen av det gigantiske isfjellet som vil fortsette å gli videre lykkelig og stille fordi det er uunnværlig for de ultrarike.

“Skatteparadiser” er nesten et for idyllisk ord for disse stedene, som i likhet med røverbaronens slott eller piratenes skatteøyer er utilgjengelige for de plyndrede og ranede. Og det er ikke de mislykkede småmillionærerene som parkerer litt svarte penger offshore for å unngå skattekontoret, i Sveits eller i Karibia – det er de globale selskapene, mangemillionærene og korrupte oligarkene som er her gjemmer velstanden til sine private nasjoner.

«Beløpene som ble strømmet inn til slike steder økte fra 11 milliarder dollar i 1968 til 385 milliarder dollar i 1978 og 6 tusen milliarder dollar i 1998 til 21 tusen milliarder dollar i 2010. Konservative anslag antyder at skjulingen av finansielle eiendeler fra 1968 til i dag dermed økte nesten 2000 ganger. Nesten alle store selskaper har offshore-datterselskaper, mer enn halvparten av verdenshandelen flyter gjennom disse skatteparadisene, og nesten alle mennesker med høy nettoverdi har offshore-kontoer som gir dem ‘frihet til å forvalte’ skatter.»

Slik oppsummerer John Urry problemet, en av de få sosiologene som forsker på dette gigantiske skyggeriket i den globale økonomien (John Urry, Limitless Profit. Economy in the Grey Zone, 2015).

Offshore-oasene er røverbaronenes slott i den globale nyføydalismen. Så hyggelig som det enn er når noen småbanditter nå offentlig henges ut til spott og spe med «Pandora» og til og med noen få hoder ruller, vil disse finanskapitalens festninger sannsynligvis forbli uinntagelige i vår nærmeste framtid.

Vi har tidligere skissert de helt enkle løsningene for å rive disse røverbaronenes slott. I Frankrike krevdes det en blodig revolusjon i 1789 for å tvinge adelen og prestene til å betale skatt. For å nå fatt i lommeboka og postkasseselskapet til dagens finansaristokrati, krever det imidlertid bare et par tommelskruer: en internasjonal finansiell matrikkel som tydelig registrerer eierskapet til verdipapirer. Steder som nekter å etterkomme dette registreringskravet, vil være underlagt straffetoll på sine transaksjoner, helt til deres hemmelighold ikke lenger lønner seg.

En offshorepostkasse skal ikke lengre være nok til å unngå å betale skatt. Personen eller selskapet må være fysisk tilstede, dvs. etablert, for å dra fordel av skatteunndragelse. Vi spår: det vil raskt bli mye bedre plass på Caymanøyene, Jomfruøyene eller Jersey… Når skatteparadisene er blitt til ørkener, vil ingen kunne holde ut der lenge.


Creative Commons/Rubikon

Oversatt til norsk og publisert på Midt i fleisen.

Les også: Pandora Pampers – det stinker lang vei

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.