oss 100 kroner!
Geir Johnson (1953–2021)
Av Pål Steigan.
Han var så sprell levende, Geir Johnson, da vi satt på kafeen på Nesoddtangen og plana høsten og det kommende året på Parkteatret. Han hadde så mange innspill og ideer. Vi snakka om at vi skal bygge en scene 2 over salen på teatret og om konsertserien med klassisk musikk, om boka han snart skulle levere fra seg til forlaget og hvordan vi skal markere 20-årsjubileet for Parkteatret neste år. Og så fleipa vi litt om den rutineoperasjonen han skulle ta et par dager seinere. Og så døde han kort etter oppvåkninga på sjukehuset. Det var som en bærevegg hadde falt ut.
Siden 2000 hadde vi jobba sammen så tett som jeg knapt har jobba med noe annet menneske. Det begynte med at Geir og jeg skrev et forslag til hvordan de gamle industribygningene langs Akerselva kunne fylles med kultur og entreprenørskap. Rapporten vi skrev til Kulturrådet hadde tittelen «Akerselva innovasjonspark», og i den lå det forslag om at Kunsthøgskolen burde overta Seilduksfabrikken, at Dansens hus burde flytte til Vulkan og at Arkitektur- og designmiljøet burde ta over den gamle transformatorbygningen ved Ankertorget. Siden har alt dette skjedd. Planen ble grunnlaget for reguleringsplanen for denne bydelen.
Mens vi holdt på med å kartlegge kultur på Løkka, fikk Geir et tilbud fra Fegerstens stiftelse om å ta over leiekontrakten på den gamle østkantkinoen Parkteatret, grunnlagt som kino i 1907. Han hadde spurt alle sine kolleger i musikkmiljøet om de ville være med på det, men ingen turte, ville eller hadde motet til det. Så han kom til meg.
Geir sa: Pål, jeg har vært og sett på kinoen. Jeg fikk låne nøklene av Fegersten og da jeg fomla med låsen kom det en fyllik og spurte: «Skjer’e noe her i kveld’a?» Vet du hva? Det spørsmålet har jeg aldri fått fra noen som ham ved noe kulturhus i Europa. Jeg tror dette kan bli fabelaktig. Blir du med?
Og jeg ble med, og dermed var det kulturelle partnerskapet vårt grunnlagt. 1. april 2002 tok vi over leiekontrakten, og litt om litt etablerte vi Parkteatret Scene og Bar. Siden da må det ha vært over 4000 forestillinger der fra den smaleste konserten med ny musikk til heftige klubbkvelder – og alt imellom.
«Hvem hadde trodd at du og jeg skulle bli utelivsdoldiser?» sa Geir over sin cortado før han skulle inn til hjerteoperasjonen. Når sant skal sies, hadde vi ikke klart det heller, uten en stab som det går gjetord om over hele landet på grunn av deres profesjonalitet, vennlighet og kompetanse. Thorvald Steen, som lagde den burleske forestillingen Karolus og kveita på Parkteatret sammen med Geir, sa at han aldri hadde møtt en sånn hjelpsomhet og profesjonalitet noe annet sted. «Det er her forlagene bør presentere listene sine, og ikke på Litteraturhuset,» sa Thorvald til Geir.
Geir Johnson hadde mer enn nok av erfaring og kompetanse til å få en hvilken som helst toppstilling i norsk kulturliv. Hvorfor ville de ikke ha ham? Jeg tror Geir var for kreativ for dem, for opprørsk, for lite A-4, for nytenkende og boblende fantasifull.
Jeg har opplevd idémiltraljøsen Geir i en rød Alfa Romeo på italienske motorveier, eller over en weissbier i ei Berlinerkneipe. Alltid original. Noe totalt ugjennomførbart, men like inspirerende for det.
Geir Johnson: En musikalsk reise i Italia – eller hvordan jeg lærte å elske Hegel
Han ble behandlet mindre enn verdig etter ti år som Ultima-sjef. Han gjennomførte det epokegjørende orkesterprosjektet Transposition i Vietnam, slik at han fikk æresmedalje for det. Men norsk kulturliv ville ikke utnytte denne enorme kapasiteten. Dumt av dem. Og veldig bra for Parkteatret.
Geir var morsom, sprudlende kunnskapsrik, en venn man kunne stole på til enhver tid, og en kjærlig familefar. Og tjue år etter hans død vil folk fortsatt gå på konserter på Parkteatret og glede seg over det kulturhuset han tok initiativet til å skape.
Pål Steigan
