oss 100 kroner!
Steigan.no ble nylig nektet opptatt av Norsk Redaktørforening som begrunnet avgjørelsen med at Steigan.no er «aksjonistisk» og ikke representerer «fri og uavhengig produksjon og publisering av nyheter, aktuell informasjon og debatt, rettet mot allmennheten».
For å ta det siste først er Steigan.no etter alt å dømme både friere og mer uavhengig enn de aller fleste andre medier i Norge, som nesten uten unntak er avhengige av forskjellige statlige privilegier og de betingelsene som følger med. Det at Steigan.no er fri fra slike lenker medfører altså at de fritt kan publisere mye av det andre medier tier helt systematisk om. Steigan.no fyller altså et behov som de andre mediene ikke vil dekke, eller ikke får lov til å dekke. Dette kan man like eller mislike, men sånn er det. Og de andre mediene er ikke mindre aksjonistiske enn Steigan, de er kun aksjonistiske på andre områder.
Ta for eksempel aktivismen for boikott av OL i Kina på grunn av brudd på menneskerettigheter. 1. oktober skjedde det igjen, da NRK ved Dagsnytt 18 nok en gang stilte sine kameraer og mikrofoner til rådighet for aksjonister som Petter Eide, Jan Petter Saltvedt og Tage Pettersen. Programleder Anne Katrine Førli stilte ingen av de spørsmålene en kritisk og uavhengig journalist ville ha stilt.
Det var altså et ekkokammer og dermed nok et soleklart brudd på «alminnelige journalistiske og publisistiske prinsipper, slik disse er nedfelt i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten», altså det Redaktørforeningen beskylder Steigan for i sin begrunnelse. For disse prinsippene medfører som kjent at man skal slippe til flere syn på en sak, ikke bare ett. Og jeg er enig i at Steigan kunne vært bedre på det, men det skyldes også at mange er redde for å publisere noe der. For da blir de mobba av kameratene sine i NRK, Redaktørforeningen osv. Og det kan i neste omgang være skadelig for karrierene deres. Uansett er prinsippet om å slippe til flere syn på en sak noe de store mediene bryter daglig med, her eksemplifisert med NRK, som ved andre anledninger har gått løs på idrettsfolk for å presse dem til å bli like aktivistiske som de sjøl er.
Ta aktivismen for Pride, som for eksempel den gangen da NRK skrøt av at de presset Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet til «å flagge i regnbuens farger». Slik lød det da:
«NTNU har snudd: Skal likevel heise regnbueflagget under Pride (…) Knappe tre timer etter at NRK publiserte saken om at Norges største universitet sa nei til å flagge under Pride, har NTNU snudd».
Ta den grovt aktivistiske «journalistikken» de brukte mot Trond Giske da de ønsket å fjerne ham fra politikkens øvre sjikt, det pågikk i måneder og alle de største mediene i Norge tok del i heksejakten.
Ta aktivismen for NATO som viser seg hver gang NATO er tema, enten ved at NRK og de andre NATO-mediene, som jeg kaller dem, er ukritiske formidlere av det NATOs «sjef» sier, eller at de bedriver regelrett heltedyrking av ham. Som Aftenposten 13. mars i år:
«Jonas Gahr Støre sliter på meningsmålingene. Jo lavere oppslutning partiet får, desto høyere går spekulasjonene om det sitter en frelser i Brussel. En som skal løfte Arbeiderpartiet til gamle høyder»
Hvem er «frelseren» Aftenposten håper på? Det viser seg sjølsagt at det er Jens Stoltenberg, for Aftenposten fortsetter: «Spørsmålet alle vil ha svar på: Kommer han tilbake i norsk politikk? Vil han bli statsminister igjen? Det svarer han på i dette eksklusive intervjuet med Aftenposten».
Ta USA/NATO/EU aktivisme for regimeskifte i Hviterussland, som også Norge deltar i ved at regjeringen Solberg har brukt minst 30 millioner av våre skattkroner på det. Alle de største mediene i Norge deltar i prosjektet med totalt ensidig dekning av hva som foregår i landet, på samme måte som da de propaganderte for krigene mot Libya og Syria.
Ta aktivismen for den russiske «opposisjonslederen» Alexej Navalny, som har pågått i en årrekke, men som fikk en ekstra omdreining etter det angivelige forgiftningen i fjor. Navalny er en ekstremist med åpent uttalt rasisme og separatisme, samt at han har sagt at han er villig til å bruke udemokratiske midler i sin kamp mot Putin. Han er en type politiker Redaktørforeningen ville hatt avsky for hvis han hadde vært norsk, men som dyrkes som en helt i alle mediene foreningen har akseptert som medlemmer. Navalny er upopulær i Russland, men populær i vestlige medier fordi han hater Putin.
Jeg kunne ha nevnt mange flere eksempler, men de som har lest så langt skjønner hva jeg mener.
Jeg sier ikke at det nødvendigvis er dårlige (eller gode) prosjekter NRK og de andre NATO-mediene er aktivister for, det kommer an på øynene som ser. Men det er aktivisme, eller aksjonisme, altså det Norsk Redaktørforening beskylder Steigan.no for. Foreningen kan kanskje forklare hvorfor de bruker det ene ordet framfor det andre i sin begrunnelse?
Tilbake til politikerboikotten av OL i Kina. Naturlige spørsmål fra en kritisk journalist ville ha vært: hvordan våger du, Petter Eide, som er blant de norske politikerne som har ødelagt menneskerettighetene for libyere og syrere i mange år, også i årene som kommer, å kritisere Kina for brudd på menneskerettigheter. Og hvorfor går du aldri inn for boikott av de aller verste, som USA og Israel?
Petter Eide er heldigvis ute av Stortinget. Men det vil fortsatt være mange der av samme type. Vi får håpe Rødt vil gi dem motstand. Men jeg frykter at heller ikke de tør, fordi de vil få «juling» både på Stortinget, av regjeringen og av mediene deres, de mediene som Redaktørforeningen representerer, de som bruker pisken mot alle som unnlater å marsjere i takt med det noen har bestemt, ofte bare en snever liten krets av mennesker i lukkede rom.
Jan Petter Saltvedt, som er NRKs sportskommentator oppfordra på Dagsnytt 18 idrettstjerner til å bruke seierspallen til politiske markeringer. Men han burde ha vært mer forsiktig med hva han ønsker seg. For han har tydeligvis ikke fantasi nok til å tenke at også kinesere, russere og andre kan bruke pallen til det, ved for eksempel å protestere mot Norge og andre NATO-lands krigføring mot Syria, USAs økonomiske krigføring mot Venezuela, Israels okkupasjoner osv. Ja, i teorien kan også norske idrettstjerner finne på å gjøre det, hvis de tør å trosse mediemobben. Jeg ser fram til å se hvordan Saltvedt, Eide og andre hyklere vil reagere når det skjer.
Når fascismen kommer tilbake vil den være forkledd som antifascisme, var det en eller annen som sa for flere tiår siden. Da Åge Hareide tidligere i år ble mediemobba fordi han ikke marsjerte i takt med medienes egne pride-aktivister skrev en venn: «I et totalitært samfunn trekkes alle samfunnet institusjoner inn i politikken. Det å politisere politi og forvar er totalitaristisk. Forsvarssjefen må gjerne gå i tog. Men ikke med uniform». Dette som kommentar til at også Norges forsvarssjef i år ble presset til å delta i «priden». Dette har naturligvis relevans til at også idrettsfolk mer eller mindre tvinges til å marsjere i takt. Det er ikke lenger nok at norske idrettsutøvere soper med seg storparten av gullmedaljene under OL, nå skal de også bli olympiske mestere i menneskerettigheter.
Det norske «mangfoldet» er i virkeligheten svært ensrettet på mange områder. Redaktørforeningens refusjon skyldes nok først og fremst redsel for brudd med denne ensrettingen og frykt for at Steigan.nos fakta og synspunkter skal bli mer stuereine.
